Det er en tid for alt

Den neste uken kommer jeg til å være borte fra bloggen pga konfirmasjon. Jeg har valgt å gå ei lita stund tilbake og har plukket ut 5 av de 30 første innleggene som ble postet  på bloggen. En reprise som de færreste (meg selv inkludert) vil ha friskt i minne 😉 Ønsker dere alle mange gode stunder og Guds rike fred og velsignelse.
~ Cecilie

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse
(Fork. 3:1,4)

Minstemann har lært å mestre mange ferdigheter de siste årene, fra de første ord til de første skritt, fra å sykle på trehjuling til tohjuling med støtte for så å hive støttene og fly avgårde med bare to hjul. Det har vært strevsomt til tider, men han har lykkes i alle tingene, til slutt. Nå er det bokstaver og ord som gjelder, det skal læres å både skrive og lese. Noen dager flyter det, andre dager bare stokker det seg. Noen ganger ler han av seg selv, andre ganger blir han sint. Det er ikke lett å skal lære noe nytt og det er ikke alltid lystfyllt heller. Derfor vet mor at det er så viktig å gå veien sammen med ham, å gi ett forsiktig og vennlig dytt i riktig retning, og mest av alt; gi ros og oppmuntring!

I livet er det også en tid for alt, for sorg og glede, for motgang og medgang, for tap og seiere. Det er ikke alltid like kjekt å innrømme, men det vonde er også en del av livet. Gud trekker seg ikke bort fra oss de tider vi er i mørket eller sliter med noe. Når vi er litt nede og utafor eller føler oss mislykka og feilplassert, da trekker Gud oss nærmere seg og han holder oss i sine armer. Det er ikke slik at all sykdom, prøvelser og motgang er djevelens verk eller Guds misnøye, det kan rett og slett være en naturlig del av livet. Som natten blir til dag og vinter til vår, kommer det jubel etter tårer og seiere etter nederlag.

De som sår med tårer, skal høste med jubel.       
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal.126:5-6)

første gang postet 23.02. 12

Våren kommer!

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen… Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. (Fork. 3:1 + 11a)

Kalenderen sier det er 12. april og jeg sitter ute og tar inn noe helt fantastisk noe som jeg skal prøve å beskrive med ord. Jeg sitter og ser ut over et snødekt landskap (som ikke er normalt i lavlandet her på denne tiden). Siste snøfall kom dagen før og i en mengde slik at det måtte skuffes bort. Så her sitter jeg og ser ut over trær og fjellknauser (og noen hus) og ser på snøen som daler ned, for ja, det snør igjen. Det pleier å være stille og fredelig å sitte sånn og se på vinterdekket landskap og snø som daler, men ikke i dag. Det er fuglekvitter til den store gullmedalje. En stor skare av våryre fugler kvitrer og skravler om hverandre. Det er de lyse og melodiøse, de skarpe og skravlete, de mørkere og mer lavmælte og det er hvert fall 7-8 forskjellige slag jeg kan skille ut, sikkert enda flere som ikke jeg kan ta. Det er bare en fantastisk blanding av vinter og vår på en gang! Og det er da tanken slår ned som lyn i meg: Våren kommer! Våren er på vei!

Fint, vi vet alle at våren er på vei, så hva er det å skrike opp om? Vel, det var egentlig ikke den type vår jeg tenkte på, men en ny vår i livene våres etter en lengre tid med prøvelser og motgang (en livets vinter), den type vår var det jeg kjente eksploderte i hjerte og bragte glede og forventning.

Og smilende tenkte jeg tilbake på de siste måneder og også på de to vår-periodene før der. I år har vinteren vært lunefull og da vi trodde den var ferdig kom den tilbake med en halvmeter snø og tok nytt tak. Den klynget seg fast så godt den kunne og selv om det var varme dager var det iskalde netter som gjorde at den fikk godt feste. Og så den siste (?) innsatsen den har satt inn nå de siste dager. For da vi trodde at nå måtte det jo være slutt, så var det plutselig tilbake igjen. De to årene før dette var det veldig annerledes. I fjor gikk vi i T-skjorte i slutten av februar og selv om det var litt blåst og dårlige dager inni mellom, var det en tidlig vår med mye varme. Året før der hadde vi en skikkelig vinter med snø i lange baner. Men da vårvarmen satte inn i begynnelsen av mars så smeltet og rant snøen unna i en enorm fart. I år, i år har vi hatt det mye kaldere enn normalt så derfor er det vinter enda.

Kjenner du deg igjen i beskrivelsene. Vinteren kan være lang og kald og den kan være snørik og tung. Det kan være ting i livet som tynger og annet som sårer og bringer uro, det kan være bekymringer og mismot, frustrasjon og tilkortkommenhet som holder oss nede.. Noen ganger varer det lenger enn vi trodde, akkurat som vinteren i naturen også gjør. Noen ganger kommer det kastenes tilbake på oss etter at vi trodde det var over,  slik vinteren har gjort her hos meg i år. Og det er en tid nå der vi bare er møkklei og venter på vår, vi lengter mot varmere dager og netter, vi lengter etter å se det begynner å vokse og spire rundt oss. Både i naturen og livet. Derfor ble de ordene jeg kjente så til oppmuntring, fordi de ikke bare gjaldt en tid i naturen, de gjaldt også en tid i livet. Jeg spurte Gud hvem det gjaldt  og jeg kjente det gjaldt flere og at jeg skulle dele ordet med dere her.

Våren kommer! Våren er på vei!

Og om du skulle oppleve at vinteren drar litt ut i lengde eller at den kommer tilbake i et overraskelses-angrep, så fortvil ikke, for vinteren kan ikke holde stand mot vårens varme stråler. Og som morgen alltid følger natt, kommer det alltid vår etter vinter.

De første ting, se, de er kommet. Nå forteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det. (Jes. 42:9)

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?         Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43:19)