Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. (Ef. 6:8)

Gutten på 8 vil helst ikke legge seg til å sove, han er redd for både det ene og det andre. Han sier at han liker ikke legge seg for å sove, for da begynner han å tenke på krig, pil og bue og andre ikke kjekke ting. Jeg sier at han må velge å tenke på de gode tingene i stede for, men han klarer ikke komme på noen (frykten for det vonde overmanner det gode). Jeg sier noen gode ting han kan tenke på, men det hjelper ikke. Så spør jeg: Kanskje du trenger å begynne å lese Bibelen igjen før du legger deg? Ja! Kommer det fra gutten, raskt etterfulgt av : Kan du lese en side nå? Eller en historie mener jeg, retter han seg selv.

Jeg går bort i hylla hans og henter ned den ene Bibelen og blar opp på en historie han liker. Ja, den vil han lese! Og jeg leser om David som får hjelp av Gud til å bekjempe Goliat. Det blir som vanlig mange stopp underveis med snakking om det ene og det andre, men vi ender med at Gud hjalp David til å være sterk og modig. David visste fra tidligere erfaringer at Gud var til å stole på, så derfor våget han seg ut i denne kampen også. David slapp ikke unna det tunge og vonde, men Gud var med ham og hjalp ham.

Kanskje er det noe i ditt liv som skaper frykt eller bekymring og overmanner deg litt? Det er ikke så lett å finne de gode tankene, det er ikke så lett å se håpet eller kjenne styrken fordi bekymringen og frykten har bygget seg opp som en mur rundt sinnet ditt og sperrer utsikten. Kanskje du også trenger å lese litt i Bibelen?

Gud taler til oss gjennom sitt ord, men for at ordet skal bli til nytte for oss må det smelte sammen med troen i våre hjerter. Kanskje er det ikke det første ordet du leser som blir til hjelp og styrke for deg, kanskje må du fortsette å lese litt lenger eller i litt flere dager. Men hold ut og fortsett å lese i Bibelen for Gud vil sende et ord som blir til hjelp, styrke og forløsning for nettopp deg, akkurat slik det ble for gutten min ved sengetid her en kveld.

Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. (Joh. 15:14)

Egentlig er dette ganske harde ord, men vi trenger dem en gang inni mellom for å renske opp i en for travel hverdag, for tettpakket kalender og for å få en grudig hjerte- og levesjekk.

Jesus sier rett ut i dette verset at de han kaller sine venner er de som gjør hva han har sagt. Ikke de som hører, ikke de som klapper i hendene over gode ord, ikke de som forteller andre om hva de hørte, men de som gjør hva han befalte.

Vi havner fort bort fra dette fordi vi ikke er bevisste og fanges opp av hverdagens mas og jag. Andre ganger er det bevisste valg om å pleie eget ego og annet som får oss til å gå bort. Uansett hva som har tatt oss bort trenger vi å innse at vi ikke er der vi burde og at vi må vende tilbake til både å høre og gjøre. Ikke en gjøren som er for å gjøre seg fortjent til stjerner i boka, men en gjøren som springer ut av et overgitt hjerte som elsker.

De kristne i starten brukte ofte ordene «Jesus er Herre». Vi bruker dem i dag også, men tenker vi egentlig over hva det betyr? Er noen herre over oss har de råderett over oss, så enkelt, så vanskelig.

De som har Jesus som Herre i sitt liv er de Jesus kalte sine venner.

De fleste ønsker å være en venn av Jesus og mange sier at de er det, men vises det gjennom deres levde liv at Jesus er deres Herre? For hvis han ikke er det også i det levde liv, så vil faktisk ikke Jesus si at vi er hans venner…

Er du en av Jesus sine venner?

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Mange av oss har dette ordet kjært, at Gud er nær den som har et sønderknust hjerte og sjel. Det er noe tryght og godt med det, det er trøstende og styrkende.

Mange tenker at Gud en gang for alle knuste vår ånd og deretter vil bruke tiden på å bygge oss opp og forme oss i hans Sønns bilde. Men sannheten er at det å bli likedannet Kristus gjennom å bli knust og istandsatt for tjeneste skjer igjen og igjen. Det er en prosess vi går gjennom en bit om gangen og hver gang er det like vondt og ubehagelig for kropp og sjel. Det er ikke behagelig å oppleve en knust ånd og et sønderbrutt hjerte.

Gud ledet meg til en historie en dag jeg ikke var ovenpå. Jeg kjente alt var tungt, både hjerte og ånd lå på en måte nede og led under trykk og smerte. Det var ingen synlig forklaring på hvorfor jeg opplevde dette. Dagen før hadde jeg hatt en samtale der vi snakket om «Brokenness», om å bli knust av og for Gud, og Gud minnet meg om det ordet og historien om når de fem tusen ble mettet. Hva jeg ser denne gangen er noe jeg ikke har tenkt over før. Jesus tok brødet, velsignet det, brøt det og gav det så til disiplene for at de skulle dele det ut. Akkurat som ved nattverden, brøt det og velsignet det. Kun det som er velsignet og brutt av Gud kan bli til mat for de mange. Det som er brutt velsigner Gud slik at det blir til mer og nok for mange.

Kristus ble selv knust, brutt og utøst som offer for oss og vi har det samme kall over våre liv- å ære Far ved å leve i lydighet og bringe ordet om Guds rike og kjærlighet ut i sannhet og med kraft. Men for at et offer skal bli til ‘mat for mange’ må det først velsignes av Far i himmelen og brytes, deretter er det klart til å deles ut til de mange.

Er du villig til å bli knust i hjerte og ånd så Gud kan velsigne ditt liv så du har noe å bringe ut til de mange?