Bibelvers

av

Dagen derpå…

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:15)

Hva sier man til  mennesker dagen derpå…

… dagen etter de fikk telefon fra legen med negativ rapport?
… dagen etter at ekteskapet gikk i oppløsning?
… dagen etter at barnet ble alvorlig sykt?
… dagen etter at de mistet jobben?
… dagen etter at alle pengene de har er brukt opp og de ikke har til mat?

Jeg har opplevd mange ganger at da trekker mennesker seg bort og sier ingenting, fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Og det er vondt, fordi det tunge blir tyngre, mørket blir tettere og håpet blir svakere. Men jeg har også en sjeldent gang opplevd at mennesker kommer med en klem, med et «jeg skjønner det er vanskelig», med «Gud er med» og jeg er her også.

Det er dager der mennesker har kommet til meg og sagt: «Alt vil bli i orden. Jeg ber for deg. Gud vil fikse dette»og det har kjentes så tomt og platt ut, som om de delte luft. Jeg har tenkt at «du vet ikke hva du sier, du kjenner ikke situasjonen». De ønsket å være gode, men de hadde ikke innsikt i situasjonen, og ei heller hadde de åndelig tyngde nok til å dele oppmuntring. Det ble luft.

Det er dager der mennesker har kommet og sagt: «Du går imot Gud, det er ikke rart du opplever vanskeligheter. Det er din egen feil» og jeg har kjent mismot og kamp. «Du vet ikke hva du sier, du vet ikke mine kamper foran Gud og for situajonen, du ser med menneskelige øyne på det hele» har jeg tenkt, og måtte velge å ikke ta imot fordi jeg visste hvor jeg stod og på hvem jeg trodde. Men ordene deres var negative og et forsøk på å rive allerede vaklende bein bort under meg.

Det er dager der mennesker har kommet og sagt: «Jeg forstår det er vanskelig, og jeg skjønner dette vil bli tøft. Men jeg vet Gud er trofast og jeg vet at han vil ta deg gjennom dette også» og så har jeg fått en klem. Og jeg har tenkt: «Gud, takk. Takk for forståelse og omsorg» og handlinger og ord har fått troen til å styrkes litt, lyset til å bryte litt mer mørke og håpet til å brenne litt sterkere.

Ofte er det vanskelig å vite hva man skal si til mennesker dagen derpå, men ofte er det ikke ordene som er det viktigste, men at vi våger å være med mennesker i deres tunge og mørke tider. Vi trenger ikke ha alle svarene, men vi må tåle å høre spørsmålene. Vi trenger ikke vite hva morgendagen vil bringe, men vi kan vise at vi er her i dag.

Det er en tendens til at vi prøver å fiske mennesker ut av vonde situasjoner. Vi står på avstand og prøver å få dem ut av det vonde med ord som liksom skal få dem på bedre tanker. Men oftest ender vi opp med å skade dem mer der vi prøver å hale dem over til hvor vi står på ‘tryggere’ grunn. Kanskje burde vi slutte å prøve å fiske mennesker ut av diss stundene og heller gå tiil dem og være der sammen med dem? Det mange trenger er noen som kan komme til dem og være der med dem og som kan gå veien sammen med dem, ikke sporadiske forsøk på å fiske dem ut av den virkeligheten de faktisk opplever…

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom. 12.13)

av

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fresd, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

av

Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. «Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de «fremmede» som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

av

Nåde for motstanderen

Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:15-16)

Paulus ble en stor Guds mann, men forhistorien hans er ikke av det vakre slag. Da Paulus var yngre var han er ivrig motstander av evangeliet om Jesus og satte alt inn på å bekjempe Jesu navn og disipler. Selv sa Paulus: Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. (Ap.gj.26:10) Paulus hadde stått ved siden av de som steinet Stefanus til døde, og han var enig i det som ble gjort. Paulus var en ivrig forkjemper for loven, men klarte ikke se sannheten i evangeliet om at Jesus var den frelser Gud hadde lovet. Det måtte Jesus selv vise seg for ham og fortelle.

Også i dag er det mennesker som kjemper ivrig mot Guds evangelium om frelse ved nåde og tro. Noen mener at kristne ikke er vel bevart som kan tro det de gjøre, andre mener at sannheten er relativ og kan tilpasses det enkelte individ. Det kan være godt og rett for deg, men trenger ikke være deg for meg. Enkelte mener at Gud kan ikke være god og barmhjertig siden det er mye vondt i verden og mye annet.

