Andakt

av

Gud av mitt alt

Gud av mitt håp, Gud av min glede
Gud av de seiere som andre ser
Gud av mine tårer, Gud av min sorg,
Gud av den smerte som ingen andre ser
Du er Gud av mitt alt og Gud i alle tider.

Du som er skaper av hele universet
og som gav hver stjerne sitt eget navn.
Du som er høyere enn alle fjelltopper
og mektigere enn hvert brusende fossefall
Du ser lille meg og kaller meg ved navn

Du ser meg når jeg er på livets topper
og med jubel gleder meg over alt godt.
Du ser meg i dalen når mørket omslutter,
når fortvilelse tynger og frykten plager.
Du er Gud av mitt alt og Gud i alle tider.

Gud av mitt håp, Gud av min glede
Gud av de seiere som andre ser.
Gud av mine tårer, Gud av min sorg,
Gud av den smerte som ingen andre ser.
Du er Gud av mitt alt og Gud i alle tider.

Du som holder universet i din hånd og
stjerner, sol og måne på vår himmel satte.
Du som skapte fargerike fugler, dyr og fisker
og gir dem både mat og skjul i rette tid.
Du ser lille meg og kaller meg ved navn.

Du ser meg når jeg i grønne enger ligger
og smilende gleder meg over livets rikdom.
Du ser meg når jeg forkommen vandrer
og med tårer væter opp en øde landevei.
Du er Gud av mitt alt og Gud i alle tider.

Gud av mitt håp, Gud av min glede
Gud av de seiere som andre ser.
Gud av mine tårer, Gud av min sorg,
Gud av den smerte som ingen andre ser
Du er Gud av mitt alt og Gud i alle tider.

postet tidligere på «med Gud i hverdagen» 13.04.13.

av

Gud, jeg stoler på deg

Jeg orker ikke tenke, jeg orker ikke drømme
Jeg orker ikke synge, jeg orker ikke be
Jeg orker ikke kjempe, men hva enn jeg møter
Gud, jeg stoler på deg

Mørket omslutter meg, dag blir til natt
Smerten som fyller meg, piner min sjel
Jeg fester blikket på deg, mitt håp står til deg
Gud, jeg stoler på deg

Du er min faste klippe, mitt sterke vern
Du er min styrke når jeg er svak
Din nåde fyller meg, du kjærlig bærer meg
Gud, jeg stoler på deg

Du har lovet å være nær, aldri forlate meg
Ditt Navn skyter friske skudd, bryter mørkets makt
Du møter meg hvor jeg er, du løfter meg opp
Gud, jeg stoler på deg

I sorg og i glede, i mørke og lys,
I kamp og i fred, i godt og i vondt
I alt hva jeg møter, du trofast er
Gud, jeg stoler på deg

Du er min faste klippe, mitt sterke vern
Du er min styrke når jeg er svak
Din nåde fyller meg, du kjærlig bærer meg
Gud, jeg stoler på deg

postet på «med Gud i hverdagen» 25.06.11

av

Gud er alltid der for deg

Jeg er
med deg
hver dag.
Du vil aldri
måtte vandre
veien alene.
Jeg er der.
Om dagene synes tunge og hjertet er mørkt,
om sorgen deg treffer og du lar tårene trille,
om mennesker snur seg og går bort fra deg,
husk da,
mitt barn,
min kjære,
dyrebare,
og elskede,
at du er min.
Du vil aldri
være alene
eller forlatt.
Jeg er alltid
der med deg
og jeg ønsker
å være din Gud.
Din skaper, din styrke,
din forløser, din trøster,
din helbreder, din forsørger,
din fred, din glede og din hyrde.
Ditt sterke og faste vern i nødens stund,
og ditt håp for morgendagen og for evigheten.
Jeg er din Gud, du trenger ikke frykte, du er mitt barn.

****** *****

Jes. 43 : 1b – 3a       Vær ikke redd!
Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn,
du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.
For jeg er Herren din Gud,
Israels Hellige, som
frelser
deg.

postet på «med Gud i hverdagen» 14.04.13.

av

Gud passer på deg

Ensomme, søvnløse netter skulle jeg ha blitt vant med innen denne tid, men jeg er ikke- og ikke tror jeg at jeg vil bli det heller. Forrige uke hadde jeg én god natt- jeg kan ikke huske sist det skjedde, men tror det er noen år siden. Den natten gjorde godt, og jeg skulle ønske jeg fikk flere av dem. Det var nesten så jeg hadde overskudd på morgenen da jeg våknet (bare nesten altså).

Disse nettene når jeg ikke får sove fordi kroppen enten skriker om vondter her og der eller hodet bare ikke er i ro, hverken tankemessig eller dunkemessig, har jeg lett for å føle meg ensom. Jeg merker at det tunge og triste forsterkes noe enormt når mesteparten av verden rundt meg er stille og i søvn. Men mine følelser er ikke det samme som fakta. For fakta er at jeg er ikke alene, det er en som passer på meg, en som våker over meg.

Jeg satt og tenkte tilbake til hvordan det var her i huset for noen år siden. Da jeg stelte meg for kvelden innebar det å ta på seg ekstra varme klær og ullsokker, for jeg visste at jeg måtte opp minst ti ganger hver natt, og oftest opp mot 20. Var jeg heldig så rakk jeg å sovne ti-femten minutter mellom hver gang jeg måtte opp, men ofte så ble det bare lett slumring. Den ene av guttene mine hadde søvnproblemer og våknet flere ganger hver natt, den andre hadde kraftig astma og annet og hadde sterke anfall flere ganger hver natt, så jeg passet på så godt jeg kunne. Når jeg hørte anfallene starte var det ut av senga og inn til guttene, når jeg hørte den gjenkjennelige stemmen til den som våknet var det like så. Jeg våket og passet på mine barn, men jeg måtte også hvile og sove når jeg kunne.

Jeg ble sittende å tenke på noen vers fra salme 121

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. (v 2-5)

Gud sover ikke, Gud slumrer ikke, hvert minutt- ja hvert sekund- så våker han over sine barn. Han passer på oss hver en stund, når vi er våkne og når vi sover. Også i mine søvnløse netter er han nær. Han er den jeg kan vende blikket mot og søke trøst hos. Han er den jeg kan sukke mine frustrasjoner ut til, og oppdage at bekymringene letter. Han er den som ser mine ensomme tårer og kjærlig tørker dem bort og holder meg nær. Han er den jeg kan støtte meg til når jeg er redd for å falle. Han er der, alltid.

Jeg kan ikke passe på mine gutter alltid, men jeg gir og gjør mitt beste. Hvorfor? Fordi de er mine gutter og det mest dyrebare jeg har på denne jord, jeg elsker dem mer enn noen andre mennesker. Derfor vil jeg være der for dem, passe på dem, vokte dem og hjelpe dem etter beste evne.

Jeg er Guds datter og derfor kan jeg hvile i trygghet om at han alltid, og da mener jeg alltid, passer på meg. Om jeg har søvnløse netter og ensomheten kommer sigendes inn, så vet jeg at jeg er ikke alene, jeg er elsket og Gud selv vokter over meg.

Kjenner du noen ganger at dagene er tunge og nettene verre? Frykt ikke dyrebare bror og søster, du ha en Far som elsker deg og som passer på deg. Du føler det kanskje ikke slik, men han er der med deg. Han er nær gjennom alt du opplever og han ønsker å trøste, styrke, bære, hjelpe, veilede, lede, lege, gjenopprette og elske deg. Du er hans dyrebare barn, og han passer på deg.

postet på «med Gud i hverdagen» 23.06.15

av

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle