Andakt

av

Vi har ulikt voksetempo

Dette er uka der eldstegutt blir 18 og med det kommer det mange tanker. De er ikke lenger de små bultene man holdt i armene eller hadde liggendes inntil brystet ei ekstra stund bare for å se på dem, høre på pusten, lukte dem og kjenne varmen- de er ungdommer som har tatt igjen mor si i høyde og som begynner å nærme seg hva man kaller unge menn. Små velsignelser som bare har vokst seg større med årene og som tross de utfordringer de har bragt, er til stor glede og lykke. Å ha fått følge dem har bragt smerte når de led, glede når de lykkes, uro når de kjempet og bekymringer når de slet uten å ville eller kunne si hvorfor. En berg-og dalbane av følelser og tanker, men de er mine gutter og dem jeg holder kjærest på jord.

De har vært ulike fra de lå i magen. Da de var småbarn pleide jeg å si på fleip at de hadde to ting felles: Det gode hjertet for andre og samme etternavn, for det er ikke mange som har skjønt de var brødre gjennom oppveksten. De er veldig ulike både i personlighet og i kropp. Og det med kropp var en av tingene som gav meg tittelen for den ene har vokst jamt og trutt mens den andre tok byks med ujevne mellomrom. Den ene var alltid stor og lang for alderen, den andre helt gjennomsnittlig. De var ulike og de vokste og utviklet seg ulikt, men de nærmer seg begge hva vi kaller voksen alder, dog med forskjellige erfaringer og kunnskaper, utfordringer og styrker. De er både veldig like hverandre og andre i familien samtidig som de er helt seg selv.

Det er ei linje i Jobs bok som sier noe slikt som at om din begynnelse var liten så skal din fortsettelse bli så mye større, og det minner meg om yngstegutt som i 14 år gikk og sa at han alltid ville være minst men som nå er den høyeste av oss tre. Han trodde aldri på hva vi sa om at han ville ta oss begge igjen, men det har han nå gjort. Den minste ble den største, og det uten at han hadde tro på det selv.

Som troende skal vi vokse i tro og modenhet, men det er ikke alltid lett å se at det skjer. Ofte vurderer vi oss selv utfra den dag vi står oppi eller utfra de siste uker, og da ser vi ikke alltid den store utviklingen. Men husker vi å kikke noen år tilbake og tar tid til å tenke på hvordan vi da reagerte på motstand og sårende ord, på utfordringer og frustrasjoner, vil mange oppdage at deres tro på Gud og tillit til hans trofasthet og godhet er mye sterkere og større i dag enn den var den gang. Det har vært en utvikling og modning, men det har foregått sakte og sikkert og litt i det skjulte.

Samtidig er det viktig å huske at vi utvikler oss i ulikt tempo og i ulike retninger. Vi skal alle likedannes Jesus mer og mer, noe som også betyr at vi finner oss selv på et dypere plan og blir mer den vi er skapt for å være. Det betyr derimot ikke at vi blir helt like hverandre og at vi alle tenker og mener likt, for vi er alle ulike og skal fortsette å være det.

Akkurat som mine gutter har vokst og utviklet seg i forskjellig tempo vil det også være blant oss kristne, vi utvikler oss forskjellig og i ulikt tempo. Vi vil ikke trenge de samme lærdommene siden vi har ulike kall, men vi vil alle trenge støtte og hjelp, omsorg og oppmuntring fra troens familie. Vi vil ikke alle oppleve samme utfordringer fordi vi er satt på forskjellige plasser, men vi trenger alle Guds nåde, hjelp og visdom. Vi vokser opp til modenhet på ulikt vis, men for oss alle gjelder det samme: Gud er den som kaller, som utruster, som hjelper og som gir vekst. Også når vi ikke ser at han er virksom og tilstede i våre liv, så kan vi stole på at «han vil fullføre det gode verk han har startet i oss».

av

Jeg har mistet Jesus!

Egentlig skrevet og postet på den andre bloggen for tre år siden, men kjente meg ledet til å legge det ut her i dag. Når vi sliter oss gjennom dagene kan det å komme igjennom gjøre at vi mister fokus på Jesus, derfor en påminnelse til de mange av oss som er i en slik situasjon om å løfte blikket og igjen feste det på Jesus.

