Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)