Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

For noen år siden da minsten var rett over 4 var vi ute en tur til et par onkler. Der er det ved enden av plenen en mur og det er rett over to meter ned. Den eldste som da var 6 hadde lyst å hoppe ned, men turte ikke, så han spurte om ikke minsten skulle? Og han hoppet. Jeg og onklen trodde ikke på dem da de sa at han hoppet og vi går bort til dem. Og tror du ikke den lille knerten hopper ned, fin svikt i beina og ruller seg rundt og spretter opp på beina igjen. Om vi også vil hoppe? Nei takk! Det innrømmer både jeg og onkelen at vi ikke tør eller vil. Og det sier størsten også, han tør hvertfall ikke! Da kommer det fra den på fire: Jeg er så liten jeg, det er derfor jeg kan klare det!

Bakvendt fornuft kan man kanskje si? Men her for noen dager siden kom denne episoden tilbake da samme gutt var i flyg, svev og salto. Nå er han noen år eldre, men motet til å utfordre kropp og omstendigheter er fortsatt der i stort mål.

Jeg er så liten at jeg får det til!

Tenk om vi tenkte slik i forhold til de ting Gud har kalt oss til? Jeg er så liten at dette vil gå bra! Gud har sagt at det avhenger ikke av mine evner og fantastiske formuleringer, det avhenger av at jeg lar Han få virke med sin nåde, kjærlighet og kraft gjennom meg. Om jeg føler jeg ikke klarer selv, så kan jeg stole på at Gud kan gjøre det igjennom meg. Jeg er kanskje liten og ikke helt på plass, jeg mangler kanskje papirer og rette kvalifikasjoner, men det er i menneskers øyne. Gud har kalt meg og dette er jeg liten nok til å klare! For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virke – gjennom dette svake kar
(sluttverset hentet fra i vår svakhet er han sterk)