Guds ledelse

av

Stjerna er ikke nok

Vismennene fra Østen hadde sett ei stjerne og det var noe med denne stjerna som gjorde at de undersøkte mer. Vi vet ikke om de hadde kjennskap til noen av profetiene som i tidligere tider var gitt Israelsfolket mens de var i kontakt med andre folkeslag, men det er kanskje ikke unaturlig å tenke det siden de visste det var jødenes konge. Hva som er spesielt med disse vismennene er at de handler på hva de oppfatter. De synes ikke bare at det er kult å oppdage stjerna og at de har fått innblikk i en ny konge, nei de pakker sakene sine og legger i vei på en farefull ferd. Og ikke bare det, de skaffer seg dyrebare gaver slik at de har noe å gi den nye kongen. Ferden tar dem til Jerusalem der de ender opp hos Herodes, og det er her de får den manglende brikken når de blir fortalt at Messias skal fødes i Betlehem.

Vi er litt lurt av de bilder vi har sett oppigjennom årene der stjerna henger rett over huset hvor Jesus var, men det er jo ikke slik det var. Husk, vi snakker om et himmellegeme. Den stjerna de har fulgt hang ikke 100 meter over huset, mer lik 100 tusen kilometer over huset. Hadde de bare fulgt stjerna kunne de havnet hvorsomhelst i det området, men fordi de hadde fått høre profetien visste de at når de så stjerna over det området Betlehem var, så var det dit de skulle.

Gud har på usynlig vis virket i disse vismennene over lengre tid. De oppdaget stjerna og deres nysgjerrighet (og kanskje en uforklarlig trang?) gjorde at de undersøkte mer. De handlet på det de fant ut, de var villige til å legge ut på en ferd som var slitsom og de var heller ikke redde for å spørre om mer hjelp når de selv stod rådløse. De stolte kanskje på feil menneske (Herodes), men Gud brukte det likevel og sørget også for beskyttelse både for dem og den hellige familien.

Slik er manges ferd mot Jesus. Det er hendelser og ord som drar i dem. Det er uforklarligheter som trekker dem mot kristne mennesker, sammenhenger eller Guds Ord. De søker etter noe, men vet ikke helt hva, og derfor følger de den vei som legges ut for dem. Det kan virke som om det tilfeldigheter som styrer dem, men det er samtidig en mening i det som skjer. Men uansett om de føler at de er nærmere enn da de startet, så mangler fortsatt noe. Og det ‘noe’ er hva vi alle trenger, Guds Ord. Det er hva de som søker etter fred og frihet fra skyldfølelse trenger, og det er det vi som tidvis slitne, motløse og urolige pilegrimer trenger. Guds Ord som gir oss visdom og innsikt slik at vi kan ta de riktige og gode valgene videre. Det Guds Ord som leder oss til Jesus Kristus, om det er for første eller tusende gang.

Vismennene kommer til Betlehem og tilslutt finner de huset der barnet er med sin mor. Det er forunderlig hvordan Matteus beskriver det. Det er ikke moren med barnet, men barnet med sin mor. Det er det lille, avhengige, svake barnet som er sentrumet. Men vismennene ser ikke bare et barn, de ser forbi det svake og ser en konge, en konge som er verdig deres tilbedelse.

Kanskje er det mennesker som leter etter ei stjerne som de kan følge slik at de finner veien hjem, men hva vi må huske er at det nytter ikke bare å følge stjerna, vi trenger også Guds Ord. Vi kan ikke bare ønske å få visdom og innsikt og be om at mennesker må komme vår vei, vi må søke Guds Ord. Vi kan ikke bare be om at andre skal ledes til Gud, vi må også være villige til å dele Guds Ord med dem (når det passer seg). Uansett om det er ufrelste som er på leting etter noe ‘mer’ eller det er kristne som er litt bortkomne, Guds Ord er vår hjelp, og det vil alltid lede oss til Jesus. Og en viktig lærdom fra vismennene, når vi finner Jesus så er det eneste riktige å gjøre å gi gaver (takknemlighetsoffer) og tilbedelse!

av

Når avgjørelser må tas

Det er fort for at julebudskapet gjøres om til sentimental nostalgi. «Bli med meg tilbake til Betlehem, se for deg… hyrdene på marken, den høygravide ungjenta, den stusselige stallen» og annet. Det som skjedde er viktig, men viktigere enn at vi forestiller oss hva som skjedde der og da, er hva det betyr for oss her og nå. Hvis juleevangeliet- og resten av hendelsene rundt Jesu unnfangelse og fødsel- kun blir en historietime for oss, har vi mistet poenget. Dagens tanker er fra Matt. 1:16-22, så jeg anbefaler å lese det før du fortsetter.

