av

Det levende korset

Jeg har alltid funnet likheten mellom korset og menneskekroppen fasinerende. Når vi ser på andre mennesker så er det to tydelige kors de alle bærer med seg, et med kroppen og ett i ansiktet. Midlinjen i ansiktet og linjen gjennom øynene danner et kors, noe kroppen vår også gjør når vi står oppreiste med armene ut. Vi er alle et levende og omvandrendes kors!

Korset bærer bud om nåde og forsoning da det er på korset at straffen ble sonet. Det er også ved korset vi finner frihet og fred da korset beviser Guds nåde og kjærlighet mot oss. Uansett hvor langt vi er kommet i vår vandring med Herren, må vi være ved korsets fot. Under Herrens beskyttelse og forsørgelse, i behov av hans kraft og hjelp, i kjærlighet til hans nåde og godhet.

Og det er budskapet om korset vi skal bringe ut til verden. De gode nyheter om frelse og frihet. Ordene om at du er elsket og at uansett hvor dypt du har sunket så er nåden større. Ordene om kjærlighet som ikke svikter men som alltid er like ubetinget, tålmodig og trofast. Ordene om at du kan finne frihet fra frykt, synd, og skam, Ordene om at du kan legge ned dine byrder og ta Kristi åk på deg i stede for. Ordene som vi trenger å dele, men som noen ganger sitter fast inni oss. Og hvordan kan vi best være til nytte og hjelp for andre uten at vi sliter oss ut i egen kraft?

Korsene vi bærer med oss minner meg om viktigheten av at jeg løfter mitt hode og vender blikket mot det som er der oppe. Jeg trenger å ha fokus på Gud og på hans godhet, hans nåde og hans rike. Jeg kan ikke la livet dreie seg om meg, men søke å være i Hans nærhet. Der finne jeg nåde, kraft og styrke for den enkelte dag. Jeg trenger å sette meg til bords med Herren og ta til meg av alt det gode han har gjort klar for meg. Når jeg har blikket vendt oppover, så blir jeg ikke bare forfrisket og fornyet i ånd og sjel, men jeg blir også istandsatt til å gå ut. Og når jeg da strekker armene mine ut for å nå de mennesker som er rundt meg, da har jeg med meg noe fra Herren som jeg kan gi videre til andre.

Hvis vi bare har fokus på Gud og glemmer omverdenen, blir vi lite nyttige tjenere. Har vi bare nød for verden rundt oss, men glemmer å løfte blikket, da blir vi utslitte av å streve i egen kraft. Korset går begge veier på en gang, både oppover og utover, og det er slik vi som troende også skal leve livet. Søke Herren og gi videre hva vi får.

Når vi er knyttet til hodet kan vi være en kropp som gjennom ord og gjerninger går ut og deler det budskap Jesus kom med

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Luk. 4:18-19)

 

av

Blir du overkjørt av det (v)onde?

Opplever du at det kommer utfordringer din vei som du ikke klarer å håndtere på en måte som gjør at det ordner seg? Ting som trykker deg mer og mer ned og som gir deg følelsen av du blir overkjørt? Jeg snakker om prøvelser som så totalt slår beina bort under deg og som gjør at motløshet, frykt, maktesløshet og uro inntar sinn og hjerte. Har du opplevd dette den siste tiden, samtidig som du ikke helt forstår hva som skjer og hvorfor det skjer? Da er mitt spørsmål til deg: Har du blitt så trett i hendene at du har tatt dem ned?

Bli med meg til 2. Mosebok kap. 17.8-16 hvor vi finner historien der isralittene får en mektig seier over amalekittene. Historien er mest kjent for at det var da Moses stod oppe på en høyde og holdt hendene oppe. Mens han hadde hendene oppe hadde israelittene fremgang, men når hendene hans var nede, hadde fienden fremgang.

