trofast

av

Trygg hos Jesus

Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (Sal. 34:20)

Det er et par sangstrofer som jeg har kommet på ganske ofte i det siste. Den ene er «ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» og den andre «Tett ved sida mi går Jesus». Begge sanger minner oss om at vi vandrer ikke alene og at vi har en som er sterkere med oss. Gud er mektig nok til å berge oss.

Det jeg liker med dette verset, og mange andre, er at det sier ikke at vi aldri vil møte problemer, men det sier at Gud vil fri oss ut. Gud vil altså ikke gjøre så vi ikke opplever vanskeligheter, men han vil fri oss ut fra dem.

Vi vet at livet er fullt av humper og villkratt og at det tidvis er ganske steile motbakker vi karrer oss oppover. Vi vet at det er tider vi går gjennom elver og vann eller kjenner ilden slikker oss oppetter ryggen. Gud sier ikke at vi skal slippe unna alt dette, Han sier at han er med oss, at det vil ikke overvinne oss og at han skal fri oss ut.

Vi trenger å huske at Gud er større enn våre problemer, hans nåde rekker dypere enn våre fall, hans kjærlighet overvinner alt og han er mektigere enn hver eneste kjempe vi møter. Gud vil fri sine ut, Gud vil hjelpe oss.

Men hva gjør vi når den onde dag kommer? Strever vi i egen kraft? Mister vi motet, håpet og troen? Eller springer vi til Gud og gjemmer oss hos ham? Gir vi han våre frustrasjoner, spørsmål, tårer og tvil? Venter vi på hva han sier vi skal gjøre og gjør vi som Gud sier vi skal?

Den ene bror min sa i helga at det er godt å gjemme seg i Herrens hytte og at i hans kjærlighet finnes ikke et fnugg av uro eller bekymring. Og han har så rett atte! Jeg kan kanskje bekymre meg og uro meg, men Gud gjør ikke. Når jeg søker tilflukt hos ham og lar han fylle meg, beskytte meg, lede meg og være hva jeg klynger meg til, da trenger jeg ikke frykte. Når jeg i stede for å streve og frykte søker inn til Gud og finner hvile hos ham, da er jeg trygg uansett hva livet ellers kaster mot meg. Vi er trygge hos Gud, ja vi har faktisk privat hytteparkering der! En helt egen plass som bare vi kan benytte og som vi kan bruke så ofte vi vil!

av

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

av

15 ting Gud ikke kan (del 3)

11. Gud kan ikke glemme deg

  • Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. (Jes. 49:15)
  • For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og ødelegger deg ikke. Han glemmer ikke den pakten som han sluttet med dine fedre, og som han bekreftet med ed. (5. Mos. 4:31)
  • Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går. (Jos. 1:9)

12. Gud kan ikke stoppe å tenke på deg

  • du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:2-3)
  • Du har fanget mitt hjerte, min søster, min brud. Du har fanget mitt hjerte med et eneste øyekast, med en eneste lenke fra din hals. (Høys. 4:9)
  • Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg. (Jes. 49:16)

13. Gud kan ikke forlate deg

  • Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. (5. Mos. 31:6)
  • Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. (Jos. 1:5c)
  • Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt. 28:20)

14. Gud kan ikke la være å overøse deg med gode gaver

  • Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Sal. 23:6)
  • Han lot den tørste drikke, han mettet den sultne med gode gaver. (Sal. 107:9)
  • Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt. 7:11)

15. Gud kan ikke la være å elske deg

  • Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel,derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. (Jer. 31:3)
  • Herre, tenk på din barmhjertighet og kjærlighet, som er fra evig tid. (Sal. 25:6)
  • For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh. 3:16)

Alle tre delene er samlet HER

av

Spring ikke foran Gud

De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. (Sal. 22:6)

I 1. Sam. 13 leser vi at det er krig mot filisterne. Dette er på den tiden Saul er konge og folket er samlet ved Gilgal. Saul har fått beskjed av profeten Samuel om å vente til et gitt tidspunkt da profeten selv vil komme. Når denne tiden er inne er ikke Samuel kommet og folket begynner å spre seg og gå fra Saul. Saul begynner å fylles med redsel og frustrasjon og det er sikkert mange andre tanker som flyr gjennom hodet hans. Hva skal jeg gjøre nå? Samuel kom ikke som lovet, folket sprer seg, jeg må samle dem. Jeg kan klare dette, jeg er tross alt konge og Guds utvalgt, hvorfor vente lenger? Jeg tar saken i egne hender, jeg skal ordne opp i dette.

