Kristen og kronisk syk

av

Du, et bønnesvar

Å leve med kronisk sykdom kan lett føre til en innsnevring av vår sosiale verden og til et egosentrisk syn på oppgaver og mennesker. Vi er begrensede på mange måter og vi må ta mange personlige hensyn for å kunne klare livet og oppgaver best mulig. I dag er oppfordringen til oss alle: Ikke glem å se lenger enn nesa rekker.

Det er mange dager der jeg har mer enn nok med å få meg selv gjennom dagene på en god måte, oppi det hele må jeg ta hensyn til at guttene mine har det godt, at de får den hjelp de trenger og at de har hva de trenger. Det er krevende nok å  hale meg selv gjennom dagen og så skal jeg liksom ha overskudd til andre også?

Hodet dunker i takt med rockemusikken som jeg hører bak lukka dører, kroppen er veldig tilstede og jeg har ikke problem med å kjenne jeg lever, jeg er tappet tom og jeg skal se lenger enn meg selv?

Vi må innse at det er mye vi ikke kan gjøre for å hjelpe og støtte andre, det er en av de såre sidene ved kronisk sykdom, men vi må ikke la dette hindre oss fra å gjøre og være det beste vi kan. Det er lett å glemme at nettopp det at vi kjenner på begrensninger og smerter, samtidig som vi vet at Gud er med og er nok, er nettopp hva enkelte trenger å høre og erfare å se levd ut. Det er mennesker som trenger å høre «jeg forstår det er tungt» og kunne vite at den som sier det faktisk vet hva de snakker om. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet det er lys i enden av tunellen» og vite at den som sier det selv har gått gjennom dødsskyggens dal. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet Gud er trofast i sin kjærlighet og nåde» og kunne vite at det er nettopp Guds nåde og kjærlighet som har tatt det andre mennesket gjennom.

Våre erfaringer, våre kamper, våre bønnesvar, den nåde vi har blitt bært av i de onde (og vonde) dagene farger de ord og den forståelse vi kan bringe andre mennesker. Vi kan peke på lyset og si det virker, for vi var selv i mørket og opplevde at lyset brøt mørkets makt. Vi kan bringe legende og trøstende ord fordi vi selv har erfart det fra Gud og andre.

Det kan være vanskelig å innfinne seg med alle hvorfor’ene som hverdagen bringer, men kanskje skulle vi glemme dem (for vi vil aldri helt forstå) og heller stille oss hvordan-spørsmålene? Hvordan kan jeg bringe deg ære Gud? Hvordan kan jeg hjelpe andre oppi egen smerte? Hvordan kan jeg bringe lys og trøst til andre?

Svaret er i tillit til Herren. Når vi er villige til å se lenger enn nesen rekker og holde ut en hjelpende hånd mot andre, vil våre erfaringer, ord, klemmer og støtte fylles med Guds nåde, trøst og kraft.

Det liv du har istandsetter deg til å forstå og hjelpe mennesker andre ikke kan nå. Du kan meget godt være bønnesvar på noens rop til Gud om hjelp, rop etter mennesker som forstår, mennesker som har erfart at Gud er nok. Vil vi se utenfor oss selv og gå til de mennesker Gud viser oss? Vil vi gå rundt som levende bønnesvar, medvandrere og himmelens ambassadører? Hvis vi vil, vil Gud gi oss hva vi trenger for å stå støtt og sterkt i det.

av

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»

av

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

 * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ *

Senvinters ble jeg spurt om å være gjest i et program som heter «med Gud i hverdagen» som går på kanal 10 Norge denne høsten. Vil få ønske alle ei god helg, og til dere som starter ferien denne helga: God ferie!

Opptaket kan ses i en video som er i slutten av dette innlegget på den andre bloggen.

av

Kanskje er stillhet en gave fra Gud?

Har du opplevd at tanker, følelser og smerter skriker så høyt at det er vanskelig å finne stillheten? Hvordan finner vi roen når det er så mange utfordringer og begrensninger hver eneste dag? I dag vil jeg oppmuntre deg til både å søke og kjempe for stillheten!

