Andakt

av

Ta en titt i speilet – det lunkne hjertet

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! (Jak. 4:8)

Profeen Natan kommer til kong David (2. Sam. 12) og forteller en historie som kongen reagerer på med sinne og at straff er på sin plass. Det er da Natan sier: Det er deg! DU er mannen det er snakk om. David bryter sammen og innrømmer at det er sant, han er villig til å bære sin egen synd i stede for å skjule den. David sier seg enig med det ord som er kommet fra Gud selv, og han søker Herren om tilgivelse.

David gjør noe som endel mennesker ikke er villige til å gjøre i dag, han slutter å kikke ut av vinduet. I stede begynner han å kikke inn i speilet og ikke bare det, han innrømmer også sannheten om hva han ser. I stede for å sitte og kikke på andre mennesker synder og feil å dømme dem (=kikke ut av vinduet), innrømmer han sannheten om sine egne handlinger og tar ansvar for hva han gjorde (= kikke i speilet).

Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne. (Utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Hva kjennetegner så et hjerte som er lunkent? Vi skal ta  noen få punkter som forhåpentligvis vil klargjøre dette litt. Personlig sliter jeg med å innrømme mine ting, men jeg vet at Gud sier det fordi han vil ha meg mer brennende for ham, ikke for å rette finger mot meg. Så la meg si at det er punkter/områder her som Gud har vist meg at jeg ikke er hvor han vil ha meg. Kanskje min innrømmelse kan gjøre det litt  lettere for deg å være «bånn ærlig» med hvordan det står til med deg og ditt hjerte?

1. Manglende iver etter og ønske om å be
–> vi snakker ikke om de frasene med Gud hjelp den og velsign den, vi snakker om bønn som personlig fellesskap med Gud og om forbønn for andre mennesker og situasjoner.

2. Ulydighet mot Guds ord
–> både som bevisst handling der man gjør ting  Guds Ord sier er synd, men også manglende vilje til å gjøre hva Guds ord sier er riktig

3. Likegyldighet overfor Guds ord
–> se innlegg: Kan Gud tale til deg?

4. Manglende iver etter å være på møter.
–> Den lunkne synes ikke det er så viktig å samles og dele Guds ord sammen, man kan jo lese selv hjemme hvis man gidder og de 5 minuttene 3dje hver helg det plutselig passet… Faresignal: Begynner det å ikke passe helt å gå på møter? Blir det to uker, tre uker mellom hver gang, kanskje lenger? Er man bare i kirken når barn, barnebarn eller kjente skal synge, dele et vitnesbyrd, tale el.l?

5 Sjelers frelse og menneskers nød er blitt en hemsko
–> det er ikke noe man har brennende iver etter å gjøre noe med, det er egentlig bare deprimerendes og irriterendes å tenke på.

Som jeg sa i utdraget over så peker ikke Gud på disse tingene for å fordømme oss eller gi oss skyldfølelse, han gjør det fordi han elsker oss. Den gode nyheten er at skulle vi kjenne oss igjen på enkelte punkter, så er det fri adgang inn til tronen for å søke hjelp. Jesus sa til menigheten i Laodikea:

Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se.
Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:18-20)

De som hører Guds røst og gjør alvor av irettesettelsen og formaningen, vil bli møtt med åpne armer og oppleve at når de kommer nær til Gud, kommer han nær til dem. Det tragiske er at de som virkelig er lunkne, vil overse det budskpet jeg har delt de siste dager. De er blitt så åndelig følelseskalde og immune mot Åndens ledelse og tiltale at de vil riste budskapet av seg og mene det passer dem ikke…

av

Om du enda var kald eller varm

Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! (Åp. 3:15)

 Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” (utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Jeg har tidligere syntes at det er litt rart hva Jesus sier her; «Om du enda var varm eller kald». Menneskelig sett har jeg antatt at det ville være bedre å være lunka enn kald, men det er ikke slik Jesus ser på det- han sier at han foretrekker mennesker som er kalde framfor lunka. Hvorfor? Hva er det egentlig Jesus sier her?

