Andakt

av

Se bak ordene

For vi er Kristi vellukt for Gud… (2. Kor. 2:15a)

Du vet det mennesket som alltid må si noe negativt om deg, spesielt når du står der selv, hvor irriterende og nedverdigende er det ikke? Men klarer du å se forbi din egen smerte og irritasjon?

Klarer du å se at det er et menneske som sliter med sine egne opplevelser og sår? Et menneske som er dypt elsket av Far og som Gud ønsker å nå med sin kjærlighet gjennom nettopp deg? La Gud vise deg sitt hjerte for dette mennesket og med det hjelpe deg å se bak ordene.

Er du villig til å se lenger enn egen-rettferdigheten og de såre følelser og handle utfra kjærlighet? Da VIL du få nåde til å stå i det vonde (for det er sårende) og kraft til å bekjempe det sterke som kommer mot deg (for djevelen bruker dette for å få deg til å handle feil og/eller bli så såret at du trekker deg tilbake).

Ved at du står der og handler utfra kjærlighet og nåde kan ditt liv bli et vitnesbyrd om Guds trofasthet, nåde og kjærlighet for det andre mennesket. Det er ikke din oppgave å forandre den andre, bare Gud kan forandre oss på dypet, men det er din oppgave å overfor alle være en refleksjon og en vellukt av Guds kjærlighet og nåde.

av

Bevar freden

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh. 14:27)

Det er enkelte ganger jeg stopper opp med den siste delen av dette verset, La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Det er en påminnelse jeg trenger når det røyner på for da er det lett å miste freden og la angst og motløshet sige inn og ta over.

Når den ene utfordringen kommer etter den andre når det kommer negative og uventede beskjeder, når det er noen som med viten og vilje tråkker meg på tærne, når jeg blir urettferdig eller hardt behandlet, når… Det er mange ganger det passer godt å minne meg selv om: La det ikke bekymre og uroe deg Cecilie, Gud visste om det, han er ikke overrasket, Han har en vei igjennom og ut av dette også. Han er mektig nok til å hjelpe deg, Han er sterk nok til å bære deg, Han er allmektig og vil vende dette til noe godt, Gud er her med deg, det vil bli bra til slutt.

Freden Gud har gitt oss er utøst i våre hjerter står det, men er vi ikke bevisste når ting skjer, kan freden fort forsvinne ut. Det er ikke fordi Gud ikke er med oss, men fordi vi slipper tak i den fred Gud har lovet oss og begynner å holde om andre ting som bekymring, mismot og angst. Ingen kan stjele den gleden Gud har gitt fra oss, det er vi som må slippe den ut av hendene for at den skal kunne forsvinne bort.

Om det er litt tunge dager og tøffe tak for deg akkurat nå, hold fast på den fred Gud har gitt deg, hold fast også når det ikke kjennes slik ut. Minn deg selv om at det som er vanskelig, vondt og umulig for deg, er ikke noe problem for Gud.

av

å vinne de skjulte kampene

Selv om David var ung da han kjempet mot Goliat, var han ingen novise. Han hadde vært i mange kamper tidligere, selv om de fleste ikke visste om dette. Da han tok på seg å forsvare Guds ære og folket sitt gjennom å kjempe mot Goliat, hadde han et lager av seire fra sine skjule kamper i minne. Bare hør hva han sa til kong Saul:

 Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.» (1. Sam. 17:34-36)

Før vi begynner å kjempe de synlige kampene må vi vinne de skjulte, det er nødvendig av flere årsaker, bl.a.:

  • for at vi skal lære å stole på at Gud er trofast i sin tilstedeværelse, hjelp og forsørgelse,
  • for at vi skal lære at det er Gud som gir seier,
  • for at vi skal styrke vår tro, tillit og overgivelse.

Hvordan skal vi kunne gå ut i hverdagen og overvinne de kjemper og kamper som møter oss der hvis vi aldri har tatt i tu med de skjulte? Snakk med naboen, engasjer deg på arbeid, kjemp mot stolthet, bestem deg for å tilgi, gi mer enn det ventes, legg ned større innsats enn det forventes, vær villig til å legge deg selv og dine følelser ned for å kjempe for det gode og mot hva som reiser seg opp inni deg. Og når du reiser deg til kamp mot de kjempene du møter, så har det lite å si om de heter egoisme, bitterhet, selvrettferdighet, frykt, mismot eller noe annet, det viktigste er at Gud er med deg.  David sa det slik i v 37:  Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Med ord som passer vår hverdag er det: Gud som frelste meg vil også fri meg fra djevelens angrep og snarer.

