savn

av

Gud vil gi igjen for de tapte år

Jeg gir dere igjen for årene da den svermende, den hoppende, den gnagende og den tyggende gresshoppen åt, min store hær som jeg sendte mot dere. (Joel 2:25)

Det er enkelte som sitter med en sorg i hjertet som de synes er litt vanskelig å forklare for andre med ord. De er så utrolig takknemlige for alt hva de opplever med Gud og at det er mulig å ha et nært og personlig fellesskap med ham. De opplever at Gud drar dem nærmere seg selv og åpenbarer mer av hvem han er for dem. Oppi alt dette opplever de å få en større glede og dypere fred enn de noen gang tidligere har erfart. De får også være der for andre og hjelpe dem på deres vandring på en helt ny og mer omfattende måte enn tidligere. De er så takknemlige til Gud for å få oppleve alt dette!

Men så er det sorgen… Tenk på alle de årene som ble kastet bort? Tenk på alt det de kunne ha gjort for Gud i løpet de årene i stede for å være så opptatte av familie, jobb og hverdag? Tenk hvor mye lengre de kunne kommet i vandringen med Gud hvis de bare hadde overgitt alt tidligere? For et sløseri… for et tap…

Og de ser etter muligheter til å gjøre opp for den tapte tiden. Kanskje de kan be og lese mer iherdig? Kanskje hvis de nekter seg selv nesten alle goder og bare hjelper andre? Kanskje… Vet du hva? Du kan aldri gjøre opp for de tapte år og tapte mulighetene, aldri.

Men Gud både kan og vil. Gud er forunderlig på det viset. Vi har sløst bort en haug av år og muligheter og Gud sier HAN vil gi oss igjen for alt som gikk tapt under de årene. Så god, nådig og barmhjertig er Gud. Så ivrig er han etter å overøse deg med sin kjærlighet og sine velsignelser. Vi kan aldri gjøre opp for hva som gikk tapt da vi var selvopptatte, uvitende, i opposisjon eller på avstand, men Gud sier han vil gi oss igjen for hva som ble spist opp og forsvant ut av hendene på oss under den tiden.

Om du kjemper med sorgen over alt som gikk tapt må du nok innse at du aldri kan gjøre det godt igjen, men husk hva jeg akkurat delte: Om du ikke kan, så ikke bare kan Gud, men han også vil, gi igjen for hva som gikk tapt. Er ikke det fantastisk?

av

En Fars inderlige hjertesukk

Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg. (Jer. 3:19)

Et vers som fanget min oppmerksomhet og nesten fikk meg i tårer, er dagens vers. Midt i vanlig hverdagskaos og oppgaver, midt i barn og slitenhet, kommer plutselig ordene ut av teksten: Jeg tenkte dere ville kalle meg far.

Det er så jeg kjenner håpet, nøden og fortvilelsen som er i ordene eksplodere og begynne å brenne i  hjertet. Hva må Gud ha tenkt og følt da han gjennom profeten fikk disse ordene skrevet ned? Hvor stor og dyp, altomfattende og altoppslukende må ikke  hans kjærlighet være når det ligger så mye savn og håp i noen får ord? Det var som om jeg hørte Gud dele sitt hjerte og si:

Jeg gjorde så mye godt for dere, jeg sørget for dere og hjalp dere, jeg viste dere nåde og tilgav, jeg tok dere tilbake og var barmhjertig mot dere, jeg gjorde alt dette fordi jeg elsker dere med en brennende og evig kjærlighet, jeg gjorde dette fordi jeg ønsker å vandre i fellesskap med dere, jeg gjorde det fordi jeg tenkte at da ville dere kalle meg far.

Folket som disse ordene ble skrevet til, vendte seg bort fra Gud. Selv om Gud hadde gjort ufattelig mye godt mot dem, gav de ham ikke i gjengjeld den nærhet, kjærlighet og fortrolighet som han lengtet så inderlig sterkt etter.

Hvordan er det med oss? Når Gud er nådig og god mot oss, tar vi det som en selvfølge eller får det takknemligheten over å kunne kalle Gud min Far til å eksplodere i hjertet? Hvordan svarer vi på  Guds rop etter et nært og fortrolig fellesskap med oss?