På den ene siden er det varm, et hjerte som brenner for noe og som er så bergtatt av en sannhet at det fører til handling. Vi ser i verset at Jesus sier; Jeg vet om dine gjerninger, han sier ikke: Jeg vet om dine tanker, eller: Jeg vet om dine følelser, men: Jeg vet om dine gjerninger. Jesus vil vi skal være så brennende, så bergtatt av Gud og Hans rike at vi handler. Jesus sa til disiplene at de som elsker ham vil gjøre etter hans ord (Joh.14:23). Disse er Jesu disipler, ikke de som synes det høres bra og sant ut eller de som synes det er kloke ord, men de som både holder og gjør etter Guds ord.

På den andre siden har vi hva Jesus betegner som kald, de mennesker som rett ut sier at de ikke tror. Deres liv kan gjerne være preget av det ene og det andre, men de har et tydelig vitnesbyrd. Gud tror jeg ikke på.

Midt i mellom disse er den lunkne, og det er en farlig tilstand som mange av oss tror vi aldri vil havne i. Samtidig kjenner vi endel som er havnet der…. Den lunkne har et vitnesbyrd som ikke samstemmer med det liv som føres. Det er vakre og pene ord om bibelen, Gud og frelsen, mens det liv som leves er likt det til dem «utenfor».Den lunkne hevder å være kristen å tro på Gud og Bibelen, men lever et liv med fyll, festing, tilfeldige sexpartnere, dårlig arbeidsmoral, selviske, bannskap og grov språkbruk, utroskap (i flere kategorier ) og mye annet. Livet som leves står ikke i sammenheng med ordene som snakkes. Ikke bare gir dette et dårlig inntrykk av den person det gjelder, men det setter også andre kristne, menigheter og Gud selv i et dårlig lys.

Jesus vil ikke ha mennesker som bare er full av tomme ord, han vil ha mennesker som lever hva de sier. Og i den sammenheng står det større respekt av de som sier: «Jeg tror ikke på Gud» og lever slik (= kalde), enn de som sier de tror men ikke lever etter det (=lunkne). Og her er kjernen i budskapet «om du bare var…». Jesus ønsker mennesker som er helhjerta, sanne og troverdige. Det er bedre å si «jeg tror ikke» enn å si «jeg tror» men så leve et liv lik det endel mennesker i «verden» gjør. Når man ser på et menneskes gjerninger, så avsløres også dets hjerte, og Jesus vil at vi skal bære fram et troverdig vitnesbyrd med livene våre.

av

Kan Gud tale til deg?

    I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, (Heb. 3:15)

Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! (Matt. 3:5-8)

Dagens tekst er om Johannes’ forkynnelse om omvendelse fra synder og menneskers ulike reaksjoner på forkynnelsen. Hvorfor jeg bruker disse versene når tittelen er «Kan Gud tale til deg?» er i hovedsak to grunner. Teksten viser at det er ulike mennesker som hører ordet forkynt og den viser at det er ulikheter i hvordan mennesker tar til seg budskapet de hører.

Vi ser at det er to hovedkategorier av hvordan menneskene som hørte Johannes tale, reagerte.
1. Det var de som ikke prøvde å rettferdiggjøre seg selv. De visste at de hadde gjort både det ene og andre galt, og at de var i behov av Herrens nåde.
2. Men så er det en annen kategori mennesker, de religiøse som tror de er gode nok og rettferdige nok som de er. De skjuler seg bak titler og ritualer, de føler de er mye bedre enn andre, og de tror de ikke trenger å omvende seg.

Hvordan menneskene reagerer på budskapet har sammenheng med hvordan de ser på seg selv. De som vet de er syndere, er åpne for det budskap som forkynnes. Ordet får dermed innpass inn til deres innerste og får virke omvendelse. De tar imot ordet og det skaper ovendelsens frukter. De som derimot ser på seg selv som rettferdige og at de klarer livet godt nok selv, har ikke den samme nytten av forkynnelsen da de stenger sitt hjerte for budskapet. Mennesker som tror de har alt på stell, vil ikke ha like lett for å slippe Guds Ord inn i det innerste, og dermed vil heller ikke ordet ha den samme virkekraft i deres liv.

Hvordan er det med oss? Er vi åpne for at Gud kan tale oss til oss? Er vi tilfredse med egne prestasjoner og klarer bra nok selv, eller vet vi at vi er i behov av Herrens hjelp og nåde? Hvis vi tror vi har «nådd fram» og forstått alt, vil vi stenge oss selv fra å høre Guds ord. Det kan være vi vokser i kunnskap, fordi vi hører forkynnelse, men vi vil ikke vokse i kjennskap til Gud fordi dèt krever at vi lar Guds Ord nå inn og dømme våre hjerter og tanker.

