Bibelvers

av

Nåde for flokken når en leder faller

Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk. (4.Mos.20:11)

De siste årene har det til tider blitt diskutert om mennesker virkelig har møtt Gud under «vekkelser» eller om det er en annen makt, ikledd lysets drakt som virket blant mennesker. Det har vært påstått at siden lederen/taleren tydeligvis er på kollisjonskurs med Guds Ord i enkelte saker, er det ikke Gud som virket med sin kraft blant de mennesker som hadde kommet for å få ett møte med Gud og ta del i den «utøsingen/vekkelsen» de «så/hørte/erfarte» skje.

Er dette sant? At det ikke er Gud som virker blant hungrige sjeler fordi lederen/taleren har endel synlige og ikke helt ubetydelige feil og skavanker både i eget liv og i sin forståelse av Guds ord? Før du leser videre, hva mener du? Hva mente du da Lakeland/Todd Bentley ble diskutert i vide lag, var det Gud som virket?

I 4. Mosebok kap. 20 leser vi at Israelsfolket er ute i ørkenen og at folket samler seg imot og også tretter med Moses og Aron fordi det ikke er vann der. Igjen kommer reglen med «har dere bare ført oss ut her for å dø? Vi hadde det mye bedre i Egypt.» Folket har allerede glemt at Gud litt tidligere sørget for dem og at det fosset vann ut av klippen etter at Moses slo på dem. Folket er bare opptatt av det som skjer akkurat der og da, og har ikke i tankene alt hva Gud allerede hadde gjort for dem. De stoler ikke på Herren, og de vender seg også mot sine ledere. Moses og Aron går utenfor leiren til sammenkomstens telt og søker Herren om hva de skal gjøre. Herrens herlighet viser seg og de får beskjed om å samle alle sammen. Foran hele folket skal de tale til klippen og Gud vil la det strømme vann ut av den.

Men vi ser her en Moses som er blitt både sinna og handler ulydig. Han taler til folket og sier: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?»(v 11). Moses er skikkelig sint fordi folket reiser seg mot dem og for at de ikke stoler på Herren- og i ett «anfall» av stolthet og forakt over folkets innstilling bryter Moses ut i denne reglen og så slår han to ganger på klippen.

Stoltheten kan vi ser i ordene han sier, «tror dere vi kan få vann til å strømme?» Moses og Aron kunne aldri få vannet til å strømme, bare Gud, men her setter Moses seg i det sted at han og Aron er de som sørger for folket. Gud hadde heller ikke sagt han skulle slå på klippen, Gud hadde sagt han skulle tale til klippen. Moses er blitt fanget inn i en kjødelig innstilling, han hever seg selv over de andre og han er ulydig mot hva Gud sa.

Vi mener ofte at når ledere viser en slik holdning av stolthet og ulydighet vil det ikke være Gud som virker blant mennesker, men er det slik? Vi leser her at Gud lar vannet fosse fram, selv etter Moses’ ulydighet, og både mennesker og buskap får drikke. Gud har omsorg for sine selv når de er trassige og selv når lederen feiler og faller, vil Gud i sin nåde og barmhjertighet sørge for flokken. Gud vil ikke la en forsamling/flokk tørste i hjel fordi lederen falt, det elsker han dem for mye til. Gud virker gjennom ufullkomne mennesker, og Gud vil også av omsorg, barmhjertighet og nåde overfor flokken, også virke gjennom ledere som feiler og faller.

Moses og Aron måtte ta konsekvensene av sin ulydighet, de fikk ikke lede folket inn i det lovede land. Men vi skal også huske hvordan Gud i nåde og barmhjertighet sørget for folket og buskapen selv når lederne feilet og falt.

av

Nåde for forbryteren

Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk.23:42-43)

Vi vet at Jesus ble korsfestet sammen med to røvere/forbrytere og selv om bibelen ikke sier noe om hva disseto var dømt for, vi vet litt om hvem romerne korsfestet på den tiden. Korsfestelse ble da sett på som den mest vanærende henrettelsesmetoden og brukt for å henrette slaver, opprørere, forrædere, pirater og kriminelle fra de nederste sosiale lagene. Mennesker som var frie romerske borgere ble kun unntaksvis korsfestet. Det var ingen symbolsk mening i korsfestelse (slik Jesu korsfestelse har for menigheten i dag), men det var kun brukt for å gi en lang, pinefull og offentlig vanærende død. «Fangene» hang til spott og spe mens kroppen ble pint til døden. Selve døden inntraff sjeldent før etter flere dager og da pga oksygenmangel eller en kombinasjon av utmattelse, tørste, blodtap og sjokk.

Selv om vi ikke kan si spesifikt hva denne forbryteren ble korsfestet for, kan vi anta at det er en mann som var fra en lavere samfunnsklasse, som gjorde opprør mot det etablerte og som ble tatt i kriminelle handlinger som f.eks. tyveri. Han ble dømt skyldig og fikk sin straff, men ulikt den andre forbryteren, så innrømmer han sin skyld (sier straffen er rettmessig). Samtidig erkjenner han også at Jesus er Guds sønn og spør om nåde.

Fortjener ett slikt menneske nåde? Fortjener en som har stjelt og løyet, som har lurt, bedradd og utnyttet andre å bli møtt med nåde? Fortjener virkelig den som har ødelagt for andre og kanskje ruinert menneskers liv både økonomisk, sosialt og ved å spre frykt, å bli møtt med nåde?

Jesus hang der ved hans side i stor smerte og i stede for å si «du får som fortjent» sier han: «Sannelig, i dag skal du være med meg i paradis». Ingen av oss fortjener å bli husket på av Gud, å bli tilgitt og få komme inn i varmen, men nettopp her møter Gud oss med en nåde som er uendelig stor. Det avhenger ikke av hva jeg gjorde, men av hva Jesus gjorde- og Jesus tok alt på seg selv for at vi skulle få gå fri.

Guds nåde gjaldt også for forbryteren, akkurat som nåden gjelder for dagens forbrytere. Jo det er konsekvenser av menneskers feile valg som de selv må bære, men når det gjelder forholdet til Gud, så har Jesus allerede tatt straffen på seg og sonet skylden, den som innrømmer sitt behov for hjelp og frelse, forbryter eller ei, møtes av Guds nåde.

av

Nåde

Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av… (2. Tim. 1:9)

Nåde er ett av Bibelens mest sentrale begreper og likevel er det mange som vil ha litt problem med å forklare hva nåde egentlig er. Og kanskje er det ikke så rart? For ordet inneholder dybder og bredder som jeg tror vi aldri helt vil gripe innholdet av før vi en dag er i himmelen og skuer Gud i hans hellighet.

Gjennom nåden blir Guds kjærlighet, barmhjertighet, hjerte og vesen åpenbart for menneskene. Gjennom nåden får vi del i frelsen, vi blir ett av Guds barn og en del av Guds familie. Nåden bevarer oss og leder oss til å fortsette i riktig retning (den oppdragende kraft i nåden). Sagt med andre ord: Nåden frelste oss, nåden bevarer oss og nåden vil en dag ta oss helt hjem.

Gud viser sin nåde mot oss basert på forsoningens grunn og det er denne vi må stå på når vi kommer fram for Gud. Det er Jesus blod som renser oss, det er Jesus som frelser oss og helliggjør oss og alt er av nåde.

Norsk språk bruker ordet «nåde» for flere av de ord som brukes i grunnteksten. I GT er de to vanligste hen og hæsæd mens det i NT er det greske chàris. GT ordenes betydning er: hen = vennlighet, godhet, gunst, miskunnhet, nåde (grunnbetydning av tilsvarende verb er ‘være from’). hæsæd = brukes også for mildhet og barmhjertighet, men har også en videre innholdsfylde enn hen og brukes spesielt om nåde-trosskap i paktsforholdet. Chàris i NT er uttrykk for 1) Guds nådige sinnelag (=yndest, velbehag,velvilje) og 2) yndestbevis, nådegjerning, velgjerning (kilde dette avsnitt: Ill. Bibelleksikon)

Vi vet at vi er frelst av nåde, men hva vi mange ganger glemmer er at det å være møtt, fylt og omsluttet av nåde, også innebærer at Gud ser på oss med velvilje og velbehag. Gud sitter ikke i himmelen og sukker, akker og ve’er seg over oss og alt det dumme vi kan finne på, men Gud gleder og fryder seg over sine barn- Gud gleder og fryders seg over sin kjære deg. Gud ser på deg med glede, han ønsker bare ditt beste og han lengter etter å overøse deg med godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Gud er for deg, og nåden er et solid og håndfast bevis på dette.

