av

Guds smil mot oss

Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker på mange av de tingene jeg gjør, men det er ganske mye mitt hode er innom i løpet av en dag. I dag har jeg bl.a. tenkt på det med evig liv. Jeg har lett for å tenke at det er at vi skal være til for alltid i himmelen sammen med Gud, og det er jo egentlig riktig det. Men hva som virkelig fikk meg til å tenke dypere er hva Jesus sa: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17,3). At vi kjenner Gud, og Jesus, er det evige liv. Fellesskap. Tilhørighet.

Da vi ble frelst ble vi tatt ut av mørkets rike og satt inn i lysets rike. Vi ble tatt ut av den nåværende onde tidsalder og ble en del av den nye. Guds rike kom oss nær og vi ble en del av det. Og alt på grunn av Guds nåde og Jesu verk. Vi kunne ikke gjøre noe selv, uten å tro at hva Jesus gjorde og tilveiebrakte var vårt gjennom troen. Det er egentlig utrolig å sitte å tenke på den trefoldige velsignelse vi har fått gjennom frelsen. Fred med Gud. Rettferdiggjørelse. Den Hellige Ånd. Vi er ikke lenger vredens barn av natur, men Guds barn. Vi er adoptert inn i Guds familie, satt i Guds rike og Gud ser på oss med godhet og nåde.

Tankene gikk videre til noe av det GT snakker om med velsignelser og forbannelser. Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører ordet forbannelse så er det ofte i retning trolldom og magi tankene mine går, men det er jo ikke dette det er snakk om når vi snakker om Guds forbannelse. Jeg fikk en aha da jeg leste at det dreier seg om at den Gud forbanner, den forkaster han, Gud vender ham ryggen og alle Guds gode gaver fjernes. Når vi var under loven og syndens fanger, så var vi under Guds forbannelse, vi var forkastet. Men da vi fikk Jesus malt som korsfestet for vårt indre øye, forstod at han led og sonet for oss og tok imot med tro, ble forbannelsen løftet av oss og vi ble mottakere av Guds velsignelser i stede for. Det er så store dybder i disse tingene og vi vil aldri forstå det fullt ut. Men tenk om jeg kunne se og forstå mer, tenk om vi kunne se og forstå mer, hvordan hadde vi levd livene våres da? Hvilken tillit hadde vi hatt til Gud da? Hva slags sanger hadde blitt sunget i vårt indre da?

Vi ønsker alle at våre forhold til andre skal være gode, at de er i rett stand. Vi liker ikke at det er noe som skiller og som lager uro. Og slik hadde vi det i forhold til Gud også, selv om vi kanskje ikke visste at vi ønsket å være i rett forhold til Gud, så var tomhet, uro og jag etter opplevelser og suksesser et tegn på at vi ikke hadde funnet vår plass. Men nå er vi hjemme og det er godt mellom Gud og oss, det er fred mellom oss. Ikke fordi vi er gode nok i oss selv, men fordi vi ved troen har tatt imot hva Jesus tilveiebrakte for oss. Fred med Gud, fellesskap med Gud, tilhørighet og familie.

Jeg gikk og tenkte i dag at jeg ønsker Gud skal være stolt av meg og være fornøyd med meg, og det er en delvis farlig tanke (eller vær-på-vakt-tanke kan det også kalles), for; Det kan bety at jeg ser på hva jeg gjør og ikke gjør, jeg ser på prestasjoner (eller mangel på dem) og dermed blir jeg gjerningsfokusert i stede for nådefokusert. Jeg tenkte på hvorfor gjør jeg gode ting? Gjør jeg det fordi jeg må utav plikt (Gud sier det, men vil egentlig ikke) eller gjør jeg det utav kjærlighet (fordi jeg ønsker å glede Gud og andre) eller kanskje utav lydighet (fordi jeg elsker Gud og ønsker å ære ham ved å gjøre hva han sier er godt selv om jeg kanskje ikke helt føler for det)? Det er forskjellig hjerte, forskjellig motiv, bak dem alle, og ikke alle er gode/riktige. Vi må huske at alt vi har er i Jesus og det er på grunn av nåde, alle velsignelser vi har er kun fordi Gud er god mot sine, nåde.

Det er noen mennesker som har et vesen og en ånd med seg som gjør at når de smiler til deg så kjennes alt godt og riktig ut og man opplever seg akseptert og elsket (som f.eks en forelders varme blikk og smil mot sitt barn).Og det er enda mer slik med Gud. Jeg trenger ikke gjøre store ting for at Gud skal smile til meg, hans smil lyser mot meg fordi jeg er hans barn. Gud elsker meg og han ser med velvilje og glede på meg. Hans ansikt er vendt mot meg og Han gleder seg over at jeg er hans barn. Det er ikke fordi vi er gode Gud elsker oss, men fordi vi ved troen er hans, og det er nåde over nåde. Fordi du er Guds barn så er Guds ansikt vendt mot deg, han smiler til deg og hans ansikt lyser over deg. Du er elsket og i Guds øyne er du hans dyrebare barn.

av

Det er mat i alle fall

Jeg skulle ønske jeg en dag innimellom kunne trekke en pose ut av skuffa å lage middag, men det går ikke her i hus. På grunn av IBS hos en unge må varm mat lages fra bunnen av og det er ikke alle dager man verken føler for det eller har overskudd til det. Det er kvelden av en slik dag når jeg sitter og skriver og dagens middag var av det særdeles enkle slag. Ildfast form hentet ut, tomatsaus lages i forma (koking orker vi ikke), en halv pose makaroni tømmes oppi sammen med oppkutta pølser. Alt blandes, ost på toppen og halv time i stekeovnen. Det smakte langt ifra vondt, det var helt grei mat, eller som jeg tenkte: Det var ikke godt, men det var mat.

Og den linja gikk jeg og tenkte på i forhold til det å lese Guds Ord også. Det er ikke alltid vi merker så mye til godfølelser når vi leser. Noen ganger er det ingen ting vi biter oss spesielt merke i, ingenting som varmer hjertet eller gir ny innsikt, ingen ord som plutselig bringer håp, fred eller dyp glede, det er liksom bare helt greit. Men, det er mat.

Vi trenger mat for hele oss og vi vet det. Vi vet at kroppen trenger det og vi vet vår sjel trenger det. Vi trenger mat og noen ganger er hva vi putter i oss bare helt greit, ikke mer eller mindre, men det er mat. Det er enklere å huske det i forhold til kroppen, men vi trenger å huske det i forhold til sjelen også. Vi trenger Guds Ord, også når vi ikke føler vi orker, også når vi ikke har krefter til å gjøre mye ut av det, men vi trenger mat. Vi trenger at Guds Ord får fylle vårt indre å gi oss næring og styrke til å fortsette, og det vil Guds Ord gjøre, også de ganger vi ikke opplever at vi får noe spesielt under lesing eller de ganger vi bare leser litt fordi vi ikke har krefter til mer.

Jeg følte jeg orket ikke lese, men jeg satt meg med studiebibelen og gikk igjennom et nytt kapittel av Galaterbrevet. Mens jeg leste var det to-tre steder jeg stoppet opp og tenkte, og det var tanker om Guds godhet og nåde mot oss. Det var godt å bli minnet på hvor stor nåde vi har mottatt og at vi er forsonet med Kristus. At vi trenger ikke streve for å bli rettferdige, for det vil vi aldri klare, men vi kan sette vår lit til Jesus og hans verk, vi blir ikledd hans rettferdighet.

Jeg kan si litt om de ting jeg tenkte, men hva jeg egentlig leste husker jeg bare litt av. Hodet har ikke overskudd til mer enn det denne kvelden, men jeg fikk mat, og det var mat som der og da gav styrke, glede og takknemlighet og det er mat som- selv om jeg ikke husker alt- vil fortsette å gi nødvendig næring til mitt indre.

Noen ganger orker og klarer vi kanskje ikke å lese så mye som vi egentlig ønsker, men glem aldri at noe mat trenger vi å få i oss, selv om det bare er noen få vers. Vi burde være mer nøye med å få i oss mat for sjel og ånd enn vi er med kropp (selv om begge deler er nødvendig og viktig), for det er den maten som former oss og istandsetter oss for evigheten.

I evighet, Herre, står ditt ord fast i himmelen.       
Din trofasthet varer fra slekt til slekt, du har grunnfestet jorden, og den består.
Etter dine lover består de til denne dag, for alle ting må tjene deg.
Hvis jeg ikke fryder meg over din lov, går jeg til grunne i min nød.

Salme 119;89-92
av

Hos Gud er styrke

Jeg kjenner godt på kroppen at det blir mye mindre hvile enn jeg burde ha. Dagene er fylt opp med venting og kjøring, og mer venting og kjøring. De helgene som kommer mellom alt er for korte til å kunne hente nye krefter, de holder kun til at jeg nesten kommer meg nok til at jeg kunne begynt å hvile. Plutselig kan det knuge i hjertet, hvor lenge vil dette gå? Vil jeg klare å holde meg på beina utover høst og vinter? Tanken er der aldri lenge, for om jeg kjenner på uro der og da, så må jeg bare si: Gud, du må være min styrke og hjelp.

I natt satt jeg og leste igjennom Kolosserbrevet. Siden jeg ikke fikk sove pga vondt og konstant during inni ørene, så fant jeg ut etter en god time at jeg kunne like godt stå opp og gjøre noe. Jeg visste at når klokka nærmet seg 3 ville det være mer ro for søvn. Og jeg leser og sukker og takker, og blir minnet om at hvis vi er reist opp med Kristus så skal vi søke det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd (Kol.3,1) og at vi må selv la sinnet være vendt mot det som er der, og ikke her på jorden (v2). La sinnet være vendt, skriver Paulus, så da betyr jo det at vi må velge og handle på det. Vi må tenke på Gud, på de velsignelser vi har i Kristus, på den forsoning som er oss gitt, på den hjelp vi har i Gud og at uansett hva vi står oppi, så har Gud kontroll, oversikt og massevis av nåde og hjelp å gi oss.

I salme 41,2-4 står det at Gud styrker den som har omsorg for andre når han/hun selv opplever sykdom, ja ikke bare styrker, men forvandler leiet. Og det er jo akkurat hva vi husker fra Rom 8;28, at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Herren. Gud bruker hele vårt liv og alt vi er til å forme oss i sin sønns bilde, og også våre- menneskelig sett- svake sider er redskap i hans mektige og dyktige hånd. Når vi har sinnet vendt mot Gud og det som hører ham til, så vil vi selv i det tunge oppleve at det finnes fred og glede, og vi vil oppleve at det er styrke til å bevege oss videre. Ja ikke bare det, vi vil også kjenne på en sterkere omsorg og medfølelse for mennesker rundt oss som også lider, fordi vi vet det er tungt, og våre bønner for dem blir flere, fordi vi vet at hos Gud er hjelp og styrke å få.

Når vi går gjennom tåredalen, når følelser og hjerte er slitent, tungt og kanskje litt tomt, da er Gud med oss og han vil gi nåde og hjelp, styrke og kjærlighet. Hva vi opplever som vanskelig, vil bli sprinklet med nåde og kraft fra Gud selv, og det vil ikke bare dryppe, men renne velsignelser ut. Kanskje opplever vi det ikke slik selv alltid, for vi kjenner mer på slitenhet og tomhet, men nettopp de ting og tider gjør oss mer avhengige av Guds hjelp og gjør at vi med større iver søker Gud og det som er der oppe. Salme 84,7-8 sier at de som går gjennom tåredalen, eller bakatrærnes dal, vil gjøre den om til et kildevell. Bakatrær vokste på tørre steder, og er det ikke slik vi opplever de tunge og vonde tidene i livet, som tørre steder? Vårt hjerte og våre følelser er nede og tårene sitter løst, men oppi dette så er det Herrens hjelp og styrke som tar oss igjennom, og den hjelp og den nåde vi mottar blir som regn som legger seg på det tørre. Det står at de går fra kraft til kraft, og de trer fram for Gud på Sion. Gud vil forandre leiet, slik vi så i salme41, og han vil la hva vi er oppi tjene til det gode, slik Rom 8.28 sier. Når vi løfter blikket fra å se på det umulige og vanskelige, eller fra å kikke på egen svakhet og utilstrekkelighet, men vender sinnet mot Gud og det som er i himmelen, da kommer styrke, håp, fred, glede og mange andre velsignelser inn i vårt hjerte og vår sjel. Hos Gud er styrke og hjelp, for alle ting og tider og alltid mer enn nok.

av

Til mitt kjære barn

barnet mitt
er det ikke på tide å komme hjem?
Jeg elsker deg, og lengter etter deg
Jeg kjenner deg bedre enn noen,
Jeg vet hva som har skjedd og hvordan du har falt,
men det betyr ikke noe,
hva som betyr noe er du
Jeg elsker deg med en evig kjærlighet,
og vil aldri elske deg mer eller mindre enn hva jeg gjør nå,
jeg elsker deg av hele mitt hjerte, du er min
kom hjem, mitt barn,
la meg få vaske sårene,
la meg få lege det sønderbrutte
la meg gjenopprette det som ble ødelagt
Jeg kan og vil,
hvis du lar meg slippe til
Gi ditt hjerte til meg på ny,
gi meg ditt alt, og du har tilgang til alt mitt
Det er glede etter tårer,
det er legedom etter smerte
det er trøst etter sorg
slik det er morgen etter natt

«De sørgende i Sion skal få hodepynt i stede for aske,
gledens olje i stede for sorg,
lovprisningens drakt i stede for avmakts ånd.
De skal kalles rettferdighetens terebinter,
som Herren har plantet,
så Han kan bli herliggjort.»

Mine armer er ikke for korte til å frelse,
mitt hjerte er ikke for lite til å tilgi
min kjærlighet kan lege alle sår
min fred kan fylle ditt hjerte på nytt
jeg rekker ut håp til hver sønderbrutt sjel
ingenting er umulig for meg.
Er det ikke på tide å komme hjem, barnet mitt?
Jeg elsker deg og savner deg,
du er alltid i mitt hjerte og i mine tanker
~ pappa’n din ~

Skrevet i 2010, men verdt en repetisjon. Hva som kommer under ble skrevet da innlegget ble reblogget des-17.
I går og i dag har det vært skikkelig glatt her og det er fort gjort å enten skli på beina eller få en sleng på bilen. Noen ganger er livet også slik. Vi havner på glattisen, har ikke helt kontrollen og tidvis tar vi feilskjær eller faller. Selv om vi gjør dette må vi aldri glemme at Guds kjærlighet og nåde til oss aldri tar slutt. Det er alltid mulig å komme tilbake for den som angrer og omvender seg. Det er alltid trøst for den som sørger og visdom for den som ber om det. Skulle du ha havnet litt lenger bort fra det nære fellesskapet med Gud som ditt hjerte lengter etter og trenger, fordi du for en tid glemte Gud eller fordi du feilet eller falt, fordi livet ble for tungt eller travelt eller annet, søk tilbake. Gud venter på deg og han ønsker å få øse av seg og sitt over og inn i ditt liv.

av

Korsfestet med Kristus

Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Gal.2,19-20

Jeg vet ikke hva det sier om meg, det får andre avgjøre, men jeg har virkelig hatt problemer med å vri hjernen rundt hva jeg er korsfestet med Kristus egentlig betyr. De første årene som troende var de versene ikke så problematiske, da ble de sagt og trodd, men de senere år så har det vært som om jeg leser ord jeg egentlig ikke forstår. Og kanskje er ikke jeg den eneste?