Påskehøytiden er over og Maria og Josef er på vei hjem. De tror at Jesus er i reisefølget sammen med andre kjente, men etter en dagsreise oppdager de den grufulle sannheten: Vi har mistet Jesus! Jeg kan bare forestille meg hva som farer gjennom tankene deres. Hvordan kunne vi miste ham? Du skulle aldri gitt meg dette oppdraget Gud! Jeg duger ikke! Vi har mistet Guds Sønn! og sikkert mye annet. Og jeg tror redsel, frykt og uro fyller sinnene deres når de er på vei tilbake mot utgangspunktet.

Jeg har mistet ett par barn over årene og jeg har ikke problem med å forstå at dette var grufullt å oppleve. Den ene ungen forsvant plutselig inne på en diger butikk i utlandet, og selv om det var bare kort tid han var borte, så kjenner man følelser og tanker går alle veier når man oppdager han er borte og mens man leter en smule febrilsk. Den andre var ikke god, den kom da jeg fikk telefon om at 7-åringen ikke var der han skulle og de som hadde ansvar for ham, fant ham ikke. De minuttene i bilen var laaange. I begge tilfellene gikk det greit og det var i orden igjen etter kort tid. Men Josef og Maria stakkars, de hadde en hel dagsreise til å kjenne på følelser og tanker. Hvordan klarer man å miste Guds Sønn?!?

Vi kan smile godt av dette, men kanskje er du som meg? Jeg har opplevd å miste Jesus noen ganger over årene… ikke mistet frelsen, men jeg har mistet Jesus ut av syne. Maria og Josef må ha vært opptatte av hva som måtte gjøres, av å få ting i orden til reisen, opptatte med å snakke med naboen mens de gikk, planlegge hva de skulle ha til middag når de kom hjem og finne ut av hvilke møbler og arbeidsoppgaver var viktigst i snekkerverkstedet. De trodde alt var i orden med Jesus, men de sjekket det ikke før det var gått mange timer.

Jeg har også hatt tider der jeg ble så opptatt av hva som måtte gjøres eller av å håndtere utfordringer og annet som kom min vei at jeg mistet Jesus ut av syne. Jeg gikk fortsatt i tro på at Gud var mitt alt og at han ville gi meg den styrke og visdom jeg trengte, men jeg glemte å holde blikket på Jesus, jeg glemte at det første må være først. Jeg ble fanget inn av livet og for ei stund så virket alt bra, helt til jeg oppdaget den grufulle sannheten, jeg hadde mistet Jesus. Kanskje var det ikke rart at jeg hadde kjent på økende grad av uro, at jeg ble raskere motløs og at jeg var mer forvirret over hva som skjedde enn normalt? Og jeg måtte innrømme at: Gud, jeg har begynt å gå i egen kraft, jeg har begynt å styre, streve og kontrollere selv. Tilgi meg for å ha satt deg til sides. Og jeg måtte vende om og gå tilbake til utgangspunktet.

Maria og Josef måtte også tilbake til utgangspunktet, til Guds hus. Når de kommer til tempelet finner de Jesus. Han er ikke det spøtt påvirket av at de hadde mistet ham, og han er mer forundret over at de ikke forstod at han var jo der han måtte være, i sin fars hus.

Jeg har måtte vende tilbake til det stedet der det første settes først. Der det å søke Gud igjen er hovedprioritet, der det å legge uro, utfordringer og spørsmål over på Gud og vente i tillit til at hans skal hjelpe og svare. Jeg måtte tilbake til at Guds Ord ble mat for sjel og ånd og at tid til bønn og stillhet ble viktig igjen. Ikke bare de få ordene som jeg tok til meg utover dagen, ikke bare de stadige sukkene til Gud om hjelp og styrke, men bevisst avsatt tid der det var bare Gud og meg. For meg er de beste stundene kveldene, det er de timene jeg er på mitt aller beste, og derfor er det de stundene jeg gir til Gud. Kanskje er det ikke det for deg, kanskje er du en av dem som er på topp om morgenen? Da er det av den tiden du gir. Selv om du må legge deg litt tidligere slik at du kan stå opp litt tidligere for å ha tid til tid med Gud gjennom Bibel og bønn.

Maria og Josef uttrykker sin redsel overfor Jesus, men han lar seg ikke påvirke av dette. Det er ikke fordi han ikke bryr seg, men fordi han visste at han var der han skulle være, i sin Fars hus. Maria og Josef skjønner ikke hva han mener med dette, men noen år senere vil Maria forstå at Jesus hadde rett, han måtte være i sin Fars hus. I det øyeblikket hvor de finner Jesus er Jesus liten gutt for dem, men i årene som følger vil han vokse til, både i alder, størrelse og modenhet. Mens Maria i det øyeblikket mest sannsynlig kikket over hodet på Jesus, vil hun snart oppleve at han vokser til og blir større enn henne.

Jeg har to gutter. 12-åringen (snart 13) kan jeg fortsatt kikke over hodet på, mens 15-åringen kan kikke over hodet mitt. Og dette minnet meg så om hva Maria opplevde, som 12-åring var Jesus liten for henne, men med årene så hun ham vokse til og bli større enn henne. Den lille Jesus blir med tiden den store Jesus, for å si det litt banalt.

Jeg har funnet ut at slik kan det også oppleves for meg når jeg vender tilbake til utgangspunktet. Jesus kan virke liten i forhold til alle mine utfordringer og problemer i starten, men etter som jeg over tid prioriterer å bruke tid i Bibel og bønn så opplever jeg at Jesus vokser i mitt hjerte og at en dag så er han plutselig mye større enn mine utfordringer og problemer. Det skjer ikke umiddelbart etter at jeg har omvendt meg fra mine feile veier og prioriteringer, ikke med en gang jeg vender tilbake til utgangspunktet, men etter ei tid. Plutselig så er Jesus større enn alt jeg møter, plutselig er uro og bekymringer byttet ut med fred og tillit, plutselig er Jesus blitt så stor for meg at jeg ser ikke over hodet hans og fokuserer på omstendighetene, men jeg kikker rett inn i hans milde og kjærlige øyne og finner styrke, nåde og hjelp i rette tid.

Har du mistet Jesus? Opplever du at livet er mer enn du klarer og at det raser både rundt deg og inni deg? Kanskje har du også blitt fanget inn av livet og har ubevisst begynt å gå og leve i egen kraft? Hvis det er tilfelle, så vit at Jesus er ikke sint på deg. Han venter på deg med lengsel. Han ønsker at du skal vende tilbake til at det første er først og at du igjen setter ham på førsteplass i livet ditt. Er du mer styrt av uro for fremtiden enn vissheten om at Gud er mektig til å ta deg igjennom hva du enn møter? Du kan vende om, du kan gå tilbake til utgangspunktet og du kan igjen oppleve at når du gir Jesus ditt beste og søker ham først, så vil han møte deg med tilgivelse, kjærlighet, gjenopprettelse, legedom, styrke, nåde og så mye mer annet godt. Jesus venter på deg, vil du vende om og gå tilbake til å søke ham først?

av

Et tilbedelsens liv

Akkurat postet på den andre bloggen.

Kort utdrag:
Når vi velger å underordne oss Guds ord og handle etter hva Gud sier er godt og rent, framfor å følge kjødets lyst, så viser vi ved våre valg og liv at Gud er viktig for oss og at vi ærer hans autoritet og rett til å sette regler. Dette er normalt sett ikke tenkt på som tilbedelse, men når vi gjør det utfra et hjerte som er overgitt Gud og med lengsel etter å ære Gud så er det nettopp tilbedelse det blir.

Cecilie sin avatarmed Gud i hverdagen

I natt lå jeg og tenkte på et vers fra Bibelen; «Tilbe Herren med skjønnheten av et hellig liv». Verset er fra salmenes bok men jeg husker ikke hvor, og siden det er meningsoversatt og ikke ord-oversatt så er det umulig å søke opp. Men helt fra jeg leste den oversettelsen av det verset har det hengt i meg og har over årene stadig kommet opp i tankene.

Ofte tenker vi på tilbedelse som ord, at vi synger eller ber det, men det kan også gjelde våre liv- og det må vi ikke glemme. Hvordan vi lever sier mye til omverdenen om hvem vi er og om vi tar vår tro på alvor, men det sier også mye overfor Gud. Når vi velger å innrette våre liv etter hans ord og bud med en ydmyk og villig ånd så er det tilbedelse av hans herredømme og makt.

Når vi velger…

Vis opprinnelig innlegg 275 ord igjen

av

Tilgivelse er veien til frihet

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv.

Gal. 5,13-14

Tilgivelse er et av de tema som er vanskelig og sårt, samtidig som det er kjernen i det kristne budskap. Vi lengter etter tilgivelse, men er ofte strenge med å gi det ut. Gud er tydelig på at vi skal tilgi dem som gjør oss vondt og dette opplever mange som et for hardt bud. Hvordan kan Gud kreve at vi skal tilgi hva andre gjorde mot oss når det var så stygt, fælt og vondt? Fordi han gjorde det mot oss. Jesus kom da vi var fiender, han åpnet veien for motstandere slik at de kunne bli familie. Den tilgivelse vi sårt lengter etter gjorde han klar lenge før vi kjente på ønsket om å oppleve det. Derfor sier Gud vi skal tilgi, fordi tilgivelse er en like naturlig del av Gud som hans kjærlighet og rettferdighet.

Når vi velger å holde fast på det vonde og onde mennesker har gjort mot oss så stenger vi oss selv opp. Vi lukker inne sinne og bitterhet og vi begynner å formes etter det. Det er ikke bare vi som lider fordi vi velger bitterhet framfor tilgivelse, men også vårt forhold til Gud og til alle mennesker rundt oss. Ja til og med hvordan vi ser på verden og på muligheter farges av det. Tilgivelse er ikke valgfritt for dem som ønsker å følge Jesus, det er en del av hva vi har sagt ja til. Slik Gud tilga oss da vi var syndere og motstandere skal vi tilgi dem som gjør ondt mot oss.

Da Jesus led, sonet straffen og åpnet veien til Far for oss alle så visste han at ikke alle ville ta imot den tilgivelse som han tilveiebragte, men han ordnet opp likevel. Og det er noe vi skal huske, selv om vi tilgir så betyr nødvendigvis ikke det at vi kommer inn i et riktig og godt forhold til mennesker igjen. Ikke alle vil bli tilgitt og mange mener at det ikke er noe de trenger tilgivelse for. Som mennesker ikke alltid ønsker, søker eller ser at de trenger Guds tilgivelse, så vil mange ikke oppfatte at de trenger menneskers heller. Men det er deres valg, det endrer ikke det faktum at vi skal tilgi.

Når vi tilgir så er det vi som blir satt fri fra det fangenskap vi har ført oss selv inn i ved å holde fast på vondt, bitterhet, selvmedlidenhet og selvrettferdighet. Tilgivelse bryter de lenker vi har snurret rundt sjelen vår og det løsner bitterhetens anker slik at det ikke fortsetter å dra oss ned i mørket. Tilgivelse bringer frihet for sjelen, frihet i forhold til Gud, frihet i forhold til andre mennesker. Frihet.

tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere ber vi i Fadervår (Matt.6,12). Hva betyr det egentlig? Betyr det at vi må tilgi først før Gud tilgir? Må vi gjøre oss fortjent til Guds tilgivelse? Og hvis det er tilfelle, kan ikke vi da kreve av andre at de angrer og ber om tilgivelse før vi gir det?

Hvis du ber Fadervår fordi Gud er din Far, har ikke du da allerede opplevd Guds tilgivelse? Når Gud sier vi må tilgi for å oppleve det samme, så er det ikke fordi vi må gjøre oss fortjent til videre tilgivelse, men fordi vi skal leve i den nåde og tilgivelse vi selv mottok først fra Gud. Han tilgav først da han tok syndeskylden av oss og vi ble tatt over fra mørket til lyset, nå er det vårt ansvar å leve i den nåde vi har fått og erfarer, og en del av det er å leve i tilgivelse. Vi skal leve i lyset, i den frihet Kristus kalte oss inn i, og derfor kan vi ikke stenge vårt hjerte overfor andre fordi vi har opplevd urett. Guds barn skal gi videre hva de selv har mottatt uten å kreve «betaling» for det, vi skal gi videre hva vi selv mottok av bare nåde. Og takk Gud, vi trenger ikke å klare det ved å stramme opp menneskenaturen, vi kan søke Gud om hjelp og styrke, om helbredelse og nåde til å klare det i hans kraft. Gud vil hjelpe oss gjennom at vi likedannes Kristus, og når vi velger å ta valg som å tilgi selv når det føles vanskelig ut, så kan vi stole på at Gud vil hjelpe oss å leve i lydighet mot hans ord og bud.

av

Å være godt skodd for vinterføre

Forrige uke var det en morgen som krevde snøskuffing. Siden jeg skulle til spesialist tenkte jeg at det var bedre å ta det helt fra starten av slik at jeg fikk ett par timers hvile før jeg måtte avgårde. Jeg ble ferdig i tide til at jeg kunne svare ja til yngstegutt da han spurte om å bli kjørt til skolen, noe jeg angret veldig på ett kvarter senere da jeg slet med å komme opp bakken. Det var brøytet sånn passe, men så var det saltet på toppen og det hadde akkurat virket nok til at det var nesten umulig å komme opp og jeg spant meg sakte oppover. Jeg visste at det var siste sesong med vinterdekkene jeg hadde, men at de var så ille var ikke ventet siden det hadde gått veldig fint helt til nå, men dette føret taklet de ikke. Da jeg ca 4 timer senere kom tilbake var det ikke noe problem å komme opp for da hadde saltet fått tid til å virke ordentlig.

Dekkene jeg hadde var greit innafor godkjente men de taklet ikke det vinterføret som plutselig kom og slik er det med den kunnskap og kjennskap vi har til og om Gud også. Det holder oss på veien når dagene er gode eller halvdårlige, da har vi både tro og tillit nok til å fortsette stødig framover, men kommer vi ut for noen av livets skikkelige vinterstormer så sliter vi med å holde troen fast og vi vakler. Har vi ikke opplevd så mange problemer og kriser i troslivet, så vil de komme, og de vil få oss til å vingle og seile litt og de kan også få oss til å stoppe opp.

Det er viktig at vi også i troslivet er skodd for ordentlig vinterføre, men om vi er vet vi aldri sikkert før den dag kommer. Vi kan tro at vi skal «klare alt i Jesus», men om vi er så sterke og tillitsfulle i vår tro på Gud vil først vise seg når livet blir mer enn tøft. Da får troen testet seg og vi finner ut hvor stødig og solid den egentlig er. Og kanskje er du superkristen og seiler igjennom det hele med glans, men for de fleste av oss er det slike tider som fortviler, frustrerer, omtumler og setter oss ut. Vi trodde vi skulle få hjelp, men hvor er Gud? Hvorfor er Gud stille? Hvorfor gjør ikke Gud noe? Elsker ikke Gud meg lenger? Har jeg gjort for mye galt? Er det meg som ikke hører Gud? Hvorfor gjør ikke Gud hva jeg ber om? og mange andre spørsmål vil reise seg.

Vi trenger disse tidene for å styrke og modne troen vår, vi trenger at ting drøyer ut litt slik at våre tanker blir synlige for oss og vi begynner å søke Guds tanker og veier, vi trenger disse tidene for å forstå at selv om Gud ikke griper øyeblikkelig inn og løser alt så er han fortsatt tilstede og like god, trofast og barmhjertig som alltid. Gud er ikke en automat som spytter ut hva vi ber om når vi putter inn en bønn, ei heller er han ånden i lampa som bringer overflod av uansett hva vi ønsker oss. Han er derimot skaper, opprettholder og hersker av universet, alt er hans. Han er en god Far som hjelper sine barn og som aldri svikter eller forlater dem. Han er tilstede i våre liv både i glede og sorg og han tåler vår tvil og uro. Han er med oss, også når vi seiler av veien fordi det ble for glatt eller parkerer oss selv i veikanten fordi vi ikke klarer å komme lenger. Gud er med og han vil hjelpe oss, men la oss huske at det egentlige målet for Guds hjelp og trøst er ikke kun vår glede, det er også at vi likedannes Jesus og utrustes til å skinne Guds lys, omsorg og hjelp til andre. Jo, Gud vil hjelpe oss fordi han elsker oss, men det er også meningen at vi skal bli mer lik Jesus og få en dypere nød, omsorg og forståelse for andre som havner på samme sted.

Siden jeg kom fint opp bakken den andre gangen kunne jeg tenkt at jeg trenger ikke nye dekk likevel, jeg kan vente til neste vinter. Jeg kunne oversett at jeg hadde et problem og jeg kunne sagt til meg selv at det er ikke slik, det vil gå bra og det vil ikke skje igjen- eller jeg kunne gjøre hva jeg gjorde: Forholde meg til at nye dekk var nødvendig og ordne det. Når vi er kommet gjennom en krisetid så er det mange som bare vil glemme alt og ikke tenke på det mer. De vil ikke innrømme at de kanskje trenger å styrke troen og at det også er områder de ikke har nok kunnskap om Gud eller hans ord på. De fortsetter videre som ingenting har skjedd og vil bare glemme det tunge, men vi må dra lærdom av hva vi opplever for å neste gang stå sterkere rustet- for det vil komme ny

Denne uka har vi igjen hatt snøfall og jeg er særdeles glad for at jeg hadde fått på de nye dekkene før helga. De gamle dekkene hadde ikke taklet de siste dagers føre, men med de nye har det vært null problem.

Frykt ikke, for jeg er med deg,
vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg
og holder deg oppe
med min rettferds høyre hånd.

Jes. 41,10