Vi fanges lett inn av bekymring, slitenhet og mye annet som får tankene til å spinne konstant og som trekker fokuset vårt bort fra de viktigste tingene. Smerte kan fort få oss bort fra roen, hverdagens oppgaver kan øke hjertefrekvensen til racer-fart, en ekstra regning kan gi søvnløse netter og en uventet oppgave kan fylle kalenderen fortere enn du sier «hei på deg din gamle sei».

Alle mennesker har tider der de ikke finner ro i sjelen og tankene, men som kronisk syke har vi en del ekstra utfordringer og bekymringer som de som i hovedsak er friske ikke har. Hva om jeg må begynne med rullestol? Hva om jeg blir sengeliggende hele døgnet? Hva hvis jeg ikke kan følge opp barna? Hva hvis jeg blir enda dårligere? Hvordan skal jeg klare alle de ekstra utgiftene som sykdommen bringer når inntekten allerede er redusert? Det er mange vanskelige, såre og vonde tanker som fort stjeler den fred og stillhet vi ønsker å ha.

Hvorfor er det så vanskelig å bare «skru av» alle de forstyrrende ulydene og nyte fred og ro? Kan det være at stillhet er noe som for mennesker, pga syndenaturen, ikke er naturlig? Kanskje trenger vi at Gud planter stillhet i våre sinn gjennom at han Han plasserer sin fred i våre hjerter?

Når vi setter oss ned og skal være stille begynner vi virkelig å merke hva som egentlig romsterer rundt inne i oss. Smertene kan skrike høyt, bekymringer kan overmanne, frykt kan lamme, usikkerhet kan bringe følelsen av håpløshet og mye mer. Det er ikke bare å bestemme seg for å ikke tenke på alt det som kan skje, som er vanskelig eller annet, vi må forholde oss til det og vi må gjøre noe med det.

Bibelen er tydelig på at vi skal komme med våre byrder til Herren, og det gjelder både smerter, frustrasjon, usikkerhet, utrygghet for fremtiden og alt annet. Vi må kjenne på hva som romsterer inne i oss og vi må gi det over til Gud. Dette er ikke noe vi klarer ved første forsøk, vi må fortsette til vi kjenner at freden senker seg i hjertet og sjelen kan hvile i stillheten.  Samtidig som vi stadig må gi over hva vi kjenner, tenker og føler på, må vi også velge å tro Guds ord som sant. Vi må velge å stole på at når vi gir alle våre bekymringer og vansker over i Guds hender så er det i orden og vi er trygge, selv om det kanskje ikke alltid føles slik ut.

For mange vil det å være stille bli en urovekkende opplevelse i starten, for alt som kommer til overflaten er skummelt, men våg å gå den veien. For andre vil det være sårt og tårene triller fordi de ikke med ord kan forklare alt som rører seg i dem, men husk at Gud forstår tåre-språket bedre enn oss! Uansett hvordan du opplever det å sette deg ned å skulle være stille, så ikke gi opp selv om du merker alt mulig «rart» begynner å røre seg i deg. Det er naturlig å oppleve dette hvis man ikke er vant med å sette seg ned å søke stillhet. Det tar tid å lære seg å stille sin egen sjel og sine egne tanker.

Kanskje er det en av de tingene vi trenger mest i dag… å våge å gå gjennom tåredalen og over smertefjellene, å gå gjennom frustrasjonsskogene og kappe ned oppgave-villnisset slik at vi tilslutt kan komme ut i stillheten der vi kan høre Gud tale til oss. For selv om Gud taler til oss på mange måter, er stillheten det stedet han møter de som lengter nok etter han til å våge seg ut av det komfortable og gjennom det såre og vonde til de kommer dit hen at de vet at det eneste som virkelig teller er Gud. (utdrag fra andakten: Å våge å være i stillheten)

