nåde

av

Kommenterer eller overser du småfeil?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

Jeg skal innrømme nå med en gang at jeg er IKKE så flink til å overse småfeil som jeg ønsker å være, så det er en av tingene jeg strekker meg etter å bli bedre i. De siste månedene har det skjedd enkelte episoder som har fått meg til å igjen innse hvor viktig det er å både overse og å ikke kommentere småting. Når jeg sier småting og småfeil så er det ting som i det store og hele ikke har noen avgjørende betydning i en gitt sammenheng og heller ikke endrer et budskap på noe som helst vis.

Jeg har fått kommentarer på skrivefeil der alle forstod hva jeg mente, men noen så det virkelig som sin oppgave å påpeke og gå i rette med meg på dette. Andre har kommentert tekniske kvaliteter jeg ikke har påvirkning over, men dette har tydeligvis har forringet deres opplevelse av en beskjed eller et budskap så til de grader at de må jo påpeke det (og ikke noe annet av hva de leste). Jeg har fått flere tilbakemeldinger som rett og slett er pirking på uvesentligheter. Det gjelder på skriving, det gjelder på meg som person, det gjelder på hjemmet mitt, hvordan jeg styrer hverdagen min og mye annet.

Og alt er pirk på uvesentligheter. Og alt er sårende eller demotiverende.

Ingen av de ting som pirkes på er faktisk noe som oppmuntrer, styrker eller støtter meg, det er heller noe som rakker ned på mine bidrag, noe som sier at jeg ikke prioriterer riktig og at hva jeg er og gjør ikke er godt nok.

Og jeg vet at de færreste tenker på det på denne måten, de er ikke ute etter å ta meg og sette meg i dårlig lys, men det er slik det oppleves. Og den følelsen er det jeg ønsker å trekke fram. Når andre priker på uvesentligheter så føler jeg meg liten, sett ned på, latterliggjort, udugelig og mye annet. De som har sagt eller skrevet det de gjorde, mente det ikke slik, men det har mange ganger opplevdes slik.

Mange ganger kan jeg la det at andre pirker på meg bare gå forbi, men i tider der jeg er virkelig dårlig pga sykdom, er sliten pga utfordringer eller av andre grunner har brukt opp spareblusset og går på ekstra ekstra bluss, da farer ikke slike ord inn et øre og ut det andre, da treffer de hjertet med full kraft. Da oppleves det som om de danser tango på en allerede liggende meg.

Derfor er dagens påminnelse: Småting er nettopp det, småting- så ikke gjør de til en hovedsak. Er ikke ting viktig så overse det og kommenter det ikke! Du vet aldri helt hva som skjuler seg i det andre mennesket sitt liv og hverdag. Kanskje vil de ikke brydd seg om din pirking, men det kan også være at det kunne blitt direkte ødeleggende.

av

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?

av

Vi har beste pris på nåde!

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. (Tit. 2:11-14)

Her for litt siden satt jeg og søkte opp endel typiske ord kristne bruker. Miskunnhet og nåde var blant dem jeg sjekket i ordbøker og synonymordbøker. Da jeg søkte nåde kom det ett lass av annonser og mange, mange sa at de hadde beste pris på nåde eller at hvis du søker nåde har vi svarene.

Selvsagt har de ikke det og selvsagt var det ikke hva de tilbyr jeg søkte, men nettopp dette ble en påminnelse for meg. Viktigheten av å søke på rett plass og viktigheten av å være på rett vei.

Noen ganger søker vi svar på feil steder eller stoler på stemmer som har vist seg å ikke være troverdige. Andre ganger hører vi de rette svarene men velger å fortsette i feil retning. Det nytter lite å få rette svar og rett undervisning hvis man velger å fortsette på feil vei.

Mange velger den «billige nåden» som ikke krever noe av dem, den som gjør at de kan fortsette som de vil og at det er ikke så farlig- for Gud er jo god og han forstår jo at jeg må gjøre dette (selv om de vet det er imot Guds Ord). De får rett undervisning, men velger å fortsette i eget spor. Og uansett hvor riktig og godt det påfyll de da får er, vil de havne feil.

Så er det de som får det samme påfyllet og som velger å følge det «kartet» som er brettet ut foran dem. De har ikke helt oversikten over veien og retningen selv, så derfor retter de seg etter de instrukser de får gjennom veiledningen. De har fått samme innhold på tanken som dem som endte opp feil, men fordi de fulgte rett vei vil de komme fram.

Vi er ansvarlige for hvor vi finner føde for sjelen og ånden, vi er ansvarlig for å vurdere de ord vi leser og hører forkynt og vi er ansvarlig for å innrette våre liv etter hva Gud sier og ikke bare «svinge hit og dit etter som det føles greit ut».

Neste innlegg kommer mandag 15. juli.
PS! Er det noen du kanskje skulle delt en kurv jordbær med? 

av

Han er jo god på bunn

for alle har syndet og mangler Guds herlighet. (Rom. 3:23)

Vi har alle sagt det om noen, han/hun er jo god på bunn. Men er det egentlig sant? Menneskelig sett så ønsker vi å tro dette, vi ønsker at dette skal være sannheten og at det er slik at det gode i mennesker kan dyrkes fram og få en større og større plass i deres liv. Men det er menneskelig forstand og ønsker. Den sannhet vi må tro er den vi finner i Guds ord og i følge Gud er ingen mennesker god på bunn. Mennesker er falne skapninger med et ondt hjerte.

Dette betyr ikke at vi ikke kan eller vil gjøre godt, men innerst inne er vi alle selvglorifiserende, egenrettferdig, meg-og-mitt-først-opptatte skapninger som er villig til å gjøre, tro og tillate mye for å få det som vi vil. Vi er villige til å unnskylde og bortforklare i lange baner og vi sminker ordene og utsiden for at våre egoistiske ønsker og lyster skal fremstå som «gode og riktige».

Vi kan kanskje komme unna i forhold til andre mennesker med våre gode ord, våre gode handlinger, vår rettferdighet og alt annet, men innfor Gud holder det ikke mål. Og dette er noe vi må erkjenne, vi er så langt fra Gud som det går an å komme. Vi vil aldri kunne bli gode nok fordi vi i utgangspuktet ikke er gode.

Derfor trenger vi å bli født på ny, derfor trenger vi å bli en ny skapnming, derfor trenger vi Jesus. Uansett hvor mye godt vi presterer å gjøre kan vi aldri rettferdiggjøre oss selv innfor Gud Herren. Hans krav er totalt syndfri og uten noen plett og lyte.

Bare en har klart å leve et slikt liv og dette livet levde han fordi han var villig til å legge ned alt sitt og ta straffen for all vår vondskap, egoisme, synder, straff og galskap på seg selv. Jesus, den eneste syndfri, gav frivillig avkall på sitt og tok på seg vårt og bar vår straff for at vi kan komme hellige og rettferdige fram for Herren. Frelsen og fellesskapet med Gud er ikke basert på hva vi har gjort, men på at vi tar imot hva Jesus har gjort for oss.

Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom. 3:24)

Neste innlegg kommer torsdag 27. juni.
PS! Har du sendt en oppmuntring til den personen du har tenkt litt ekstra på de siste ukene? I dag er en god dag å gjøre det på!

av

Rekker det å kun tro på Jesus?

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh. 1:12)

Jeg har alltid bedt min Fadervår om kvelden… jeg har alltid prøvd å gjøre godt… jeg har alltid prøvd å være rettferdig… jeg er ikke dårligere enn andre…

Men tror du på Jesus da?

Det er ikke de gode, de snille, de som prøvde så godt de kunne som kommer til himmelen, det er de tilgitte.

De som har tatt imot Jesus som frelser og Herre, de som har innsett at framfor Gud har de ingenting å komme med og at det Jesus gjorde er nok, de som har godtatt at en annen tok deres plass og sonet straffen så de kunne gå fri, de er det som kommer til himmelen.

Troen på Jesus rekker. Den rekker til å bli frelst. Den rekker til å bli bevart i troen. Den rekker til å nå himmelen. Troen på Jesus er nok.

Det er en vei å gå videre etter man er frelst, men det er ikke en vei av egne gode gjerninger for å «betale Gud tilbake» for hans nåde. Hadde Gud krevd betaling i form av at vi måtte ta oss sammen og klare bedre hadde det ikke vært nåde. Nåde er at det er fritt, uten vedheng, ufortjent.

Troen på Jesus holder til å bli frelst.
Troen på Jesus holder til å forme deg.
Troen på Jesus holder til å bevare deg.

Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem.