Andakt

av

På pilgrimsvandring mot himmelen

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. (2. Kor. 5:1)

En pilgrim (fra det latinske ‘peregrinus’) er et menneske som er kommet fra et sted langt borte og er på vandring til et hellig sted. (def. fra Wikipedia). I kristen litteratur forbindes det også ofte med livet her på jord. Reisen vi er på fra vi ble frelst til vi en dag er hjemme i himmelen.

Det er en forunderlig reise som tar oss over fjelltopper og ned i daler, vi tas gjennom frådende elver og brennende ild, vi bringes ut i grønne enger etter vandring gjennom dødsskyggens dal. Dessverre er det endel som faller fra under reisen. Kanskje så den brede sideveien mer forlokkende ut eller kanskje ble stigningene og krattene som måtte passeres for vanskelige og tunge. De trodde det var en lettere og enklere vei enn det viste seg å være, så de velger å avslutte sin pilgrimsvandring mot himmelen.

Det forunderlige, spør du meg, er at Gud stadig overrasker med ufattelig gode og dyrebare gaver. Der midt i ødemarken får man plutselig høre den lave, rolige stemmen si: Jeg er med deg, du er aldri alene. Der, uti det frådende elvevannet, kommer plutselig vissheten om at en er gått foran og har banet vei. I den mørke, tunge natten bryter et svakt lys igjennom og en mild bris stryker forsiktig over kinnet og hjertet som for å si: «Det gryr snart av dag, hold ut litt til». Når mennesker bedrar og svikter så er det en som tørker tårene og heller legende salve over hjertets sår. Når hjertet brister fordi man opplever tap og sorg, så kommer en varm og trygg hånd og løfter oss opp i en trygg favn og begynner sakte men sikkert å forme noe vakrere og sterkere enn det som var. Det er en forunderlig reise vi er på, og tenk at mens vi vandrer her på jord kan vi få være med på å forkynne ordet om Guds ufattelig store kjærlighet, om forløsning og tigivelse, om nåde og hjelp i rette tid. Hver dag er vi litt nærmere vårt opprinnelige hjemland, himmelen. Hver dag får vi styrke til dagens skritt og oppgave. Hver dag, selv om vi ikke alltid føler det slik, er vi omsluttet av Guds evige armer og vi er trygge hvis vi vandrer den vei han leder.

Vandringen er tidvis tung og vanskelig, men min venn, du dyrebare Guds barn, løft hjertets øyne og se på hvor du er på vei. Er ikke Gud og hans vidunderlige himmel og nye jord verdt hva du må gå igjennom i dag?

av

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?

av

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

av

å luke ugrass

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. (1. Pet. 1:15)

Da vi kom hjem fra ferietur var hagen litt av et syn. Den hadde fått blomster som vi ikke visste var der (første sesong i ny hage er ofte slik) og den hadde ugrass i lange baner. Denne hagen er ikke blitt helt godt holdt de siste årene, så ugrasset har vunnet mer og mer fram. Vet man ikke hva de forskjellige tingene er, kan man som en sa det, se på den som veldig frodig, men når man vet hva det er så ser det ikke frodig ut. Jobben med å rydde opp har vi begynt, men jeg antar det tar et år eller to til og så må hva som gjøres holdes ved like.

Livet er litt slik også. Gud planter ned masse flott i oss og lar det vokse fram både sterke trær, vakre blomster og friske busker. Det er bær og annet som kan høstes og nytes og som blir til næring og glede. Men lar vi ikke Gud slippe til å beskjære inni mellom og er vi ikke selv villig til å ta den daglige lukingen vil det fort vokse fram ting som ikke burde være der. På overflaten kan det se friskt og frodig ut, men ser vi etter og vet litt om hva er hva, så ser man at det ikke er bra.

Hva med deg, har du latt Gud beskjære deg? Og tar du ansvar for å stadig luke ut det vonde av tanker, holdninger og annet?

av

Du må velge selv

Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. (5. Mos. 30:15)

Guttungen på 8 lurer på hvorfor Gud skapte veps. Han er ikke fornøyd med skapninger som flyger rundt og kan stikke mennesker. Og hvertfall ikke veps, for det gjør vondt! Han er overbevist om det, selv om han aldri er blitt stukket. Men hva tenkte Gud på da han skapte veps?

Jeg sier at det var ikke slik i begynnelsen. Før menneskene tok feile valg var alt godt, da var det ikke noen som skadet andre. Det høres nesten for utrolig ut for gutten som er litt kveldsredd for veps som kryper rundt på golver og kan stikke. Om vepsene dødde eller ikke har jeg ikke svar på, men at de ikke gjorde mennesker vondt, det er jeg ikke i tvil om. Jeg forteller også at det vil komme en dag når Jesus henter sine hjem igjen og at vi da skal erfare en ny himmel og jord der alt igjen er godt og slik Gud hadde ment det. «Men da kommer jeg til å være død» sier han med overbevisning i stemmen. Jeg kikker på gutten og sier at det kan jeg ikke svare på. Og han fortsetter «jeg håper Jesus kommer i natt jeg!». Jeg sier at det er det mange som tenker og håper og også at jeg tror Gud forstår at vi tenker slik. Så sier jeg at Bibelen sier ikke når Jesus kommer, men at den forteller oss om hvorfor vi må vente. At det er fordi Gud vil at flere skal høre og få mulighet til å ta imot, at Gud er tålmodig med oss.

Vi snakker om at hvis alle forteller noen om Jesus og de forteller andre igjen, så vil alle få høre og kunne ta valg. For det er vi selv som må velge, men for å kunne velge må vi ha hørt. Så snakker vi om at Gud ønsker vi skal leve godt mens vi er på jord og at en del av det for barn er å høre på sine foreldre. Det innrømmer han fort at han ikke alltid gjør, noe jeg sier meg enig i. Men så sier jeg også at det er jo ganger han gjør det og at han også gjør mye godt og rett uten å ha blitt spurt. Dette tar oss over på at det er mye vondt i enkelte mennesker og at det er vi selv som må velge hva vi vil si og gjøre. Som svar på at det er vi selv som må velge mellom godt eller vondt kommer: «Men alle gjør galt» fra gutten. Det er sant, svarer jeg, men det er forskjell på å ville gjøre godt, men ikke alltid klare det og det å bare gi blaffen fordi vi inni mellom vil feile. Det er forskjell på å gjøre to gale ting og hundre riktige og det å gjøre hundre gale og to gode. Han er enig i dette.

Vi står alle overfor de samme valg, vi kan velge Jesus eller fornekte, vi kan velge godt eller vondt, vi kan velge fortelle eller å tie om Jesu forsoningsverk, vi kan velge velsignelse eller forbannelse. Det å ikke velge side er også et valg, for er du ikke for Gud og hans ord, vilje og vei er du faktisk imot, det finnes ingen gylden middelvei. Valgene er dine, ingen andre kan ta dem for deg.

Jeg ber om at du har mot til å velge godt for evigheten og ikke bare for denne dagen. Må Gud gi deg styrke til å stå sterkt for Ham og til å leve et liv som er Gud til ære og andre til gagn!