fornyelse

av

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

av

Når gresset er grønnere på den andre siden

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15:16)

Det er tider vi synes at det å leve som kristen er rett ut bein tungt. Det er lite glede og fryd i våre hjerter og hverdagen er fylt med prøvelser og kjedelige oppgaver. Da kommer tanken om at det var bedre før… før jeg ble frelst var jeg mye gladere, jeg lo mer, jeg hadde det morsomt mye oftere enn jeg har nå. Vi begynner å føle at gresset er mye grønnere på den andre siden og vi begynner å drømme oftere og oftere om det som var for å slippe unna det som er.

Israelsfolket hadde en tendens til å tenke tilbake på Egypt som noe godt. Der hadde de hadde mat og der hadde de det ene med det andre. Men nå sitter de  ute i en ørken og mangler det meste. Hvor forlokkende Egypt hørtes og føltes ut for en del av dem.

Israelsfolket hadde en unik mulighet til å vende seg til Gud og spørre han om hjelp. De hadde unike muligheter til å velge å stole på Herren, men valge trass og tvil. Likevel var Gud med dem og hjalp dem, men de ble gåendes i ørkenen mye lenger enn nødvendig pga deres innstilling.

Tenker du at det var bedre før? Før du ble kristen? Kanskje du var kristen, men så bestemte du deg for å gi alt og så sitter du her i denne smørja? Du sitter med minner om dager der gresset var grønnere, fuglene kvitret og livet var godt og du tar deg i å ønske deg tilbake til de dagene…

Vet du hva, kanskje er gresset grønnere på den andre siden, det er tidvis det. Men løsningen er ikke å flykte fra hvor du er og rømme over til den grønne siden, løsningen er å vannet gresset der du er. Bruk tid til å lese Guds ord, bruk tid til å be, hør på kristen musikk som er oppløftende, pris Gud. Vann gresset der du er og du vil oppleve at det blir både grønnere og penere enn gresset på den andre siden noen gang har vært.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

av

Våren kommer!

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen… Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. (Fork. 3:1 + 11a)

Kalenderen sier det er 12. april og jeg sitter ute og tar inn noe helt fantastisk noe som jeg skal prøve å beskrive med ord. Jeg sitter og ser ut over et snødekt landskap (som ikke er normalt i lavlandet her på denne tiden). Siste snøfall kom dagen før og i en mengde slik at det måtte skuffes bort. Så her sitter jeg og ser ut over trær og fjellknauser (og noen hus) og ser på snøen som daler ned, for ja, det snør igjen. Det pleier å være stille og fredelig å sitte sånn og se på vinterdekket landskap og snø som daler, men ikke i dag. Det er fuglekvitter til den store gullmedalje. En stor skare av våryre fugler kvitrer og skravler om hverandre. Det er de lyse og melodiøse, de skarpe og skravlete, de mørkere og mer lavmælte og det er hvert fall 7-8 forskjellige slag jeg kan skille ut, sikkert enda flere som ikke jeg kan ta. Det er bare en fantastisk blanding av vinter og vår på en gang! Og det er da tanken slår ned som lyn i meg: Våren kommer! Våren er på vei!

Fint, vi vet alle at våren er på vei, så hva er det å skrike opp om? Vel, det var egentlig ikke den type vår jeg tenkte på, men en ny vår i livene våres etter en lengre tid med prøvelser og motgang (en livets vinter), den type vår var det jeg kjente eksploderte i hjerte og bragte glede og forventning.

Og smilende tenkte jeg tilbake på de siste måneder og også på de to vår-periodene før der. I år har vinteren vært lunefull og da vi trodde den var ferdig kom den tilbake med en halvmeter snø og tok nytt tak. Den klynget seg fast så godt den kunne og selv om det var varme dager var det iskalde netter som gjorde at den fikk godt feste. Og så den siste (?) innsatsen den har satt inn nå de siste dager. For da vi trodde at nå måtte det jo være slutt, så var det plutselig tilbake igjen. De to årene før dette var det veldig annerledes. I fjor gikk vi i T-skjorte i slutten av februar og selv om det var litt blåst og dårlige dager inni mellom, var det en tidlig vår med mye varme. Året før der hadde vi en skikkelig vinter med snø i lange baner. Men da vårvarmen satte inn i begynnelsen av mars så smeltet og rant snøen unna i en enorm fart. I år, i år har vi hatt det mye kaldere enn normalt så derfor er det vinter enda.

Kjenner du deg igjen i beskrivelsene. Vinteren kan være lang og kald og den kan være snørik og tung. Det kan være ting i livet som tynger og annet som sårer og bringer uro, det kan være bekymringer og mismot, frustrasjon og tilkortkommenhet som holder oss nede.. Noen ganger varer det lenger enn vi trodde, akkurat som vinteren i naturen også gjør. Noen ganger kommer det kastenes tilbake på oss etter at vi trodde det var over,  slik vinteren har gjort her hos meg i år. Og det er en tid nå der vi bare er møkklei og venter på vår, vi lengter mot varmere dager og netter, vi lengter etter å se det begynner å vokse og spire rundt oss. Både i naturen og livet. Derfor ble de ordene jeg kjente så til oppmuntring, fordi de ikke bare gjaldt en tid i naturen, de gjaldt også en tid i livet. Jeg spurte Gud hvem det gjaldt  og jeg kjente det gjaldt flere og at jeg skulle dele ordet med dere her.

Våren kommer! Våren er på vei!

Og om du skulle oppleve at vinteren drar litt ut i lengde eller at den kommer tilbake i et overraskelses-angrep, så fortvil ikke, for vinteren kan ikke holde stand mot vårens varme stråler. Og som morgen alltid følger natt, kommer det alltid vår etter vinter.