Jeg har sittet her og prøvd å få litt mer grep om det ved å lese om verset i flere studiebibler og annet, men samtidig så må jeg sukke til Gud; Gud, må du ved din Ånd åpenbare dette for meg, for det er bare du som kan gi mitt indre den forståelse jeg trenger. For det er virkelig noen dybder og bredder i dette som jeg ikke klarer å gripe eller forstå verken med hjerne eller hjerte.

Gud er den som rettferdiggjør oss, og eneste grunn til at han kan rettferdiggjøre skyldige, syndige mennesker er Jesu stedfortredende død. For, syndens lønn er døden. Når Gud kaller oss rettferdige så blir vi ved troen forenet med Kristus. Jeg blir i Kristus og Kristus lever i meg. Det er for ufattelig for min hjerne, men jeg vet det er slik. Når vi er forenet med Kristus i troen, så blir vi også en del av hans stedfortredende død og oppstandelse. I Ham er vi derfor døde for synden, fra vårt tidligere liv og vår syndenatur, og i Ham, ved Hans oppstandelse, har vi fått del i et nytt liv. Vi er- i Kristus- nye skapninger.

Tenk at vi er forenet med Kristus! Nåde over nåde, og all takk og pris til Gud! For dette er både ufortjent og ufattelig!

John Stott har en forklaring i sin bok om galaterbrevet som gjorde ting litt enklere for meg. Om vers 19 og ordene for jeg er ved loven død for loven skriver han at lovens krav om død ble tilfredsstilt i Kristi død. og om v 20 og ordene jeg er korsfestet med Kristus forklarer han at det vil si forenet med Kristus i hans syndbærende død, slik at min syndige fortid er slettet ut. (J.Stott, Galaterbrevet, Lunde forlag 1995, s67)

Jeg lever ikke selv, sier Paulus, og hva mener han nå egentlig med det? Er hans personlighet vasket ut og er han ikke seg selv lenger? Dette er det endel som tror at må skje når man er blitt kristen, vi kan ikke være oss selv lenger. Men det er ikke snakk om at vi må forandre personlighet når vi blir født på ny, vi dør bort fra syndenaturen, fra å forfølge kravet om å bygge egen rettferdighet og fra fokuset på personlige og selviske mål og oppnåelser. Vi slutter å ha oss selv og vår egosentrisitet i sentrum, og begynner å leve etter hva som er viktig for Gud. Gud, himmel og hellighet får en helt ny betydning for oss, og det er dette vi lengter etter å både se mer av og forstå og oppleve mer av. Dette kan vi ikke gjøre i egen kraft, men Guds Ånd i oss gir oss hva vi trenger for å klare dette. Det «jeg-fokuset» som vi har med oss fra fødselen av, dør, og vårt fokus blir Gud og i Kristus. Vi ønsker ikke lenger å leve i synd, og de ganger vi faller i synd så gremmes vi og søker om tilgivelse. Vi har fått et nytt liv på innsiden, vi er ikke den samme lenger (selv om vi på en måte også er det) og vi ønsker og lengter etter helt andre ting enn da syndenaturen styrte oss.

Det liv vi nå lever skal vi leve i troen på Kristus Jesus som gav seg selv for oss, og dermed er det vår nye natur som skal prege livene våre. Det å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud, det å helliggjøres og se at Jesus vinner skikkelse i oss, det å leve i trofasthet mot Guds bud og å se andre mennesker bli berørt av Gud. Vi legger av oss mer og mer av egoisme og selvhevdelse, av trang til å lykkes i egne og andre øyne og etter å rettferdiggjøre egne feil, og vi strekker oss mot himmelen og lengter etter at Gud gjør mer av sitt verk i våre liv så vi kan komme nærmere ham og bli litt bedre kjent med ham. Meningen med livet- livsinnholdet- er nytt, å kjenne Gud, å være kjent av Gud og å gjøre Gud kjent.

Far, må du gi oss å forstå mer av hva disse ordene dreier seg om, må du ved din Ånd åpenbare det i vårt indre slik at det blir en livsforvandlende sannhet som gir retning, mening og styrke til våre liv. I Jesu navn, amen