Guds nåde er mye større enn vi kan forestille oss og den når dypere enn den mørkeste grav og den gjelder for mennesker i alle slags situasjoner og problemer, noe vi skal innom i de kommende innlegg.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! (Fil. 1:2)

av

flykt fra synden

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss… (Heb. 12:1)

Jeg var inne på oversikten over kommentarer å måtte slette noen spam/søppel-kommentarer da tanken slo meg; spam er egentlig ganske likt synd. Det er ikke bra for oss og det kan føre oss på ville veier. Det kan føre oss inn i ting vi egentlig ikke er klar over eller klar for, men samtidig er det noe fasinerende og fristende ved det hele. Det er enkelte dager jeg lurer på hva spam-filteret mitt har fjernet, det hadde jo vært litt kjekt å vite hva som skjulte seg bak tallene som sier at enda flere kommentarer er stoppet. Men samtidig vet jeg jo at det er ett godt filter som brukes, og at hvis noe fjernes fra min side og mine øyne, så er det fordi det rett og slett er søppel.

Synd forsøpler livet vårt, og det vil gi konsekvenser og føre oss på veier som ikke er gode for oss. Det er lett å bli fanget inn hvis vi ikke er på vakt. Hvis vi i tillegg lar tankene få surre om og over det «spennende, fasinerende og ukjente», lar vi det få rom i vårt sinn slik at det henger fast ved oss, noe som senere kan føre til fall og feil vi vil angre bittert på.

I Fadervår er det en linje som sier: «Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» (Matt. 6:13a). Når vi ber dette ber vi Gud beskytte oss mot ting som ikke er av det gode for oss og Gud vil beskytte oss, men vi må også huske vårt eget ansvar. Når vi merker at Gud peker på ting som galt og farlig, er det vårt ansvar å holde oss borte fra de tingene. Vi må følge opp de formaninger og ting Gud viser. Vi har også fått fornuften for å bruke den. Sliter man med overspising, så fyll ikke opp skap, kjøleskap og fryser med delikatesser. Sliter man med porno, så ikke gå inn på visse kiosker og butikker og for all del innstaller filter på data og tv (eller kanseller alt for ei tid). Sliter man med shoppinggalskap, så hold deg unna bankkort og kredittkort, og ha bare litt penger med deg. Det er mange ting vi selv kan gjøre for å ikke la ting få ett farlig grep over våre liv, og i tillegg til de praktiske tiltak vi selv kan sette inn, er det viktig at vi er både lydhør overfor Åndens ledelse og at vi følger dette opp.

Dagens vers etterfølges med et vers som gir oss ett av de viktigste svarene til hvordan vi kan klare dette: «med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Heb. 12:2a). Mye er vi ikke sterke nok til å bekjempe og vinne over selv, men Gud i oss er sterk nok.

av

Motgangens velsignelser

Etter to uker med innlegg om prøvelser og motgang er det tid for en liten oppsummering. Jeg har valgt å bruke dette innlegget som ble skrevet for Filadelfia Vennesla sitt menighetsblad Innsyn og som også er tidligere publisert på med Gud i hverdagen.

~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~

Vi har en tendens til å se på motgang som noe negativt vi prøver å utsette eller holde oss unna. Tenk over dette: Ingen av oss ønsker bortskjemte, sutrete og kravstore barn, derfor setter vi grenser, gir konsekvenser og går sammen med barna gjennom det som er vondt og utfordrende. Mens vi selv, som voksne, vil gjerne slippe alt dette og håper vi kan bli modne og sterke mennesker uten å få vondt inn i hverdag og liv. Ganske selvmotsigende eller hva? George Muller har sagt ”å lære sterk tro er å holde ut i store trengsler. Jeg har lært min tro ved å stå fast midt i alvorlige prøvelser”. Charles Stanley har gitt en forklaring vi bør ta til oss og grunne over: ”Noen ting er så viktige for Gud at de er verdt å forstyrre gleden og lykken til hans barn for å oppnå dem”. (egen oversettelse) Vi skal se på noen ”skatter skjult i mørket” når vi går kort gjennom noen av motgangens velsignelser. Husk dette: Gjennom motgangens kamper kan vi vinne seiere vi aldri vil kunne få på noen annen måte.