Og her er en av tingene jeg vil påpeke: Ofte når vi opplever at fienden har fremgang i våre liv er det fordi vi har tatt ned våre hender. I denne sammenheng er det ikke å fysisk holde hendene oppe som er poenget, men det er et bilde på å ha blikket og sinnet festet på Gud og stole på at han kjemper for oss. Når vi slutter å be, når vi slutter å sukke til Gud, når vi slutter å sette vår lit til Herrens mektige hånd, da får fienden fremgang i våre liv.

Jeg tror ikke Moses og de rundt han umiddelbart forstod hva det var som skjedde, jeg tror ikke de med en gang koblet at når hendene var oppe betydde det fremgang og når de var nede hadde fienden fremgang. Jeg tror det kanskje gikk noen opp og ned før de forstod hva som skjedde.

Og slik kan det være med oss også, vi forstår ikke med en gang at det er når vi slutter å søke Gud og hans hjelp at fienden får overtaket i livet vårt. Jeg vet hvertfall at jeg ikke alltid kobler dette automatisk. Hva med deg? Har du tenkt på at det (v)onde vinner fram i ditt liv fordi bønnene dine til Gud har stilnet? Har du tenkt på at det er uro i ditt hjerte fordi du har tatt tankene bort fra Gud og latt dem kretse rundt andre ting? Har du tenkt på at utslittheten du kjenner på er fordi du strever i egen kraft i stede for å stole på at Gud kjemper for deg? Har du blitt så trett i hendene at du har tatt dem ned?

Kanskje har du krefter til å igjen løfte hendene opp og prise Gud, å legge byrdene på ham, å stole på at han vil kjempe for deg, da gjør det. Men kanskje du som Moses er så sliten at du trenger hjelp fra noen andre. Moses fikk hjelp av to menn, de stod en på hver side og hjalp han med å holde hendene oppe. Og slik har vi det også innimellom. Vi er blitt så slitne av å stå i kampen at vi trenger hjelp fra mennesker rundt oss. Når vi merker at vi ikke selv har de krefter som trengs, så er det viktig at vi tar kontakt med noen trossøsken som vi har tillit til og får dem til å hjelpe oss i bønn. Vi kan ikke alltid stå alene i kampen, og det viser historien vi snakker om med all tydelighet.

Opplever du at fienden vinner mer og mer innpass i ditt liv er det viktig at du igjen løfter dine hender og i tillit til Gud stoler på hans hjelp, og skulle du trenge det, gjør som Moses, få hjelp av noen rundt deg. Ikke gå alene med det hvis du trenger andres støtte og hjelp.

PS! Skulle du trenge noen som kan be med deg og ikke har det i nærheten, så legg igjen en kommentar her. Det er mennesker blant de som leser som er forbedere og vil løfte deg i bønn. Vil du ikke legge igjen kommentar, kan du sende meg en privat melding med bønnebgjær på kontaktskjemaet under (bare jeg vil kunne lese det). Hvis det er ønskelig poster jeg det anonymisert i et senere innlegg, og vil du det skal være mellom deg, meg og Gud, så er det det.

← Tilbake

Takk for svaret ditt. ✨

av

Jeg tror Gud smilte over deg da!

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

Vi prater i bilen mens vi er på vei til en trening. Den ene gutten fortalte at han møtte en i klassen på vei til skolen og da de kom fram fant den andre ut at han hadde glemt nøkkelen til sykkellåsen sin. Jeg spør hva han av min gjorde da, om han hadde låst den andre gutten sin sykkel sammen med sin? Og får til svar at jo, de hadde gjort det. Det er en enkel gjerning, men en god gjerning, og det fortalte jeg gutten min, at det var fint gjort.

Ett par kvelder senere kom jeg på dette igjen og kjenner hvor takknemlig jeg  er for å se at de gjør de enkle, men gode, gjerningene. Jeg blir glad når jeg opplever slikt. Så slår plutselig en tanke inn i hodet mitt og den bestemmer jeg meg for at jeg skal fortelle guttungen neste gang vi snakker. Tanken: Jeg tror Gud smilte over deg da! er så plutselig at jeg tror ikke den var min, det var heller en mild og omsorgsfull påminnelse fra den Hellige Ånd om hvor viktig det er at vi er trofast i de små ting også.