Det er ikke alle som er like store motstandere av Jesus og evangeliet som Paulus var, men vi finner likevel motstandere av evangeliet i dag. Og det samme gjelder for de menneskene som det gjaldt for Paulus bak der. Gud elsker dem og ønsker fellesskap med dem. Som Paulus ble møtt med nåde og barmhjertighet og tatt inn i varmen da han omvendte seg, slik vil Gud også møte dagens motstandere av evangeliet når de omvender seg. Den som tar imot Jesus som frelser blir ett Guds barn. Det avhengig ikke av hva det enkelte menneske har gjort av godt eller vondt, men det avhenger av Guds nåde og hva Jesus gjorde. Gud er så god og barmhjertig at det er nåde også for tidligere motstandere av evangeliet.

av

Nåde for den som falt i seksuell synd

Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh. 8:11)

Alle kjenner historien om kvinnen som var tatt i hor. Lederne kommer dragendes med henne og plasserer henne foran Jesus for å teste Herren selv, hva vil han gjøre? Vi vet hvordan Jesus møter henne. Nåde.

Kong David hadde en periode i livet der han lot litt for mye skli mellom fingrene. Han ble litt lei alle de vante oppgavene og pliktene og meldte seg litt ut for en tid. Dette førte til at han ikke var i krig som han skulle, og der han gikk og kjedet seg fant han lite mening i det meste. Øynene falt på en vakker dame og da var det gjort. David spinner ett nett av løgn og får til og med utført ett drap for å dekke sin skyld og skam. Men Gud vet, og Gud stiller David til veggs fordi han elsker ham og ønsker å bruke ham mer. Kong David måtte ta konsekvensene av sin synd og sine dårlige valg, men Gud tilgav, gjenopprettet og brukte mannen videre. Nåde.

Også i dag er seksuell umoral ett stort problem, også innad i menighetene. Jesus strammet inn lovens bud om hor til å også gjelde tankene: Den som ser på en kvinne med begjær driver hor, sa Jesus. Og her må vi alle innrømme vi har falt. Vi har sett på mennesker av det andre kjønn og både begjært og lystet det ene og andre. Vi har studert opp og ned og gjort våre oi oi’er. Vi har alle. For endel har det stoppet med nettopp dette, å bare sett, vurdert, likt og litt lystet hva øynene falt på, mens for en god del andre har det gått videre. Det har ført til sex med kjæreste og/eller tilfeldige andre, sex utenfor ekteskapet (hor) og for flere og flere er også porno blitt ett stort problem. Vi skal ikke stikke under en stol at mange innen kristenheten sliter med pornoavhengighet, og for endel har det ødelagt både deres kvinnesyn, deres seksuelle samliv, flere relasjoner og også ekteskap. Det er ett dypt alvor i dette som vi ikke må dekke over. Porno er ikke bare ett personlig og privat problem, det er synd mot Gud og andre mennesker.

Mange mennesker har fått oppleve hvordan andres seksuelle fall har ødelagt deres hjerter og liv. Den som opplevde utroskap, den som ble forlatt til fordel for en annen, den som ble ett objekt for en annens begjær og lignende. Endel har opplevd legedom og gjenopprettelse, mens andre opplevde dype sår og brutte relasjoner. Det er alvorlige konsekvenser som kan komme av seksuell umoral, både for den som «utfører handlingene» og for de uskyldige.

Gud ser ikke med lette øyne på synden, men han ser på synderen med nåde. Det er nåde, det er hjelp, legedom og gjenopprettelse for den som har falt. Det er mulig å igjen reise seg, å stå med haka opp og å tjene Herren. Gud er rede til å tilgi, husk hva Jesus sa til kvinnen de bragte foran ham: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er mulig å bli tilgitt synd av seksuell karakter, tro ikke løgnen om at det er for for flaut, for skittent til at Gud vil tilgi. Gud ønsker å utfri, lege og gjenopprette de mennesker som har falt i disse ting, men også de som er påført sår og problemer pga andres fall. Gud møter disse menneskene med nåde. Har du omvendt seg, så la ikke fordømmelse trykke deg ned. Gud tilgir og glemmer, Gud ser på deg med nåde. Det er konsekvenser å ta i denne verden og kanskje en god del ting som må jobbes med, men Gud er nådig, han tilgir og er rede til å gi deg den hjelp du trenger videre.