Moses

av

Å tro på Gud i umulighetene

I 2. Mosebok kap. 14 leser vi om hvordan Israelsfolket er kommet ut av Egypt og er, av Gud, blitt ledet til å slå leir rett foran Sivsjøen (v2). Moses blir fortalt av Herren at han vil vise sin herlighet på Farao og alle han kommer med v4). Gud sier ikke noe om hvordan, bare at han skal gjøre noe.

Israelittene løfter øynene og ser Farao og hele hans hær og en stor frykt griper dem (14.10) og de roper til Herren. Snart blir deres frykt snudd til misnøye og klage mot Herrens tjener Moses og de anklager ham for å føre dem i den visse død når de heller kunne vært i Egypt og hatt det bedre.(v11-12). Moses lar seg ikke påvirke av ordene deres og sier bare: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (v13a).

Moses har tydeligvis blitt mye mer grunnfestet i sin tro på Gud i forhold til da han var i starten av kallet sitt. Jeg husker hvordan hans første dag på «jobben» endte. Farao ville ikke høre på ham, folket fikk større byrder lagt på seg, de klaget på Moses og Moses selv sa at Gud ikke hadde gjort noe for å befri sitt folk (2. Mos. 5). Nå ser vi en leder som står rakt og i tillit til at Gud kan og som ikke bøyer av for andres tvil og motstand. Moses er blitt hva vi kaller, mer moden i troen og mer grunnfestet. Hans erfaring med Gud i og gjennom hans liv har ført til at han har en sterk tro på at hva Gud fører oss til, vil han også ta oss igjennom. Etter alle de under som Gud gjorde ved han og Arons hender, så vet Moses at Gud svikter ikke sitt folk, han vil holde den pakt han opprettet med Abraham og han er mer enn mektig nok til å kunne hjelpe dem. Det er en en total visshet i ordene han sier: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 14).

Jeg husker en tale jeg hørte av David Wilkerson for mange år siden som var i forhold til denne hendelsen og også den lovsang som ble gitt til Gud på den andre siden. Wilkerson sa treffende at det var rett sang, men på feil side. (Jeg lenker til denne under hvis noen vil høre/lese).

Når vi vet at Gud har ført oss til noe kan vi være helt sikker på at han vil ta oss igjennom. Vi kan stole på Gud, på hans pakt og at Han er mektig til å ta oss igjennom. Vi kan synge seierssangen midt i prøvelsene, også når vi ikke ser veien videre. Ikke fordi vi er sterke og dyktige, men fordi Gud er Gud og han vil alltid stride for sine og hjelpe sine til deres rett. Vi kan i tro glede oss over at Gud vil virke dette sammen til det beste og at Han har en vei igjennom og ut av dette.

Alle møter vi omstendigheter som krever at vi må velge å tro at Gud er Gud. Våre umuligheter er ikke det for Gud, men vi må velge å tro dette som sant og vi må velge å drive tvilen bort fra våre hjerter ved å minne oss selv på at Gud er Gud. Ofte blir vi så opptatt av hva vi står overfor at prøvelsen blir mye større for oss enn Gud er for oss (selv om vi ikke alltid vil innrømme at vi tenker og føler det), men vi må velge å tro at Gud er den han sier han er og at han kan gjøre hva han har sagt. Hans løfte om å aldri svikte oss eller forlate oss står fast, også hans ord om at han vil lede sine og både befri dem, gi dem styrke og visdom og å vende alt til noe godt. I møte med livets umuligheter kan vi, tross hva det synlige forteller oss, i vårt indre synge takkesanger til Herren og glede oss over å stå i en mulighet der Gud vil vise oss sin herlighet gjennom hvordan han hjelper oss.

Moses ledet folket gjennom vannet og når de kommer på andre siden og ser hvordan Gud lar vannet flomme over egypterne og tar livet av dem alle, da blir deres frykt snudd til gudsfrykt og de begynner å prise og takke Herren.