Vi trenger å kjempe de skjulte kampene før vi tar de store og synlige. Vi trenger å vinne disse først fordi vi trenger å i trofasthet, tro og tillit  møte de utfordringer hverdagslivet bringer oss. Når vi er sterke nok, vil Gud sette oss i posisjon til å kjempe i kamper som har betydning for mange, nettopp slik han gjorde med David.

av

En Fars inderlige hjertesukk

Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg. (Jer. 3:19)

Et vers som fanget min oppmerksomhet og nesten fikk meg i tårer, er dagens vers. Midt i vanlig hverdagskaos og oppgaver, midt i barn og slitenhet, kommer plutselig ordene ut av teksten: Jeg tenkte dere ville kalle meg far.

Det er så jeg kjenner håpet, nøden og fortvilelsen som er i ordene eksplodere og begynne å brenne i  hjertet. Hva må Gud ha tenkt og følt da han gjennom profeten fikk disse ordene skrevet ned? Hvor stor og dyp, altomfattende og altoppslukende må ikke  hans kjærlighet være når det ligger så mye savn og håp i noen får ord? Det var som om jeg hørte Gud dele sitt hjerte og si:

Jeg gjorde så mye godt for dere, jeg sørget for dere og hjalp dere, jeg viste dere nåde og tilgav, jeg tok dere tilbake og var barmhjertig mot dere, jeg gjorde alt dette fordi jeg elsker dere med en brennende og evig kjærlighet, jeg gjorde dette fordi jeg ønsker å vandre i fellesskap med dere, jeg gjorde det fordi jeg tenkte at da ville dere kalle meg far.

Folket som disse ordene ble skrevet til, vendte seg bort fra Gud. Selv om Gud hadde gjort ufattelig mye godt mot dem, gav de ham ikke i gjengjeld den nærhet, kjærlighet og fortrolighet som han lengtet så inderlig sterkt etter.

Hvordan er det med oss? Når Gud er nådig og god mot oss, tar vi det som en selvfølge eller får det takknemligheten over å kunne kalle Gud min Far til å eksplodere i hjertet? Hvordan svarer vi på  Guds rop etter et nært og fortrolig fellesskap med oss?

av

Reis deg opp i tro

Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disse uomskårne. Kanskje Herren hjelper oss. For ingen ting kan hindre Herren i å gi seier, enten vi er mange eller få.» (1. Sam. 14:6)

1. Sam. 13 forteller om hvordan det blir satt opp til krig mellom Israelsfolket og filisterne. Mens Sauls hær starter med 2000 menn hvorav kun to av dem har smidde våpen, kong Saul og hans sønn Jonatan, har filisterne 3000 vogner, 6000 ryttere og soldater så mange at de ikke kan telles. Saul har i bunn og grunn ikke tillit og tro til Gud og handler etter egne tanker og eget hjerte.

Kap. 14 starter med at Saul er ved Gibea med 600 mann og forteller videre om Jonatan og våpenbæreren som drar over til filisternes forpost. Jonatan har et helt annet hjerte enn sin far. Dette er en mann som ikke lar selv overvelde av hva han ser men som i hjertet har tro til at Gud kan gjøre det umulige. Selv om faren ikke tar tak, gjør Jonatan det.

For meg virker det som om Jonatan har et av de øyeblikk David hadde da han hørte Goliat fornærme både Gud og Israel. Hvem er denne som våger å snakke slik om Gud? Hvem er dette som våger å gå mot Gud og hans folk? Det er noe som reiser seg i Jonatan, som det var i David, det er en tro som sier at min Gud fornærmer du ikke, min Gud er sterk nok til å redde om det er med få ellermange eller med en ung gutt. Min Gud er ikke begrenset og ikke avhengig av menneskers storskap, kun av deres tro og villighet.

Denne troen trenger vi å ha i egne liv, vi trenger å våkne opp fra apatien som jeg snakket om i går og gå mot det som reiser seg mot kunnskapen om Herren. Vi må være villige til å reise oss opp i tro og kjempe for hva vi står for. Når vi handler på denne troen kan det se umulig ut, men vi må aldri glemme at det er Herren selv som skal stride for oss (2. Mos. 14:14). Om vi er små eller få har lite å si, vi går i lag med Gud.

Jonatan og våpenbæreren opplevde at ca  20 mann falt ved deres første angrep (v 14) og etter det kom det en stor frykt over filisternes hær (v 15), en redsel fra Gud så sterk at hele hæren spredte seg og flyktet (v 16).

Har du kjent på følelsen av at nå er det nok galskap og vondskap, at nå må det skje noe? Har du tenkt at det må en forandring til, at det må være mennesker som står opp mot alle djevelens angrep og lenker og står, går og kjemper i Herrens kraft? Da er mitt ord til deg: Bryt apatien, reis deg opp i tro og gå, Gud vil stride for deg, Han vil gjøre det!