Kanskje har jeg allerede svart på spørsmålene jeg stilte lenger oppe, men her er en oppsummering. Jeg tror stillhet er både noe vi må kjempe for og noe vi får i gave fra Herren. Vi har et ansvar for å gå til Gud med hva som romsterer rundt i oss og vi må ta den kampen det er å prøve å legge av oss alt som fanger oss inn. Så tror jeg at etter en tid vil vi merke at Guds fred begynner å senke seg mer og mer ned over oss. Dette fordi vi etter hvert lærer å slippe bekymringene ned og la dem være der hos Gud, i stede for å bare vise dem fram for Gud for så å ta dem med oss videre i hverdagen.  Når denne endringen skjer, vil Guds fred overta plassen uro hadde og vi finner hvile i sjel og hjerte. Da vil vi klarer både å nyte og å være tilstede i stillheten uten uro og annet.

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.  Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. (Sal. 62:2-3)

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

av

Når sykdom driver mennesker bort

Mange som sliter med kronisk sykdom har erfart at mange mennesker ikke takler dette. Hvordan forholder vi oss til dette? I dag vil jeg minne deg om at selv om mennesker kanskje ikke ser deg, så ser Gud deg.

Sykdom har en tendens til å drive mennesker bort, hvertfall sykdom som varer over tid. Det er enkelte som sier at de har en 6-ukers grense der de ser om noen blir eller går, min erfaring er at etter ca 3 måneder vil du erfare om det er mennesker som vil være sammen med deg eller ikke.

Men så er det slik at når vi blir syke så påvirker det ikke bare mulige nye bekjentskaper, men også de vi allerede har. Det er de som opplever at både familie og venner trekker seg mer og mer bort. De ‘holder’ kanskje litt lenger enn mulige nye, men etter en tid blir de også mer og mer borte. Og det er vondt, det er sårt og det føles vanvittig urettferdig ut.  Kong David sier i Salme 38:12 noe mange kan kjenne seg igjen i: «Venner og de som står meg nær,  holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand.» 

Det er en beskrivelse av hva mange med sykdom opplever, men samtidig gir det oss en liten pekepinne til hvorfor mennesker trekker seg bort og holder seg vekke. De holder seg borte fra min plage, sier David, og det er oftest dette som er årsaken til at vi opplever at mennesker forsvinner ut i periferien. Den smerte, de utfordringer, de plager og begrensninger vi opplever pga sykdom, blir en stadig påminnelse for andre om egen svakhet, dødelighet og manglende evne til å hindre at de selv kanskje ender opp slik. Det er rett og slett for krevende, tungt og belastende for enkelte og hele tiden bli minnet om at de egentlig ikke har kontrollen.

Men selv om vi vet dette, er det like vondt å oppleve at vi blir sittende mer og mer alene tilbake. Det er ikke godt å oppleve at mennesker tar avstand fra oss fordi de ikke håndterer sykdommens utslag. Vi merker at de klarer ikke å se oss lenger fordi sykdommen blir så stor i deres øyne at det stenger for deres evne til å se den oss vi alltid har vært.

Hagar opplevde en tid i livet der alt var mørkt, tungt og vanskelig og hun rømte ut i ørkenen. Det var konflikt mellom henne og hennes frue og oppi dette var hun gravid. Hun har lyst å gi opp, hun orker ikke mer av vanskelighetene. Der ute i ørkenen kommer Gud til henne og taler ord av nåde, visdom og kjærlighet. Hun får klar beskjed om hva hun skal gjøre og også om at Gud vil være med henne og barnet hun bærer. Det er her, i en utrolig fortvilet og mørk stund, at Gud viser en spesiell side ved seg selv- han er «den Gud som ser meg».

Om du opplever at mennesker ikke klarer å se deg lenger fordi sykdommen din stenger for dem eller om du opplever at mennesker holder seg borte fra deg pga sykdommen, vit at Gud aldri forlater deg. Han er den Gud som ser deg, Han er den Gud som kommer nær selv i det tunge og vanskelige og gir nåde, trøst, hjelp og styrke. Om mennesker forlater deg så vil aldri Gud.

Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!  (5. Mos. 31:8)