Jeg vet ikke om haka til Josef ramlet ned da han fikk høre at Maria var gravid. Eller oppdaget han plutselig at det var litt trangere i klærne hennes? Vi vet ikke hvordan Josef fant ut at Maria var gravid, men det må uansett ha kommet som et stort sjokk, og snudd hele verden hans på hodet. Han visste jo at han ikke var faren, så da gjenstod egentlig to alternativ, Maria var utsatt for seksuelt overgrep eller hadde vært utro. Uansett så må han ha begynt å tvile på alt han trodde om Maria, og kanskje også på sin egen vurderingsevne. Han hadde trodd hun var en gudfryktig ung jente, men var hun det? Hva mer kunne hun ha skjult? Hvem er hun? Josef som hadde bundet seg til henne for livet møter en situasjon som krever at han tar en avgjørelse. I følge loven er det enkelt, men det er noe som holder han tilbake… det er noe som ikke stemmer, men hva?

Josef var en gudfryktig mann. Han ble regnet som rettferdig, og da vet vi at han hørte til Herrens paktsfolk, mottok Guds velsignelser og ønsket å følge Guds bud og forskrifter. Josef er oppvokst jøde og ville som guttunge ha sittet under solid opplæring i Toraen (mosebøkene) og også pugget den. Han var en mann av bestemmelse og pågangsmot (bare tenk på hvor raskt han handlet på beskjeden om å flykte til Egypt), men nå når han tenker på å skille seg fra Maria er det noe som ikke helt stemmer. Kanskje har han en følelse av at han mangler den viktigste brikka i puslespillet? Uansett, han tar ikke bare en rask og ugjennomtenkt avgjørelse, han bruker tid.

Han må forholde seg til alt som styrer inni seg selv av tanker og følelser, og også de knuste drømmer og forhåpninger han kjenner på. Hva som skulle være lykke er plutselig snudd til hva som kjennes ut som et mareritt. Hvis Maria har vært utro, har hun ikke bare såret seg selv og Josef, men også syndet mot hele den andre tavlen av Moseloven. Men uansett om Maria har sviktet Gud og ham, han vil handle barmhjertig. Josef tar en avgjørelse basert på trofasthet mot Guds bud og Ord, men det er noe som holder han igjen fra å gjennomføre det umiddelbart, så han sover på det.

Den natten får han englebesøk i drømme og den manglende brikke fortelles ham. Ikke vær redd for å ta Maria til kone, for barnet er av Den Hellige Ånd. Hun skal få en sønn og du skal gi ham navnet Jesus fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder. Hvordan tror du Josef følte det da han våknet? Overlykkelig, lettet, litt skremt og mye annet. Men han er en handlingens mann og tar Maria hjem til seg som kone.

Josef havnet ikke bare tilfeldig inn i en trolovelse med Maria og denne situasjonen. Gud hadde valgt ham til å være Jesu adoptivfar og han hadde også forberedt ham for å stå støtt i hva som skulle komme. Det var en ydmyk mann som ønsket å glede Herren gjennom trofasthet. Vi kan fort misse det poenget, men merk hva engelen sa; Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg. Er det noe rettferdige mennesker frykter er det å såre og svikte Gud. De ønsker ikke å ta avgjørelser som ikke er i samsvar med Guds vilje, vei og natur, de vil i alle ting glede Herren og adlyde Ham. Og nettopp derfor tar de heller ikke raske avgjørelser. De tenker gjennom situasjonen, de søker hjelp i Guds Ord og de ber om visdom og åpenbaring.

Josef visste utfra loven hva som var riktig, men likevel så utsetter han å handle på avgjørelsen han tar. Og dette kan vi også oppleve, vi vet hva som er riktig utfra hva vi vet og ser av en situasjon, men så er det noe som holder oss tilbake og vi har følelsen av at det er noe vi ikke vet eller ser. I stede for å handle da, så gjør som Josef, vent. Han fikk svar samme natt, men vi må kanskje vente litt lenger på våre svar.

Josef er et godt forbilde når det gjelder å forholde seg til utfordringer og nødvendige avgjørelser. Vi må ønske å først av alt ære Gud med våre valg, vi må søke hjelp og visdom i Skriften og vi må be om Åndens hjelp til både å forstå riktig og ta riktige valg. Og hvis vi etter alt dette fortsatt ikke har helt ro for hva som ser ut som den riktige avgjørelsen, vent litt.

av

Å tro på Gud i umulighetene

I 2. Mosebok kap. 14 leser vi om hvordan Israelsfolket er kommet ut av Egypt og er, av Gud, blitt ledet til å slå leir rett foran Sivsjøen (v2). Moses blir fortalt av Herren at han vil vise sin herlighet på Farao og alle han kommer med v4). Gud sier ikke noe om hvordan, bare at han skal gjøre noe.

