Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

Når gresset er grønnere på den andre siden

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15:16)

Det er tider vi synes at det å leve som kristen er rett ut bein tungt. Det er lite glede og fryd i våre hjerter og hverdagen er fylt med prøvelser og kjedelige oppgaver. Da kommer tanken om at det var bedre før… før jeg ble frelst var jeg mye gladere, jeg lo mer, jeg hadde det morsomt mye oftere enn jeg har nå. Vi begynner å føle at gresset er mye grønnere på den andre siden og vi begynner å drømme oftere og oftere om det som var for å slippe unna det som er.

Israelsfolket hadde en tendens til å tenke tilbake på Egypt som noe godt. Der hadde de hadde mat og der hadde de det ene med det andre. Men nå sitter de  ute i en ørken og mangler det meste. Hvor forlokkende Egypt hørtes og føltes ut for en del av dem.

Israelsfolket hadde en unik mulighet til å vende seg til Gud og spørre han om hjelp. De hadde unike muligheter til å velge å stole på Herren, men valge trass og tvil. Likevel var Gud med dem og hjalp dem, men de ble gåendes i ørkenen mye lenger enn nødvendig pga deres innstilling.

Tenker du at det var bedre før? Før du ble kristen? Kanskje du var kristen, men så bestemte du deg for å gi alt og så sitter du her i denne smørja? Du sitter med minner om dager der gresset var grønnere, fuglene kvitret og livet var godt og du tar deg i å ønske deg tilbake til de dagene…

Vet du hva, kanskje er gresset grønnere på den andre siden, det er tidvis det. Men løsningen er ikke å flykte fra hvor du er og rømme over til den grønne siden, løsningen er å vannet gresset der du er. Bruk tid til å lese Guds ord, bruk tid til å be, hør på kristen musikk som er oppløftende, pris Gud. Vann gresset der du er og du vil oppleve at det blir både grønnere og penere enn gresset på den andre siden noen gang har vært.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)