Anerkjenn andre!

Jeg fikk meg ett par slag i ansiktet her om dagen, vel,egentlig var de slag i hjertet. De fortalte meg at jeg ikke dugde til all verdens og at jeg bare kunne sitte der alene på tua. Heldigvis for meg kom det også ett par gode oppmuntringer den dagen. Jeg fikk skryt som tok noe av brodden av det såre.

Det er så lett å kommentere hva vi synes ikke er bra, godt nok, riktig og annet. Men hvorfor er det så vanskelig å si hva som er bra?

Bibelen oppfordrer oss stadig til å si gode ord, til å oppmuntre hverandre, til å styrke hverandre. Som kristne burde vi derfor være ekstra påpasselige med hvilke ord vi bruker, våre ord viser hva vi lar råde i hjertet. Vi kan enten rive ned eller bygge opp, og vi er ikke kalt til å rive ned mennesker.

Det er enkelte mennesker som har en spesiell gave i å se og anerkjenne både mennesker og det gode. Det er en uvanlig blanding av godhet og oppmuntring i dem og de gjør at man føler seg vel, får nytt mot og blir takknemlig. De har en nådegave fra Herren og virker på en spesiell måte i oppmuntring. Vi er ikke alle slik og heller har ikke alle den nådegaven, men selv om enkelte er «mestere» i dette, betyr det ikke at vi andre slipper unna. Vi skal alle oppmuntre og anerkjenne, vi skal alle bygge opp, vi skal alle gi støtte og omsorg.

Bruk ordene dine med omhu, du kan ikke ta dem tilbake.

Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.  For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1. Tess. 5:8-11)

En liten smaksprøve?

Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.» (Matt. 12:36-37)

Guttene mine ELSKER når butikken «vår» har fremme brett med oppkuttet frukt og grønnsaker. Helt ærlig så er jeg tidvis flau over hvor mye de klarer å snike i seg, men har innfunnet meg med at det nytter fint lite å si «en er nok» og går heller for en mellomting av hva jeg mener er akseptabelt og hva de synes er greit.

Du har sikkert også opplevd at det står lassevis av folk i butikker rundt forbi og bare du nærmer deg deres akseptable snakkeområde hører du: «Vil du ha en smaksprøve?» Smaksprøver er ikke å forakte, de kan enten oppmuntre oss til å kjøpe et produkt eller de kan få oss til aldri mer putte det i munnen. En ganske grei måte å finne ut om det det gjelder er likendes eller ikke på.

Det er en type smaksprøving jeg skulle vært flinkere til å utføre enn jeg er, og kanskje gjelder det deg også? Å smake på de ordene jeg holder på å servere ut før jeg sier dem. Vil hva jeg har tenkt å frese ut bli til hjelp og oppmuntring eller vil det rive ned og ødelegge? Hvordan «smaker» egentlig de ordene jeg har tenkt å si? Er det ord som passer seg å dele? Er de til det gode for den jeg vil si dem til og hadde jeg tenkt å si dem på en måte som er gudfryktig? Den type smaksprøving er jeg ikke alltid like flink til å ta. Og der er flere ganger jeg har sittet med vond og flau smak i munnen fordi jeg sa ting jeg ikke skulle sagt.

Det er ikke alltid lett å holde tungen i tømme, det sier Bibelen også, men det betyr ikke at vi ikke skal gi det vårt beste. Vi MÅ etterstrebe å tale med fasthet, sannhet og nåde og vi må kvitte oss med søpla som så lett flyr ut av oss.

Men… vi klarer det ikke alene. Bibelen sier tydelig at det som kommer ut av munnen vår kommer fra hjertet, og derfor er det utrolig viktig at vi tar tid og tenker over hvordan det egentlig står til med oss, våre ord og handlinger avslører oss. Og så må vi ta de rette skritt videre, omvende oss, søke Gud om hjelp og gjøre opp i forhold til mennesker.

Har du tatt en «smaksprøve» på de ord som går ut av munnen din i det siste? Kanskje er det på tide å gjøre det igjen…