Joel

av

Gud vil gi igjen for de tapte år

Jeg gir dere igjen for årene da den svermende, den hoppende, den gnagende og den tyggende gresshoppen åt, min store hær som jeg sendte mot dere. (Joel 2:25)

Det er enkelte som sitter med en sorg i hjertet som de synes er litt vanskelig å forklare for andre med ord. De er så utrolig takknemlige for alt hva de opplever med Gud og at det er mulig å ha et nært og personlig fellesskap med ham. De opplever at Gud drar dem nærmere seg selv og åpenbarer mer av hvem han er for dem. Oppi alt dette opplever de å få en større glede og dypere fred enn de noen gang tidligere har erfart. De får også være der for andre og hjelpe dem på deres vandring på en helt ny og mer omfattende måte enn tidligere. De er så takknemlige til Gud for å få oppleve alt dette!

Men så er det sorgen… Tenk på alle de årene som ble kastet bort? Tenk på alt det de kunne ha gjort for Gud i løpet de årene i stede for å være så opptatte av familie, jobb og hverdag? Tenk hvor mye lengre de kunne kommet i vandringen med Gud hvis de bare hadde overgitt alt tidligere? For et sløseri… for et tap…

Og de ser etter muligheter til å gjøre opp for den tapte tiden. Kanskje de kan be og lese mer iherdig? Kanskje hvis de nekter seg selv nesten alle goder og bare hjelper andre? Kanskje… Vet du hva? Du kan aldri gjøre opp for de tapte år og tapte mulighetene, aldri.

Men Gud både kan og vil. Gud er forunderlig på det viset. Vi har sløst bort en haug av år og muligheter og Gud sier HAN vil gi oss igjen for alt som gikk tapt under de årene. Så god, nådig og barmhjertig er Gud. Så ivrig er han etter å overøse deg med sin kjærlighet og sine velsignelser. Vi kan aldri gjøre opp for hva som gikk tapt da vi var selvopptatte, uvitende, i opposisjon eller på avstand, men Gud sier han vil gi oss igjen for hva som ble spist opp og forsvant ut av hendene på oss under den tiden.

Om du kjemper med sorgen over alt som gikk tapt må du nok innse at du aldri kan gjøre det godt igjen, men husk hva jeg akkurat delte: Om du ikke kan, så ikke bare kan Gud, men han også vil, gi igjen for hva som gikk tapt. Er ikke det fantastisk?

av

å holde sin plass i rekken

De presser ikke hverandre bort, hver mann holder sin plass, mellom kastespyd styrter de fram og lar seg ikke stanse. (Joel 2:8)

Skriftstedet beskriver krigere som er på frammarsj, og det er litt slik i kristenlivet også. Vi er krigere og vi er i krig, ikke mot mennesker og jordiske riker, men mot åndehærer og åndsmakter i himmelrommet. For at en arme skal være sterk, er det viktig at hver enkelt soldat holder seg på sin plass. Det ville ikke vært mye slagstyrke om det var krangling i rekkene og oppmerksomheten var rettet mot det trivielle. En sterk hær er fokusert og den enkelte holder seg på sin plass, en sterk hær beskytter hverandres rygg og står samlet, en sterk hær kjemper for en felles sak mot en felles fiende.

Er det slik blant oss kristne? Er vi en felles hær som står sammen og holder vår plass, er vi opptatt av det felles målet eller er det de trivielle tingene som sidemannens utrustning og hvor han kommer fra vi bruker tid på?

Vi har alle en spesiell plass å fylle i Guds rike og i denne verden, men mange vil heller ha den plass noen andre er gitt i stede for å holde seg på sin plass og bli best mulig der. Hvis Gud har gitt deg gaven til å være gjestfri, er det der du skal tjene, ikke gå å «lengte» etter muligheten til å lede lovsangen. Har Gud kalt deg til å gi bibelundervisning i små grupper, er det ikke taler for en stor forsamling du skal jobbe på.

Vi vil alle trives, vokse og styrkes best og mest hvis vi er der vi er satt til å være. Prøver vi å ta andres roller, vil vi ikke bare mislykkes, vi vil også skape uorden i rekkene og gjør fellesskapet svakere og lettere utsatt for angrep pga vårt manglende fokus og  feilplasserte bruk av krefter.

Hva er din plass i livet? Hvordan kan du bli bedre der du er satt til å være?