underveis

av

Fra min side av elefanten

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1. Kor. 13:9)

Vi ser og forstår utifra hvem vi er og de erfaringer og den kunnskap vi har. Jeg har mitt liv og du har ditt. Vi kan være enige om noe og uenige om annet, men likevel bevare enheten oss i mellom. Jeg er meg med mitt, på godt og vondt, og jeg har mitt levde liv, på godt og vondt, akkurat som du er deg og har ditt.

Hvem vi er og hva vi har erfart påvirker hvordan vi leser og forstår Guds ord. Tenk om vi bare kunne tatt av brillene våres og sett alt utfra Guds perspektiv og forstått hans fullkomne mening? Det hadde vært fantastisk! Og en dag skal vi det, men vi er ikke der enda.

Jeg har sagt tidligere at Gud går god for hele sitt ord men ikke alltid vår forståelse av det. Vi har huller og feiloppfatninger alle av oss, slik er det dessverre bare. Men jeg strekker meg etter å alltid vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester. Jeg ønsker å vite  mer om et år enn jeg gjør i dag, jeg ønsker å ha beveget meg litt videre fra hvor jeg er i dag. Men jeg må samtidig erkjenne at jeg er et sprukket kar som er underveis.

Oppi alt dette prøver jeg å være sann mot Guds ord når jeg deler det, men jeg er også veldig klar over at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg ser mye fra min side av elefanten. Hva jeg mener med det siste er at mitt ståsted farger og bestemmer min forståelse og oppfattelse av hva jeg leser og erfarer, uansett hvor mye jeg prøver å «lese som det står».

Se for deg at du plasserer fire blinde rundt en elefant. Ingen av dem har aning på hva en elefant er og de får i oppgave å beskrive en elefant. Ville den som kjente på snabelen mene det samme som den som kjente på bakbeina? Eller hva med den som kjente på ørene, ville den ment det samme som den som kjente på siden av elefanten? De ville alle hatt forskjellige beskrivelser av hva en elefant er og selv om alle har rett på sitt vis, var det veldig mangelfullt hva de kunne beskrive og forklare om en elefant.

Slik er det med oss også, vi ser nok Guds ord og våre gudserfaringer mer med egne briller og fra vår egen side av elefanten enn vi mange ganger tenker over. Men hvis vi er bevisste det, vil vi også lettere kunne bevare egen ydmykhet i forhold til hva vi vet og kan om Guds ord, og vi vil også være rausere og ikke så påståelige i forhold til andres forståelse av ordet (noe er selvsagt feil, men ofte diskuterer vi nyanser i stede for regelrette feil).

Jeg prøver ikke å villede noen (de færreste av oss gjør det), men jeg rett og slett bare vet at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg er underveis. Og selv om jeg prøver å bevege meg rundt elefanten og lære mer og mer, vil det alltid være slik at jeg skriver og snakker ut fra hva jeg ser på «min side av elefanten». Så igjen, når du leser hva jeg skriver (og hva andre skriver og hva du hører) prøv alt og hold fast ved det gode. (1. Tess. 5:21)

av

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmodighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjernet, er man garantert å finne mer.
Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i Kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!

første gang publisert 23.09.14.

av

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)