Israelittene løfter øynene og ser Farao og hele hans hær og en stor frykt griper dem (14.10) og de roper til Herren. Snart blir deres frykt snudd til misnøye og klage mot Herrens tjener Moses og de anklager ham for å føre dem i den visse død når de heller kunne vært i Egypt og hatt det bedre.(v11-12). Moses lar seg ikke påvirke av ordene deres og sier bare: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (v13a).

Moses har tydeligvis blitt mye mer grunnfestet i sin tro på Gud i forhold til da han var i starten av kallet sitt. Jeg husker hvordan hans første dag på «jobben» endte. Farao ville ikke høre på ham, folket fikk større byrder lagt på seg, de klaget på Moses og Moses selv sa at Gud ikke hadde gjort noe for å befri sitt folk (2. Mos. 5). Nå ser vi en leder som står rakt og i tillit til at Gud kan og som ikke bøyer av for andres tvil og motstand. Moses er blitt hva vi kaller, mer moden i troen og mer grunnfestet. Hans erfaring med Gud i og gjennom hans liv har ført til at han har en sterk tro på at hva Gud fører oss til, vil han også ta oss igjennom. Etter alle de under som Gud gjorde ved han og Arons hender, så vet Moses at Gud svikter ikke sitt folk, han vil holde den pakt han opprettet med Abraham og han er mer enn mektig nok til å kunne hjelpe dem. Det er en en total visshet i ordene han sier: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 14).

Jeg husker en tale jeg hørte av David Wilkerson for mange år siden som var i forhold til denne hendelsen og også den lovsang som ble gitt til Gud på den andre siden. Wilkerson sa treffende at det var rett sang, men på feil side. (Jeg lenker til denne under hvis noen vil høre/lese).

Når vi vet at Gud har ført oss til noe kan vi være helt sikker på at han vil ta oss igjennom. Vi kan stole på Gud, på hans pakt og at Han er mektig til å ta oss igjennom. Vi kan synge seierssangen midt i prøvelsene, også når vi ikke ser veien videre. Ikke fordi vi er sterke og dyktige, men fordi Gud er Gud og han vil alltid stride for sine og hjelpe sine til deres rett. Vi kan i tro glede oss over at Gud vil virke dette sammen til det beste og at Han har en vei igjennom og ut av dette.

Alle møter vi omstendigheter som krever at vi må velge å tro at Gud er Gud. Våre umuligheter er ikke det for Gud, men vi må velge å tro dette som sant og vi må velge å drive tvilen bort fra våre hjerter ved å minne oss selv på at Gud er Gud. Ofte blir vi så opptatt av hva vi står overfor at prøvelsen blir mye større for oss enn Gud er for oss (selv om vi ikke alltid vil innrømme at vi tenker og føler det), men vi må velge å tro at Gud er den han sier han er og at han kan gjøre hva han har sagt. Hans løfte om å aldri svikte oss eller forlate oss står fast, også hans ord om at han vil lede sine og både befri dem, gi dem styrke og visdom og å vende alt til noe godt. I møte med livets umuligheter kan vi, tross hva det synlige forteller oss, i vårt indre synge takkesanger til Herren og glede oss over å stå i en mulighet der Gud vil vise oss sin herlighet gjennom hvordan han hjelper oss.

Moses ledet folket gjennom vannet og når de kommer på andre siden og ser hvordan Gud lar vannet flomme over egypterne og tar livet av dem alle, da blir deres frykt snudd til gudsfrykt og de begynner å prise og takke Herren.

La oss velge å gå i den tro og tillit til Herren som Moses viste mens prøvelsen stod på og synge hans pris midt i mørke og motgang. La oss ikke vakle i troen på Guds allmakt slik folket gjorde (selv etter alle de under de hadde sett) og måtte se og erfare hans forløsning før vi klarer å si at Han er Gud og verdig all vår lov og pris. Tro at Gud er Gud også når umuligheter og prøvelser møter deg.

***
Kilder til fordypning som er brukt er denne gangen:
ESV Study Bible (Crossway 2008)
Daglig Bibelkommentar 1, Oddvar Nilsen (Filadelfiaforlaget 1986)
David Wilkerson; Talen «Right song, wrong side» fra 15.11.2009
video/mp3 av talen på TSCNY sin side, utskrift av talen i pdf på World Challenge sin side.
av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

av

Jeg må jo gjøre noe selv… eller?

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.