Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matt. 6:33)

Takknemlighet er en medisin som virker mot så mangt. Den har god effekt mot motløshet og manglende glede, den skaper fornøydhet og gir klarere syn, den viser en bedre vei og den vender vårt fokus.

Vi har alltid noe vi kan takke for, uansett hvor mørk og tung hverdagen er, men det krever en dose øvelse å bli flink til å løfte takknemligheten høyere opp på lista over viktige «må-huske-å-gjøre»ting.

Når vi sukker til Gud om alt som er vanskelig og tungt så er det ikke så dumt å lære seg å takke før man akk’er. Hvis vi bruker litt tid på å takke Gud for hans godhet og omsorg, for de gode ting vi har, for den nåde og kjærlighet vi møter, for at Gud vil oss godt og ikke ser med glede på våre lidelser, så vil vi også gi litt mat til troen slik at den lettere slår inn når vi skal komme med våre akk og vår bønn om hjelp.

Når vi akker først og takker etterpå, så har vi ofte lett for å bare slenge på en «takk for at du hjelper Gud» uten å egentlig merke noe til den takknemlighet vi uttrykker. Hvis vi derimot bruker litt tid på å takke Gud for hans tilstedeværelse, godhet og velsignelser først, så vil vi kjenne at det blir et skifte i vårt indre- et skifte som gjør at det er enklere å tro at Gud vil høre og også denne gangen hjelpe oss når vi legger fra våre akk og bønner om hjelp.

For det har også litt med vår prioritering å gjøre, vi pleier å snakke mest om den som står oss nærmest… og våre bønner viser dessverre ofte at vi er mer opp tatt av eget ve og vel enn Guds ære og rike… Gud vil ha både din takk og din akk, men kanskje er det viktig at vi lærer oss å takke før vi akker?

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp:
Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren. (Klag. 3:21-26)

Nåde at han elsker meg,
nåde at han ønsker meg,
nåde at han fant meg
og nåde at jeg er hans.
Nåde over nåde.

Nåde at han bærer meg,
nåde at han verner meg,
nåde at han styrker meg
og nåde at jeg er i ham.
Nåde over nåde.

Nåde at han leder meg,
nåde at han lærer meg,
nåde at han fyller meg
og nåde er hans kraft i meg.
Nåde over nåde.

Nåde at han er god mot meg,
nåde at han leger meg,
nåde at han tåler meg
og nåde at han samler mine tårer.
Nåde over nåde.

Utdrag av innlegg postet på «med Gud i hverdagen» i går.
Vil få ønske alle følgere og lesere ei god ny uke. Må Herren lede dere på Hans stier og må hans visdom lyse opp deres tanker, må Herrens styrke reise dere opp og hans kraft hjelpe dere å gå fremover. Må Guds nåde fylle deres ord og hans barmhjertighet deres henders gjøren. Må Gud verne om dere på alle kanter og må hans forsørgelse være mer enn nok på alle livets områder, slik at dere alltid har noe å gi til andre. Guds fred. I Jesu dyrebare navn, amen

Vi vet at vi er et legeme i Kristus og at vi alle er forskjellige lemmer, men hvor raske vi er til å glemme at det betyr at vi trenger hverandre. Vi lever i en verden som er utrolig «jeg»-fokusert og selvhevdelse, selvrealisering og selvets suksess settes høyere enn vi liker å innrømme. Men slik skal det ikke være oss kristne i mellom.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Vi skal være mer opptatt av at andre lykkes enn at vi lykkes. Vi skal være mer opptatt av å verne om andres svakheter enn å fremheve egne styrker. Vi skal være de andres tjenere og ikke kreve å selv bli båret på gullstol. Vi skal Jesu etterfølgere, han som kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene.

Jeg klarer ikke alt alene, og det har aldri vært meningen at noen av oss skal det. Vi er skapt for fellesskap og vi er skapt for å være hverandres hjelpere, støtter og medvandrere. Noen dager kan jeg hjelpe deg fordi jeg da har overflod på tid, omsorg, gode ord og annet, mens andre dager trenger jeg at du hjelper meg, fordi da er jeg tom, ensom og fattig i mitt indre. Jeg klarer ikke å være og fungere som et legeme, for jeg er bare et lem, og derfor trenger jeg deg.

På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. (Rom. 12:5)

Jeg liker ikke å innrømme at jeg er avhengig av deg, for stoltheten i meg sier at dette skal jeg klare selv, men jeg vet at det er ikke slik det fungerer… Jeg liker heller ikke at noen prøver å få meg til å være en jeg ikke er, for da vil jeg så ofte feile og falle, og det er både demotiverende og deprimerende, men får jeg være meg som jeg er, ja da vil jeg kunne bidra så mye mer og bedre.

La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. (Rom. 12:9-10)

Ingen av oss er perfekte og derfor kan vi heller ikke oppføre oss som om andre alltid skal handle godt og rett mot oss. Vi vil alle feile, falle og tråkke skeivt i forhold til andre mennesker, men nettopp her kommer de bibelske prinsippene virkelig til liv. Vi blir såret, men vi tilgir fordi vi selv er tilgitt så mye. Vi blir oversett, men vi inkluderer fordi vi selv er blitt Guds barn. Vi blir misforstått, men vi rekker ut åpne armer fordi vi selv blir elsket på tross av. Vi velger nåde, tilgivelse, barmhjertighet, godhet, overbærenhet, inkludering, medfølelse, fellesskap og mye annet, ikke fordi vi er så gode, men fordi Gud er god mot oss.

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:21)

Uka som gikk er det blitt postet ett par innlegg på «med Gud i hverdagen»:
Må ditt mørke fylles med lys
Ønsket om gudfryktige barn

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. (Sal. 62:6-8)

Sjelens beste hvile finner vi når vi klarer å hvile i Herren. Men det er så mye enklere sagt enn gjort. Hvor mange av oss har ikke opplevd at vi setter oss ned for å være stille for Herren og så roper tanker, bekymringer og gjøremål mot oss i ett. Ellers så er dagene så fylt opp at vi ikke klarer å finne ro til å sette oss i stillhet.

Vi må velge stillhet og tid med Gud, vi må velge å legge bort enkelte mindre viktige ting for å ha tid til det viktigste, fellesskap med Gud. Og har vi ikke innarbeidet en vane med å stadig trekke pusten, vende blikk og tanker mot Herren og være med ham, ja så vil man heller ikke oppleve at stillhet og hvile kommer umiddelbart.

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.
– Sal. 62:9

Å hvile i Herren og å kunne være sammen med Gud i stillhet er en «evne» som utvikles over tid. Det er aldri slik i starten, fordi tanker, uro og følelser fanger oss så fort inn. Men hvis vi ikke gir opp, hvis vi fortsetter å sette av de små stundene noen ganger hver dag og øser ut vårt hjerte for ham som elsker oss mest av alle, så vil vi etter hvert oppleve at vi begynner å bli tomme for mange av de tanker og bekymringer som i starten ropte så høyt til oss. Hvilen og roen vil gradvis sige mer og mer inn over oss og vi finner større og større glede og styrke i å bare være sammen med Gud, gjerne i stillhet.