Gud kan bruke motgang for å lede oss. Gjennom at vi plutselig opplever problemer, blir vi nødt til å bevege oss videre. I stede for å stå på stede hvil å gjøre som vi alltid har gjort, må vi ta avgjørelser og valg som tar oss videre. Gud vil gi oss råd og vink om hva som er rett og godt. Se Ordspr.3:5-7 og Jes.30:19-21

Motgang kan bli brukt av Gud for å teste oss. Når vi blir satt under press og kommer til enden av oss selv, vil hvem vi er komme tydelig fram. Ønsker vi å gjøre det rette og ære Gud, eller ønsker vi bare at det tar slutt og at vi igjen føler oss komfortable? Hva avslører motgangen om hvem vi virkelig er? Se Jak.1.2-4, Mal.3:3 og Jes.48:10-11

Motgang kan gi Gud mulighet til å korrigere oss. Noen ganger likner vi barna mer enn vi liker å innrømme. Som foreldre er det ting vi sier våre barn ikke skal gjøre fordi det vil gjøre vondt eller er skadelig, men de ”må” prøve å finne det ut på egen hånd. Noen ganger må vi voksne også prøve, og feile, for å kunne ta til oss den visdom og rettledning Gud har prøvd å dele med oss (men som vi ikke ville høre på). Se Sal.119:71 og Heb.12:5-11

Gud kan bruke motgang for å beskytte oss. Det er to sider ved dette jeg skal nevne kort. Det ene er at det å ikke bli forfremmet, ikke få status og ære, ikke få lønnspålegg og annet kan bevare oss fra å bli stolte og selvrettferdige (tror vi har klart det selv). Vi blir bevart ydmyke og lydhøre overfor Gud og andre. For det andre kan det hindre oss fra å oppleve større smerte og alvorligere konsekvenser i ettertid. Ett enkelt og kort eksempel på det er en gang guttene og jeg var på reise. En av guttene måtte plutselig på do og det kun kort tid etter forrige stopp. Lite glad siden vi allerede hadde brukt 4 timer på en 2-timers strekning (vegarbeid, omkjøringer oa) stopper jeg. Jeg blir enda mindre blid når is-lysten plutselig kommer sterkt over guttene. Vi tar en is hver og ca 10 minutter senere fortsetter vi ferden. Etter nye 20 minutter kommer enda en omkjøring. Noen minutter senere hører jeg på radioen om to bilulykker, en i hver av de to større tunellene vi skulle til å kjøre gjennom. Hadde vi ikke tatt det stoppet med do og is, hadde vi mest sannsynlig vært veldig nær eller midt oppi det hele. Motgang kan være Guds måte å beskytte oss på. Se 1.Mos.50:20, Matt.6:13 og Rom.8:28

Gud bruker motgang for at vi skal bli mer likedannet Kristus. Hvis vi håndterer motgang rett, er det både karakterbyggende og trosstyrkende. Gud er mer interessert i vår karakter enn at vi alltid føler oss komfortable. Les sitatet av Stanley en gang til, se også Rom.5:3-4, 2.Kor.1:3-7 og 1.Pet.5:8-10

Siste punkt jeg skal nevne her er at motgang knytter Kristi legeme sterkere sammen. Gjennom at vi tar del i hverandres prøvelser og lidelser, blir vi sterkere knyttet sammen. Vi utvikler en omsorg og kjærlighet for hverandre som er dypere og mer altomfattende enn det fellesskapet vi delte i gode tider. Se 2.Kor.7:5-7, 1.Joh.4:7-21 og 1.Kor.12:12-26

Vi må gjennom mørket noen ganger for å lære at Gud vender alt til noe godt og at vi blir dypere grunnfestet i troen gjennom prøvelser. Der og da er det lite behagelig, men i etterkant er velsignelsene og gledene både nyttige og gode. Gud bruker både medgang og motgang til å forme oss. I stede for å ta avstand fra all motgang, burde vi heller ta en liten pause og spørre Gud; Er det noe du vil fortelle meg eller lære meg? Gud ønsker å bruke motgangen du møter i livet til noe godt, vil du la ham gjøre det?