svakhet

av

Jeg kjenner familien

Åhh, er det henne? Du vet, jeg kjenner tanta hennes, hun er ikke helt god altså. Sikkert nervene, men hun finner på all verdens rare ting, og hun henger med helt feil folk.
Åhh, han ja! Jeg kjenner til den gjengen, både faren og onkelen er noen tullinger. De satte både eget og andres liv i fare med alle påfunnene sine.
Har du hørt noe i denne duren når du har snakket om enkeltmennesker til andre? Du trenger ikke å ha sagt noe for å rakke ned på mennesket, men gjett om du får høre mye sladder og nedsettende prat. I min oppvekst var det et stempel å komme fra bygda jeg er fra og bor i, og jeg husker selv at det var plasser andre steder i Norge som ble omtalt nedsettende.

Hva har dette med advent og jul å gjøre? Vel egentlig så var ordet jeg har hatt i tankene i dag forbundet med navnet på et sted, nemlig Nasaret og nasareer. Det kommer opp i slutten av Matteus kap 2 i forbindelse med at Josef bringer familien tilbake fra eksil i Egypt. Hvor han tenkte å bosette seg blir ikke noe av fordi det er farlig, og igjen blir han varslet i en drøm og ender opp i Nasaret. Matteus sier at det ord talt gjennom profetene om at han skulle kalles en nasareer dermed blir oppfylt* (v22-23). Å bli kalt nasareer var nedsettende da Nasaret ble nedlatende og foraktelig omtalt av andre. Bare tenkt på hva Nathanael flere år senere sier; Kan det komme noe godt fra Nasaret? (Joh.1.46). Det hånet som stedet ble omtalt med, falt også på dets innbyggere.

Og dette er ikke første gang i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel vi møter på situasjoner som bringer negativ omtale på folkemunne. Vi kan alle tenke oss at det var ikke få rykter som florerte om Maria da naboene hennes fant ut at hun var gravid, men hvor mange av oss tenker på at mye også må ha rammet Josef? For vil ikke menneskers første tanke være at de ikke klarte å holde seg borte fra hverandre? Både Jesu biologiske mor og hans adoptivfar utsettes for menneskers tunger og deres fordømmelse. Dette er noe som også følger Jesus gjennom oppvekst og i voksenlivet. Jesus ble født inn i en fattig familie som mest sannsynlig hadde et ganske frynsete rykte blant mange( selv om de nok ble hedret for sin gudsfrykt i hverdagen), og ikke nok med det, han vokste opp på et uglesett sted og da han begynte sin tjeneste, så valgte han ikke de ytre sett riktige mennesker, men mennesker uten anseelse. Ikke jordisk rikdom eller status, men nok av foraktelse og nedlatenhet.

Og er ikke dette noe av det som går igjen gjennom hele Bibelen? Gud utvelger seg det som ingen ting er, og virker mektig igjennom deres liv. Gud tar de små, de misforståtte, de ubetydelige- og virker under ikke bare i dem, men også gjennom dem. David var ikke det naturlige valget for å kjempe mot Goliat, ei heller til å bli konge. Men Gud utvalgte ham. Matteus var uglesett og hatet av mange rundt seg, men Jesus utvalgte ham til å bli en av de 12, og også til å skrive et av evangeliene. Tenk å stole på en toller til noe slikt? Gud bruker ofte det verden ser ned på og oppfatter som svakt og ynkelig til å gjøre kjent sin nåde og makt. Han er ikke avhengig av våre styrker, posisjoner og kløktige idèer, men av at vi innser vår svakhet og vårt behov av ham. Tror vi at vi er noe og er sterke og kloke nok i oss selv, vil Gud ofte gå oss forbi og bruke den som ser på seg selv som svak og i behov av Guds nåde og kraft for å klare noe.

Til de som setter seg selv høyt og tror de er noe, burde dette være en advarsel, for Gud knuser dem han bruker slik at de ikke kan skryte av seg selv, men i takknemlighet og ydmykhet takker og ærer Gud for hans nåde og makt. For dem som føler seg små, svake og tidvis ubrukelig; fatt mot! Gud trenger ikke dine styrker, han trenger at du stoler på ham og lar han virke i deg. Verden ser kanskje på mange kristne som raringer, sveklinger og belastninger- men ikke Gud, og den Gud kaller til et liv i helliggjørelse og tjeneste vil han også utruste med sin Ånd, makt og styrke.

