tålmodighet

av

mens vi venter…

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal.6:9)

Det er dager og tider der vi har mer lyst til å gi opp ennå fortsette. Vi har f.eks. holdt på med en oppgave eller tjeneste lenge, men ser ikke noe særlig til resultat. Sjeldent er det en oppmuntring å få eller en takk for hva man gjør, det kommer aldri ett tilbud om litt hjelp eller ører som er villige til å lytte. De gode tilbakemeldingene er få, mens de negative om alt som er galt eller kunne vært annerledes er det flere av. Det er lett å bli matt å kjenne at frustrasjonen bygger seg opp… Er det noe vits i å fortsette?

Det er lett for andre å si at det er Gud du tjener og at du ikke skal tenke på å se synlige resultater eller på å få litt anerkjennelse av andre, men det er noe annet når man er den som står midt oppi disse tidene og følelsene. Det er vondt og sårt, man er trett og sliten, og man kjenner på frustrasjon og motløshet. Fordi vi er skapt til å være del av ett fellesskap, er vi også i behov av andres kjærlighet, omsorg, oppmuntring og anerkjennelse. Men skulle vi ikke få det når vi føler vi trenger det, er det likevel vårt ansvar å fortsette å gjøre det gode. Har ikke Gud tydelig talt til deg om å avslutte hva du holder på med av oppgaver og tjenester, så bli værende. Klyng deg til Herren selv, la Han få trøste og oppmuntre deg, la Hans styrke fylle deg- en dag vil du se resultatet bli synlige, gi bare ikke opp.

Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern…  For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel.
(Sal.18:2-3, 32-33)

av

Plutselig

For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. (Jes.55:10-11)

Plutselig var vinteren her igjen! Å kikke ut av vinduet i kveld er noe helt annet enn i går kveld. I går var det mørkt og bart, i dag er trærne helt hvite av snø og rekkverket viser at noen og 20 cm er falt. På vei hjem tidligere i dag var den lange sletta, alle grøftekanter og trær helt dekket av snø som gir en egen stemning og skaper ett helt spesielt lys. Når vi ikke tenker på alt arbeidet den bringer med seg, er det hele ganske idyllisk.

«Det er typisk mars» sa ei eldre dame da jeg smilte til henne og sa «for ett vær», og jeg er enig. Det er typisk denne tiden av året og det skjer hvert år, både høst og vår, og likevel blir vi «tatt på senga» av de plutselige snøfallene. Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer? Det skjer jo hvert år. og de sa jo på værmeldinga at det kunne komme. Likevel blir vi overrasket, likevel er det like plutselig hver gang.

Slik er det med endel av de ting Gud gjør for oss også. Vi kan ha glemt hva vi ba om eller vi kan ha gitt litt opp fordi det tar tid, men Gud glemmer ikke og gir ikke opp. Plutselig en dag er hans perfekte tid der og ting/-ene blir virkelige og synlige.

Mist ikke håpet eller troen på en bedre morgendag, plutselig griper Gud inn og snur på alt.