Har du opplevd å være i tider der det føles ut som om Gud er for sent ute? Du har hatt en sterk tro og formening om når ting skulle endre seg og så blir det ikke slik. Mange sliter med tanker om hvor er Gud, hvorfor har Gud sviktet meg, hvorfor har det ikke skjedd noe? Enkelte begynner å anklage Gud for å være troløs, andre begynner å tvile på Guds nåde og sannhet, andre igjen reiser seg opp i stolthet og overmot og skal klare selv.

Saul ser ut til å ha kjempet med alle disse tingene. Tvil fordi hadde ikke Samuel lovet å komme? Han bryr seg sikkert ikke nok om meg og folkets situasjon siden han ikke er kommet. Vantro fordi han ikke ventet i tillit til det løftet som var gitt, selv om det strakk litt ut i tid. Samuel var en Guds mann som var trofast og ærlig, men Saul trodde verken Samuel eller hans løfte. Stolthet og overmot fordi Saul selv tar på seg profetens oppgave. Han opphøyer seg selv samtidig som han påstår at det var for å be om Herrens velvilje før kampem og for å holde folket samlet. Men er egentlig ikke Saul mer redd for å miste ansikt? Er det ikke heller det at han føler han må handle? Er det ikke manglende tillit og overgivelse til Guds vei?

Hadde Saul ventet hadde hans kongeriket den dagen blitt stadfestet av Herren, men siden han handlet i overmot, tvil og vantro, førte hans handling til at kongeriket vil bli tatt fra ham.

Hvis du er i en situasjon der du føler at du har ventet lenger enn langt og at det virkelig er på kanten til alt for sent, bestem deg for å stå opp og tro Guds ord og løfter. Ikke begynn å tvil, ikke begynn å skulle fikse all verdens selv, vent på Gud. Og når du har ventet i hva som føles som en evighet, så vent mer. Husk at Gud er trofast og sann og han vil holde sine løfter til deg.

av

en klippe og borg

… min Gud er klippen der jeg søker ly. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern, min tilflukt, min frelser som frir meg fra vold. (2. Sam. 22:3)

Når solen steiker er det godt å finne et tre som kaster litt skygge. Det under treet finner vi en liten pause fra den varme, stekendes og stikkendes sola. Men selv om vi er i skyggen, er lufta fortsatt varm. Vi er beskyttet fra selve lyset, men ikke så mye fra varmen sola bringer med seg.

Søker du derimot tilflukt ved en klippe vil du oppleve at den ikke bare beskytter mot lyset, men også  at den fjerner den verste varmen. Klippen gir både vern mot det skarpe lyset og mot varmen.

Det er  tider i livet der vi føler vi virkelig blir tatt gjennom ilden. Motgang og prøvelser kastes mot oss og navnene deres er mange. Sykdom, økonomiske problemer, arbeidsløshet, familiekonflikter, trøblete barn, ekteskap som hangler, venner som svikter og mye annet. Det er ikke det at det er unormalt å oppleve slikt, og vi takler det vanligvis greit nok, men det er tider der flere ting kommer oppå hverandre og på løpende bånd. Ikke rekker vi å trekke pusten mellom kampene og ikke klarer vi å samle ny styrke til de nye slagene.

Kong David opplevde dette mange ganger, det var utfordringer og prøvelser på løpende bånd. Men en ting hadde han lært fra barnsbein av, å søke Gud om hjelp. Gjennom flere år hadde han satt sin lit til Herren og Gud hadde vist seg trofast i alle ting og tider. Gud hadde gitt visdom til å verne farens sauer mot villdyr, Gud hadde gitt styrke til å bekjempe Goliat, Gud hadde vært med og hadde også over årene fått forme David.

Dagens vers er hentet fra en sang David bar fram for Gud etter at Han hadde fridd David fra alle hans fiender og Saul. David hadde erfart at det fantes vern fra den stekende sola og kampene som raste. Han visste at hos Herren var det hjelp, visdom og styrke å hente. Hos Gud kunne han øse ut sitt hjerte og søke trøst og visdom. David sa selv: Herren er mitt berg og min borg og min befrier (2. Sam. 22:2)

Uansett hva du møter i livet kan du søke til Herren og finne ly, Han vil være en fast klippe og borg for deg, Han vil være din befrier. Ikke vent, gå til Gud med alt i dag.