Vi har snakket om det tidligere, de enkle gjerningers tjeneste, at de små ting ikke nødvendigvis er så små likevel. Et vers verdt å nevne i denne sammenheng erdet om at er man trofast i det lille vil man bli satt over større (Matt. 25:21). Episoden som den gutten min havnet i, setter vi i kategorien liten. Men vet du hva? For Gud var det ikke så lite det! Hvorfor skulle jeg ellers få tanken jeg fikk? Og for den saks skyld, for meg var det heller ikke lite, for jeg vet at ikke alle tenker slik som han gjorde der og da.

Dagens vers sier at vi er Guds verk, skapt i Jesus til gode gjerninger. Det står ikke til store gjerninger, men til gode gjerninger. Om det gode er av liten og for andre usynlig karakter, har ingenting å si, det er en god gjerning. Det er ikke slik at Gud bare virker gjennom det store, faktisk føler jeg oftere at jeg møter han og hans kjærlighet gjennom hva vi ser på som lite. Gjennom en hjelpsom hånd, gjennom gode ord, gjennom en klem, gjennom en liten tjeneste og andre slike ting.

Det ligger mange muligheter for oss hver dag til å gjøre godt, det står at Gud har gjort dem ferdige for oss. Må Gud gi oss åpne ører, øyner og hjerter slik at vi ser hvordan vi gjennom gode gjerninger kan gi drypp av Hans godhet inn i andre menneskers liv og hjerter.

av

Ett klipp her og ett klipp der

Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. (Joh. 15:2)

Hagen vår har fått oppleve store endringer det halvannet året vi har bodd her. Den ser fortsatt ikke helt velstelt ut, men trær er blitt beskjært og busker er blitt tatt opp og flyttet på. Ugrass i lassevis er blitt fjernet og flere andre ting er gjort. Det går ikke så fort som jeg vil, fordi kroppen ikke helt vil være med, men det ser penere ut på utsiden nå enn for ett år siden.

Noen av trærne er beskåret fordi vi ville ha mer frukt på dem. Hadde de fått lov å fortsette som de gjorde, hadde det ikke tatt mange årene før de gav lite av seg, derfor ble det kappet og kuttet både her og der. Om vi ikke så så mye resultat av det i år, tror vi på et bedre år neste år.

I livene våres opplever vi også tider der Gud beskjærer oss. Det kan være tenkemønstre som må endres, uvaner som må gå, prioriteringer som må endres og mye annet. Det er ting som vi nødvendigvis ikke ser som gale, men Gud vet at de vil bli til hinder for oss i fremtiden. Hvis han lar oss fortsette i «gamle spor» vil vi ende opp med å leve liv der han ikke kan virke like kraftfult i og gjennom oss. For at vi stadig skal likedannes Kristus og for at vi stadig skal vokse i tro og modenhet, så beskjærer han oss.

Det kan være en ubehagelig tid, og ofte tenker vi litt feil om det hele. Vi tenker at Gud vil ha bort ting i livet vårt fordi han ikke liker de tingene, men er ikke den egentlige årsaken at han vil ha dem bort fordi han elsker oss så høyt? Gud vil oss vårt beste og derfor handler han med oss deretter også. Plommetrærne mine har ikke godt av å vokse som de selv vil, akkurat som guttene mine heller ikke har godt av å få gjøre alt som de selv vil. De trenger alle en fast hånd som kan hjelpe dem til å bli en bedre seg som dermed har mer å gi til dem rundt seg. Akkurat som meg, jeg trenger Guds sterke og faste hånd til å lede meg på veien mot modenhet i troen.

Om Gud beskjærer oss så er det en ting vi aldri må glemme, vi er fortsatt knyttet til vintreet. Vi er en gren på stammen og det er gjennom stammen vi får den livgivende næringen vi trenger for å vokse oss sterkere og for å kunne bære mer frukt. Selv om Gud lar deg gå gjennom renselse, er du fortsatt en gren knyttet til Jesus, og husk: Grenen må henge fast på stammen for å kunne bære frukt, den kan ikke klare det alene.

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. (Joh. 15:1-8)

av

Å unngå unødvendige fristelser

Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær. (Rom. 13:14)

Som mennesker har vi alle våre svakheter, vi har også områder i livet der vi raskere dras inn i usunne vaner og avhengigheter enn andre. Ofte tenker vi ikke over at endel av de ting vi gjør er galt, men er vi stille og hører etter, er det flere ting Guds Ånd varsomt hvisker til oss at vi skal vende oss bort fra.

Fråtsing er ikke av det gode, men det er en av de ting som sjeldent nevnes. Om det er å trøkke inn på med ulik mat eller drikke, om det er shopping eller annet, en livsstil som dreier seg om unormalt høyt forbruk og inntak er ikke riktig.

Å lefle med kjærligheten er heller ikke av det gode. Det er flere som for en tid «tar til takke» med hvem-som-helst kun fordi de ikke vil være alene. De vet at den andre personen ikke er den riktige for dem, men de vil heller pleie såret/utsultet følelsesliv enn å vente.

Å bruke substitutter for å glemme det vonde er heller ikke av det gode, og her er variasjonen av «dop» veldig stor. Noen spiser seg glade, andre drikker sorgene bort. Noen bedøver smerten, mens andre spiller seg gjennom de tunge stundene. Noen rømmer inn i en filmatisert fantasivirkelighet, mens andre løper det av seg. Som sagt, variasjonene er mange, men de er ikke alltid sunne eller gode.

Alle ting over, med flere andre selvsagt, har til felles at de kretser rundt kjødet. De er ting som benyttes for å ikke forholde oss til den virkelighet vi lever i, de fungerer alle som en flukt fra vår indre smerte og sorg. I stede for at vi konfronterer det vonde, så prøver vi å bedøve den indre smerten eller om ikke annet, glemme den for en tid.

Vi kan skrive mye om hvordan vi skal håndtere indre smerte og sorg, men hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er at vi ved å unngå endel av disse tingene, ikke gir oss selv mulighet til å «sitte fast i gjørma». Sliter du med å la godteriet være i skapet, så ikke kjøp mer enn litt på lørdag. Sliter du med savn etter en kjæreste, så ikke fyll deg med kjærlighetsfilmer. Sliter du med indre smerte, så ikke bruk trening som et fix.

Den norska King James oversettelsen sier: «ikke plei kjødet slik at de onde lystene vekkes» om det verset vi i dag fokuserer på. Jeg synes det her settes tydeligere fokus på at vi må ta bevisst avstand fra de ting som ikke fører godt med seg. Det er tydelig at vi selv må stå opp og si nei til en del av de fristelser som kropp og sjel roper etter. I stede for at vi lar kjødet få sin vilje, må vi heller bruke tid i Guds Ord og bønn. Vi må finne hjelp, støtte og omsorg i fellesskapet med andre troende og vi skal, gjennom dette, ikle oss Kristus og la Kristus vinne skikkelse i oss.

Jeg kan nevne en ting jeg har vært veldig bevisst på de siste årene. Som flere vet har jeg vært enslig mor i mange år, og det er tider der savnet etter en annen er sterkere enn vanlig. I de tidene har jeg bevisst hold meg borte fra alt av søtsuppede romantiske komedier. Jeg ser ikke mye til vanlig, men i de tidene aldri noe. Om jeg sliter med sorgen og savnet i mitt indre, så trenger jeg ikke å forsterke dette gjennom falsk romantikk. Jeg velger å beskytte hjerte og tanker fra en enda større følelsesmessig belastning og bruker heller mer tid til å lese ordet, høre taler og sukke til Far om styrke, legedom og omsorg.

Vet vi at det er områder i livet der vi har tendenser til å falle inn i feil tanke- eller handlingsmønstre, så har vi også et ansvar for å holde oss unna disse tingene. Den gode nyheten er at vi kjemper ikke alene, Gud er med oss og har lovet oss styrke etter som dagen er.