De første ting, se, de er kommet. Nå forteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det. (Jes. 42:9)

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?         Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43:19)

av

… og det ble morgen

Skapelsesberetningen er kanskje ikke den delen av Bibelen jeg leser mest. Et par ganger har det vært tider der jeg har fått se mye som passer inn med dette og som har gjort at jeg har lest litt ekstra og fundert enda mer. Denne gangen var det ordene «og det ble kveld og det ble morgen» som fanget oppmerksomheten og satte tankene i gang. Dette gjentas for hver dag, det ble kveld og det ble morgen. Etter hver natt bryter lyset fram og en ny dag er startet og hver dag bringer noe nytt inn.

Jeg har skrevet et par innlegg om at Gud ser oss i våre prøvelser og at det er viktig å sette sitt håp til Herren når det ser ut til at alt håp er ute. Jeg nevner hva som kalles sjelens mørke natt og oppfordret de som var der til å velge å sette sitt håp til Herren uavhengig av deres følelser og omstendigheter. Den viktigste forandringen er ikke at omstendigheter blir enklere, men at Gud får forvandle våre hjerter.

Du opplever kanskje at livet er som mørkeste natta akkurat nå, men jeg har et ord til deg «og det ble dag». Natten du er i begynner å gå mot slutten og du vil oppleve at det snart gryr av dag. Forvent at Guds ord til deg er sant, forvent at Gud vil være lys i mørket og at Hans lys vil skinne så sterkt i ditt hjerte og liv at mørket drives på flukt og du opplever at den nye dagen gryr fram. Om det ikke føles slik ut nå, så har Gud gode planer for deg og han ivrer etter å føre deg ut i en ny dag. Kanskje trengte du en natt for igjen å vende fokuset mot Herren? kanskje trengte du en natt for å se at Jesus ikke satt på tronen i livet ditt? Kanskje trengte du en natt for å se at det er ikke din styrke og fortreffelighet det avhenger av? Kanskje trengte du en natt for at stolthet skulle fare og du innså at dette klarer du ikke i egen kraft? Uansett hva som tok deg inn i natten, vit at Gud igjen vil la lyset stige opp over deg og du vil oppleve nye ting ta form i livet. Hva som dødde av deg under nattens tunge mørke, vil Gud erstatte med at noe av Hans vokser fram i ditt liv. Du vil om litt se at selv om det var vondt mens det stod på, gav det rik glede og velsignelse i ettertid.

I Jes. 60:1-2 leser vi:
Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.
Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg.

Reis deg, rist av deg mismotet og tvilen som har fanget deg, Gud har lovet å utfri deg. Om du kjenner at mismotet og tvilen ligger som tett skodde over ditt hjerte, så vit at Herrens lys og varme vil få den til å dampe bort i en fei, lik morgendis forsvinner når sola stiger lenger og lenger opp. Det er ikke ute med deg, du måtte kanskje gå gjennom dødsskyggenns dal, gjennom elver og vann, men det var bare en del av vandringen. Nå skal du oppleve at Gud skaper noe nytt og at Han lar sitt lys komme over ditt liv på ny.

Ja vi leser at det ble kveld, men avslutningen er enda viktigere, og det ble morgen. Ja du opplevde en mørk og tung tid i livet, men du vil oppleve at nå gryr det snart av dag igjen.

av

Forandringen begynner i hjertet

Det er mange blant oss som sliter, om det er fordi de har opplevd vonde ting, har tatt feile velg eller lider under andres handlinger, de sliter og har det vondt. Det er lett å tenke at det er mennesker og tanker vi trenger hjelp med. Bare jeg begynner å tenke riktig så vil det bli bra. Bare de menneskene begynner å oppføre seg ordentlig vil det bli bra, bare omstendighetene forandrer seg vil det bli bra.

Dessverre ser vi at dette er ting som får større og større plass inn i menigheter også. Det er sjelesorg som baserer seg på ren psykologi (jeg er ikke mot dette altså) og det er seminarer og møter om 5 steg til sterkere bønneliv og 8 steg til å bryte dårlige vaner (satt på spissen). Det er predikanter som forteller utfra all verdens visdom og det er de som tar lett på synd fordi nåden er jo nok.

I alle ting jeg nevner over er en ting felles, de har fjernet Jesus fra tronen. Det er ikke lenger han som er Herre og får bestemme, det er ikke lenger han som søkes for hjelp og forløsning, det er metoder og omstendigheter. Men vi vil aldri oppnå en varig forandring om ikke Jesus får slippe til å forandre hjertene våre. Forandring begynner i hjertet, ikke i hodet eller omstendigheter, ikke i rett livsførsel og riktige ord, i hjertet.

Gud må få forvandle våre hjerter. Vi trenger en kunnskap som går lenger enn hodet, vi trenger åpenbaring på hjertets dyp. Noen trenger å erfare at de virkelig er elsket, andre trenger å renske opp i eget liv og omvende seg, enkelte trenger å slutte å tro mennesker kan hjelpe dem og på ny rette fokus på Jesus og vi trenger alle at Gud virker i og forvandler våre hjerter.

Uansett hva det er du sliter med, hva du virkelig trenger for å få forandring er at Gud får slippe til i hjertet ditt og gjøre sitt verk der. Vil du legge ned eget strev og de forhåpninger du har plassert hos andre mennesker, på omstendigheter og menneskelig kunnskap? Gud vil møte deg og han kan bringe til liv hva som er dødt, han kan gi legedom og gjenopprette hva som ble ødelagt. Ja, han ikke bare kan, han vil også.

Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem. (Esek. 36:26-27)