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

1. Kor.1.28-31

*Du vil ikke finne et sted i Gamle Testamentet som nevner denne profetien, derfor er det også litt forskjellige forklaringer på opphavet. Det er dem som mener det er knyttet til det hebraiske ordet for kvist (bl.a. en kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, Jes.11.1), enkelte knytter det til nasireerløftet, andre mener det sikter til beskrivelsen av Messias i Jesaja 53 der han omtales som foraktet av mennesker og den siste forklaring jeg har hørt er at de på den tid kjente til skrifter og profetier som vi ikke har i vår Bibel (det vises til Enoks profeti som Judas omtaler (v14-15) og også eksempelet med at noe Jesus sa (som ikke er i evangeliene) står i Apostlenes gjerninger (20.35). Nevnte kilder har ikke bare forklaringer ift profetiordet, men også om ordets (oppfattede) mening på Jesu tid.
Kilder, bl.a.: New Bible Dictionary(3rd ed) s807-8, Editors; I.H. Marshall, A.R. Millard, J.I. Packer & D.J. Wiseman, IVP 2015 og Believer’s Bible Commentary (2nd ed) s1117-18, William MacDonald, Thomas Nelson 2016. Punkt 4 omtales av John Mac Arthur i en tale som er publisert på youtube 10.jan.2017 med tittel ‘The Geography of Christmas Prophecy’

av

Gå til Ham som kom til oss

De fleste har sikkert oppdaget at det er lenge siden jeg har skrevet noe særlig, og det fordi jeg de siste halvannet årene har vært enda dårligere enn jeg var dårlig før det. Når man så vidt får halt seg ut av sofaen for å lage middag, før man ramler ned i sofaen igjen ett par timer for å samle krefter til å orke å spise maten, så er man ikke i form. Når hjernen eksploderer i sus og kirkeklokker etter å ha lest to linjer i Bibelen, er det heller ikke noe å mulighet til å dele hva man tenker på eller bærer i hjertet. Men at jeg den siste måneden har kunnet lese endel igjen, og de siste dager skrevet litt også, det bringer stor takknemlighet til hjertet mitt. Det gjør godt, selv om denne måten å nå ut til andre på er upersonlig. Jeg skulle helst ønsket det personlige fellesskapet med mennesker, men er også glad for at jeg pga teknologi kan fortelle om min Mester og Herre. Det er så godt å få delt noen ord om Jesus, å få peke på Ham for andre.

Jeg vet at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å ikke ha strukket ut ei hånd til flere av dere, for det er noen jeg skulle ha svart og skrevet til. Jeg kjenner på sorg over det, for jeg ønsker å dele det fellesskapet med den enkelte, men samtidig, jeg er et svakt menneske i en skjør kropp og når man ikke har krefter å gå på, så kan man bare ikke. Det er så lett å tenke på alt man ville gjort og la det tynge oss ned, i stede for å se på hva man faktisk kan gjøre og være tilfreds med det. Gud har satt den enkelte av oss i den hverdag, liv og situasjon vi har- og det er i det liv vi har han vil vi skal være trofaste.

Det er en av tingene som gjør julens budskap om at Gud tok på seg kjød dyrebart for meg. Jesus var menneske på ordentlig, og det at han kan forstå både slitenhet, smerte, at andre misforstår og feiltolker og så mye annet, bringer trøst. Han vet at kroppen- og det indre- kan bli slitent. Han vet fordi han levde som menneske. Det er fantastisk at Gud har barmhjertighet og omsorg for oss, men i Jesus Kristus har vi noe selv ikke Gud kan gi- den erfarte opplevelse av vår svakhet som menneske, nettopp fordi han tok på seg en tjeners skikkelse. Han ble den yppersteprest vi trenger. En som forstår fordi han har opplevd selv, men som samtidig som han forstår er svaret på vår smerte og vår lengsel. Han har tilveiebragt all den trøst, fred og glede vi trenger. Ofte tenker vi at det er våre omstendigheter som må forandre seg for at vi skal få det bedre, men hva vi trenger er å feste blikket på Jesus. Å grunne på hvem han er, å se på hva han har gjort for oss og å gå til ham med alt som tynger og smerter. La oss bli flinkere og raskere til å gå til Ham som kom til oss med alt; både gleder og sorger, både takk og bønn, både klage og lovpris. Han ikke bare kan hjelpe oss, men han er også villig.

Immanuel, Gud med oss
uansett hva dagene bringer,
uansett om hjertet brister og gråter.
For alltid Du er,
Immanuel, Gud med oss

av

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fresd, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?