storm

av

Forberedelse for den kommende stormen

Hvorfor Gud Hvorfor har jeg fått så mye om å omvende seg, om lunkenhet, om å leve overgitt? var spørsmålene jeg stilte Gud midt i skrivingen av de siste to ukers innlegg. Gud kommer ganske så fort og minner meg om flere ting han har vist meg tidligere. Om hvordan samfunn og økonomier rundt oss vil ramle sammen, om at det vil bli harde tider også i Norge, om at vi står foran en storm vi ikke har hørt maken til om i tidligere tider. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at det vil komme virkelig harde tider foran oss. Og jeg vet at de som vil stå som fyrtårn i den tid, er de mennesker som har lært å stole på Herren og leve i tro og tillit til at for Gud er alt mulig.

Gud minnet meg om et syn der jeg så en parade komme inn med pomp og prakt, med 7 banner/segl løftet høyt og hvordan Gud viste meg at dette var ikke fra ham men falsk forkynnelse. Jeg husker sinnet, sorgen og frustrasjonen jeg følte. Mange ble i det falske, men noen få gikk. De som forlot den falske «lykkerusen» gikk ofte ut i ødemarken. En ødemark der de ble prøvd og testet, men som samtidig var et sted der de var alene med Far og ble forfrisket. Ordene om at de vil forkynne «fred og ingen fare» når Gud kaller til omvendelse fra ugudelighet og et liv i forlystelse, «ringer» også i ørene mine. Gud minnet meg om flere ord og tanker han hadde gitt meg tidligere og om at det står at alt som kan rystes vil bli rystet for at det som ikke kan rystes (det evige) vil bli stående igjen. Han minnet meg om at at han hadde sagt jeg skulle mane mennesker til å løsrive seg fra denne verdens innflytelse og leve overgitte liv.

De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. (Sal. 125:1)

 Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild. (Heb. 12:27-29)

Det er endel kristne rundt oss som allerede i dag er i storm og ødemark, og endel av dem vet ikke hvor heldige de er. De har hørt Herrens røst og er gått avsides, og der i ensomheten får de møte Gud på en spesiell måte. De som er alene med Gud blir kjent med ham på en helt annen måte enn de som bare svipper innom en gang inni mellom. De som er alene med Gud, vil ikke bare se, men erfare Guds trofasthet på en helt spesiell måte. De vil bli grunnfestet, de vil bli likedannet Kristus, de vil forvandles innenfra og ut og gå fra herlighet til herlighet. Det forunderlige er, når de en dag der framme blir kalt ut av stormen og ødemarken, så ser de ikke selv at de skinner av Guds herlighet og kjærlighet. De tror de er svake og utkjørte, men de har en urokkelig tro på at Gud kan. Gud har formet disse menneskene på en helt spesiell måte.

Gud kaller oss i denne tid til omvendelse og fornyelse, og vi gjør lurt i å innrømme egen skyld og klynge oss til Gud. Det kommer en tid foran oss hvor bare de som har lært å dra styrke og visdom av Gud vil stå sterkt, en tid der alt raser rundt oss og Gud alene blir vår tilfluksborg og vårt sterke vern- og nettopp for en slik tid forbereder Gud de av sine barn som hører hans kall til omvendelse og som ydmyker seg i stede for å forherde sine hjerter. Hadde det ikke vært for Guds nåde hadde det vært ute med oss, la oss ikke glemme det. Men selv om Gud er nådig, vil det kommer en dag hvor dommen slippes løs.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.  Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte. (2.Pet. 3:9-14)

av

Fredfull midt i stormen

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh.14:1+27)

Legen kikker alvorlig på meg og sier med rolig men bestemt stemme: «Du vet han kan dø av det?» Hun ser ubekvem ut der hun sitter, jeg vet ikke om det er mest fordi det er ett alvorlig budskap eller fordi den ene av guttene mine sitter ved siden av meg, sikkert begge deler. Og jeg kikker henne i øynene og sier «jada, det er jeg klar over» med ett tonefall som om jeg skulle fortelle at jeg visste vaskemaskinen var ferdig. Jeg ble paff da jeg hørt ordene over leppene mine, ikke fordi de uttalte en sannhet jeg visste, men fordi det ble sagt så lett og enkelt.

Guttene mine er det kjæreste jeg har, og jeg vet at siden de begge har sine ting med helsa, er det forhåndsregler som må tas og sykdom kan gi alvorlige konsekvenser. Jeg visste at verst tenkelige utfall er døden, men den lettheten jeg hadde da legen sa det, forundret meg bak der. Men jeg vet hvorfor det ble slik…

Gud er trofast og jeg hadde i alle de år guttene hadde levd bært dem i bønn. Jeg visste og vet at de vil oppleve vonde ting og at det vil være vanskelige tider, men jeg vet at de og jeg er en familie som lever under Guds beskyttelse. Gud har tillat en ganske stor dose prøvelser inn i våre liv og samtidig vet jeg at selv om jeg ikke alltid ser det, plantes det evige verdier og gudfryktig karakter inn i både dem og meg. Vi lærer at Gud er større enn alle slags problemer, og vi lærer at Han er trofast i alle ting og tider.

Jeg hadde en «fred som overgikk forstanden» da jeg satt på legekontoret og fikk beskjeden. Det var med hjertet jeg svarte, og ikke hodet. I hjertet var jeg fullt overbevist om at Gud holder sine løfter og at noe slikt ikke vil skje. Jeg svarte utfra min tro på Gud.

Kampene er kommet når jeg har sittet gjennom timeslange anfall på nettene med telefonen innen rekkevidde, når jeg har holdt ett barn som hiver etter pusten og forandrer farge. Da har det vært heftig bombardement med tvilstanker og «har Gud virkelig sagt?».» JA! Gud har virkelig sagt at Han er vår beskytter og at våre liv er dyrebare for ham». Men jeg skal ikke lyve, i de stundene har jeg følt meg liten og hjelpesløs og jeg har ikke hatt krefter til å reise meg i motangrep. For meg var det viktigste å hjelpe og «bære» gutten min gjennom det vonde, og jeg ropte til Gud om hjelp. Jeg mintes den freden jeg hadde hatt tidligere og jeg sa «jeg vet du er trofast Gud, at dine løfter står fast. Hjelp meg å være sterk for min lille».

Stormfulle tider i livet er både vanskelige, tøffe og tunge, vi trenger ikke late som noe annet. Men uansett hva vi møter kan vi være viss på at Gud er trofast og at alle hans løfter vil bli oppfyllt.

Hva er det som styrer deg når det stormer? Hodet og fornuften eller hjertet og troen?

Info: Det blåser godt for tiden og bølgene kastes på/over oss hele tiden, så jeg tar en liten pause fra bloggen (hvertfall ut uka). Tilbake når form og omstendigheter tillater det.