Andakt

av

Anerkjenn andre!

Jeg fikk meg ett par slag i ansiktet her om dagen, vel,egentlig var de slag i hjertet. De fortalte meg at jeg ikke dugde til all verdens og at jeg bare kunne sitte der alene på tua. Heldigvis for meg kom det også ett par gode oppmuntringer den dagen. Jeg fikk skryt som tok noe av brodden av det såre.

Det er så lett å kommentere hva vi synes ikke er bra, godt nok, riktig og annet. Men hvorfor er det så vanskelig å si hva som er bra?

Bibelen oppfordrer oss stadig til å si gode ord, til å oppmuntre hverandre, til å styrke hverandre. Som kristne burde vi derfor være ekstra påpasselige med hvilke ord vi bruker, våre ord viser hva vi lar råde i hjertet. Vi kan enten rive ned eller bygge opp, og vi er ikke kalt til å rive ned mennesker.

Det er enkelte mennesker som har en spesiell gave i å se og anerkjenne både mennesker og det gode. Det er en uvanlig blanding av godhet og oppmuntring i dem og de gjør at man føler seg vel, får nytt mot og blir takknemlig. De har en nådegave fra Herren og virker på en spesiell måte i oppmuntring. Vi er ikke alle slik og heller har ikke alle den nådegaven, men selv om enkelte er «mestere» i dette, betyr det ikke at vi andre slipper unna. Vi skal alle oppmuntre og anerkjenne, vi skal alle bygge opp, vi skal alle gi støtte og omsorg.

Bruk ordene dine med omhu, du kan ikke ta dem tilbake.

Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.  For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1. Tess. 5:8-11)

av

Reist opp for å tjene

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. (Matt. 8:14-15)

Det er litt ulik ordlyd som brukes om den siste linjen i forskjellige oversettelser, det er to som går igjen: 1) Hun stod opp og stelte for ham/laget mat til dem og 2) Hun stod opp og tjente dem. Begge er riktige da det greske ordet som brukes i grunnteksten er diakoneō. Det ligger mange betydninger i ordet, bl.a. å være en tjener, å bli betjent, å betjene andre, å stelle for andre, å se til andres behov og å gi mat og hjelp til fattige for å nevne noen. (for mer om dette ordet se HER, NB er på engelsk). Vi kommer til å bruke ordlyden «å tjene» videre, den er ikke brukt i den nyeste norske oversettelsen (som er over), men brukes bl.a. i norsk King James.

Jeg har blitt hengende fast ved enkelte momenter i denne korte historien i ett par dager nå, og jeg vil gjerne dele kort om det med dere. Jesus kommer på besøk til et hus der en syk dame ligger. Han overser henne ikke, men han går med en gang bort til henne. Han tar henne i hånden, taler til feberen og reiser henne opp (litt ulik fremstilling i de forskjellige evangeliene). Hun begynner å tjene Jesus.

Første poenget er at Jesus ser henne og han handler. Jesus overser ikke vår smerte, våre plager og våre bekymringer. Han kommer til oss for å hjelpe oss.

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

Det andre er at Jesus rører ved henne. Han holder seg ikke på avstand, men kommer så nær at han fysisk tar på henne. Det å bli rørt ved av andre er viktig og vi vet hvor godt det gjør når vi er sårbare, syke og slitne.  Samtidig kan vi dra en annen parallell til livet som troende, vi trenger at Jesus rører ved våre hjerter, at han leger vårt sønderknuste hjerte, at han frir oss fra bekymringer og plager, at han puster sitt liv inn i oss.

Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem. (Esek. 36:26-27)

Det tredje er at han holder henne i hånden, taler til feberen og reiser henne opp. Vi trenger å høre fra Gud i himmelen, vi trenger ord talt inn i vår situasjon som bryter lenkene som holder oss nede.

Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene. Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket. (Sal. 107:19-21)

Den fjerde har jeg smilt litt over, jeg tror ikke at Peter sin svigermor satte seg til motverge, men heller at hun gjorde som Jesus ledet henne til. Jeg har sett for meg at hvis hun hadde protestert så hadde hun kanskje spent beina mot sengekanten og prøvd så godt hun kunne for å dra hånden sin til seg igjen. At dette her var hun ikke interessert i og dette hadde hun ikke troa på. Men vet du… selv om jeg humrer for meg selv over dette ligger det et dypt alvor i det, for det er ofte slik jeg handler… I stede for å bare gjøre som Jesus leder meg til, så protesterer jeg og prøver å holde igjen… Lydighet. Overgivelse. Tillit.

Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn. (Sal. 143:10)

Det femte poenget er at hun stod opp og tjente dem. Hun begynte å gjøre hva hun kunne for å dekke Jesus og de andre sine behov. Som jeg sa, flere oversettelser sier at hun stelte mat til dem.

Peter sin svigermor fikk en berøring av Jesus, hun fikk ord talt som brøt lenker, hun ble reist opp og begynte å tjene. Og nettopp dette er noe vi også er kalt til. Jesus har ikke hjulpet oss bare fordi vi skal føle på en smule lykke og for at vi skal ha det komfortabelt og godt, han har reist oss opp for at vi igjen skal gå og tjene andre. I den kraft Jesus gir så skal vi hjelpe andre.

Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1:4)

Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:8)

av

Gud har deg i sin hånd

Stol på Herren, dere som frykter ham!
Han er deres hjelp og skjold.
(Sal. 115:11)

Minsten sitter ved bordet når jeg fisker opp ett par spagettislanger av gryta og den ene overleveres han. Når prøvesmakingen er godkjent tar jeg gryta med bort til vasken. Minsten følger med på hva jeg gjør. Jeg tømmer ut det hele og det kommer med forskrekkelse i stemmen: «Hvorfor gjorde du det? Nå har vi ikke spagetti!». Jeg sier ikke noe, tar på det kalde vannet og løfter opp dørslaget spagettien ligger og skyller det hele. Jeg ser bort på han, smiler og sier: «Du visste ikke jeg hadde den der. Trodde du jeg tømte alt ut i vasken?» Og jo, han trodde det, men ser jo at mamma visste hva hun gjorde og at det blir spagetti til mat likevel.

Guttungen visste ikke at jeg hadde kontrollen og oversikten og derfor ble han urolig fordi han trodde at nå gikk alt rett i vasken. Hvor ofte kan ikke vi oppleve det samme? Det skjer ting i våre liv som gjør at vi ikke har oversikt og kontrollen. Og vi begynner å tvile, vi begynner å miste mot og håp. Men vi må huske at Gud har oversikten og kontrollen. Vi forstår kanskje ikke hva som skjer med og mot oss, men vi kan hvile i trygghet og visshet om at Gud ikke blir tatt på senga og at også dette har han en løsning for. