en kjærlighetshandling

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Jesus sier at måten vi behandler hverandre på skal være en refleksjon av den måten han elsker oss på. Men ofte opplever vi at dette ikke er tilfelle blant oss. Det er diskusjoner, krangling og navnkasting på mange områder. Det er ikke sjeldent at noen blir sendt til helvete fordi de har et annet syn på et teologisk spørsmål enn andre og det er heller ikke uvanlig at man blir fratatt både tro og Guds velsignelse. Viser dette at vi elsker hverandre? Hva tror mennesker «utenfor» om oss når vi behandler hverandre på denne måten?

Ved å handle og tale utfra kjærlighet slik Jesus befaler oss, er det ikke meg og mitt som er i fokus. Da ser jeg lenger meg selv og prøver å nå, forstå og hjelpe et annet menneske. Jeg strekker meg forbi min egen lille verden og prøver å være til oppmuntring, hjelp og støtte for en annen.

Skal vi elske hverandre kan vi ikke være fokusert på mine problemer og mine utfordringer, heller kan ikke mine meninger og min forståelse være hva som styrer. Jesus er et fantastisk forbilde i så henseende. Selv i de tider han var trett og kjente på sorg, strakte han seg ut for å hjelpe mennesker som led og søkte trøst. Og slik ønsker Gud vi også skal leve, ikke for oss selv og vårt eget, men for at Far skal få nå og berøre mennesker med sin nåde, kjærlighet og hjelp gjennom oss.

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.