La oss velge å gå i den tro og tillit til Herren som Moses viste mens prøvelsen stod på og synge hans pris midt i mørke og motgang. La oss ikke vakle i troen på Guds allmakt slik folket gjorde (selv etter alle de under de hadde sett) og måtte se og erfare hans forløsning før vi klarer å si at Han er Gud og verdig all vår lov og pris. Tro at Gud er Gud også når umuligheter og prøvelser møter deg.

***
Kilder til fordypning som er brukt er denne gangen:
ESV Study Bible (Crossway 2008)
Daglig Bibelkommentar 1, Oddvar Nilsen (Filadelfiaforlaget 1986)
David Wilkerson; Talen «Right song, wrong side» fra 15.11.2009
video/mp3 av talen på TSCNY sin side, utskrift av talen i pdf på World Challenge sin side.
av

Gud vil gi deg ord å dele

Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» (2. Mos. 4:12)

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett på mennesker mens de snakker og lurt på hva jeg skal si. Der og da har jeg sukket stille: Gud gi meg ord å dele. Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har sittet foran dataen og lest brev og kommentarer og sukket stille: Gud gi meg ord å dele. Veldig ofte er jeg rådvill og vet ikke hva jeg skal si eller skrive. Jeg ser og hører at det er behov for oppmuntring, trøst, ord til ettertanke eller annet, men selv er jeg skål tom.

Helt sant.

Jeg har ofte hørt at «men du vet jo alltid hva du skal si/skrive», men det er ikke sant. Det er sjeldent jeg har glupe innfall som jeg vet er rette for det øyeblikket, jeg blir oftest veldig liten og avhengig av Guds ledelse og hjelp.

Har du vært i de situasjonene?  De øyeblikk der du står og vet at den andre forventer et svar av deg ganske snart men så har du har ingen aning om hva du skal si? Det kan være i forbindelse med vanlige hverdagslige handlinger, det kan være mennesker i nød, det kan være mennesker som lurer på noe i forhold til Gud og Jesus, det kan være du må forsvare troen din eller mye annet. Uansett hva den spesifikke situasjon er, er dilemmaet det samme: Hva skal vi svare/si/skrive?

Verset som er brukt i dag er ord Herren selv taler til Moses. Moses er ikke en mann av de mange og dype ord, han føler seg ganske forkommen og ute av stand til å fullføre det kall Gud akkurat har gitt ham. Gud gir et løfte om at Han selv skal både gi Moses de rette ord og Han skal lære ham hva han skal si.

I Luk. 12:11-12 sier Jesus noe av det samme til disiplene. Når de fremstilles for styresmakter og andre skal de ikke bekymre seg for hva de skal si, men Den Hellige Ånd vil gi dem ord å tale.

Jeremia opplever å bli kalt til profet mens han er ganske ung. Han føler seg ikke i stand til å stå i den oppgave han har fått og han er usikker på hva ha skal si. Gud sier klart og tydelig at han skal ikke si han er for ung, han skal konsentrere seg om å lyde Herren og de ord han får å dele skal han dele. (se Jer. 1:6-7).

Gud er tydelig i Bibelen på at han vil gi oss ord og dele og at Han vil lære oss hva som er riktig å si. Det som også er viktig å huske er at det er ikke våre egne kloke ord som skaper forandring og forvandling, det er kun de ord som går ut fra Gud selv og som Han puster liv og kraft inn i som har makt til å berøre og forvandle menneskers liv og omstendigheter. Våre ord kommer til kort men Guds ord kan skape forandring av evig verdi.

Nettopp det siste, at det er bare Guds ord som kan skape forandring av evig verdi, gjør at jeg mange ganger er usikker på hva jeg skal si/skrive, for jeg vet at det er ikke mine ord de trenger, det er Guds ord. Og da er det godt å vite hvilke fantastiske løfter Gud har gitt oss. Gud vil gi oss ord å dele. Når vi ikke vet hva som er riktig og si og vender oss til Herren med bønn om hjelp, vil vi oppleve å kunne gi ord i rette tid.