Kan Gud tale til deg?

Vi avslutter med et utdrag av innlegget «Se i nåde til oss Gud» som er utgangspunkt for dette og andre innlegg som kommer i tiden fremover.

”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

av

Se i nåde til oss Gud

”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne.

Versene videre viser at vi har tendensen til å ha en falsk og usann oppfattelse av oss selv. Vi tror vi klarer mer enn godt nok, men Gud ser ikke det samme som oss. Han ser at vi er i behov av hjelp, han ser vi trenger nåde og kraft. Han ber oss kjøpe gull renset i ild av ham og øyensalve til våre øyne så vi kan se. Han sier at han refser oss fordi han elsker oss og ber oss omvende oss. Den som kommer nær til ham og renser sitt hjerte og hender, vil Gud komme nær til og holde måltid med. Om jeg har en dråpe eller en liter av ulumskheten i meg er uinteressant, begge deler er for mye og jeg trenger Guds nåde.

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her?

Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss.

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det.

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.

Gud, tilgi meg, tilgi oss, for at vi så lett går egne veier og glemmer alt du har gjort for oss. Se i nåde til oss, rens oss, forny oss, fyll oss igjen med din gode Ånd. Amen.

av

Omvendelsens og fornyelsens tid er her

Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.  De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. (2. Tim. 4:2-4)

Det vil i tiden foran komme endel innlegg som handler om ulike sider ved lunkenhet, og Jesus’ ord til menigheten i Laodikea vil være hovedteksten. Det hele er basert på hva Gud har talt inn i mitt liv, både for min egen del og for menighetens del. Jeg starter i morgen med et innlegg som i utgangspunktet ble skrevet for min egen menighets månedlige blad «Innsyn». Jeg kjenner at jeg selv blir personlig berørt av det budskap Gud gav meg å dele, og samtidig jeg tror også det gjelder for en større del av Kristi legeme enn akkurat min lokale menighet, jeg tror det budskapet Gud gav meg har mer almenn gyldighet i disse dager. Gud kaller sitt folk til å vende om fra ugudelighetens vei og på ny legge ALT ned for hans føtter og søke Guds rike og hans rettferdighet først.

Det er selvsagt mer lystbetont å lese (og skrive) innlegg som umiddelbart skaper en «halleluja-følelse» i vårt indre, men vi trenger balanse. Som Paulus skrev til Timoteus: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!» Vi trenger å høre om både Guds godhet og hans strenghet. Det er viktig at vi ikke stenger våre hjerter og åndelige ører for de ord av formaning og refselse som Gud gir, vi må ta dem til oss og gå til Gud å spørre om det er noe han vil fortelle oss. Vi kan ikke bare lese de deler av Bibelen som vi personlig er enige i og som kjennes godt ut, men vi må ta til oss hele Guds ord, og da vil det også komme ord til formaning vår vei.

Tanken er at dere først får hele innlegget i morgen, og deretter vil jeg stykkevis og delt gå mer inn i de enkelte punktene. Det er ganske mange tanker som skal samles i noen få setninger når man skriver innlegg av den typen, og jeg kjenner for å gå litt mer inn i de enkelte delene.

Jeg håper du vil følge med videre, og enda mer håper jeg at du lar Gud tale til ditt hjerte. Vi har alle sider i oss som ikke er gudfryktige og gode og Gud setter ikke lys på dem for at vi skal føle oss udugelige og fordømte, men fordi han vil lede oss ut i en enda større frihet og inn i en enda større fylde av hans herlighet. Gud skinner sitt lys i våre mørke kroker for å bryte mørkets makt. Han vil vise oss spindelvevene og hybel-elefantene vi har og gi oss mulighet for å si at vi vil ikke ha dem, vi vil bli fri, og så vil han gjøre sitt verk i oss når vi slipper han til. Men hvordan kan vi vite hva som er i de krokene, hvis vi ikke lar Gud lyse dem opp med den nådefulle sannhet som hans kjærlighet og ord bringer med seg?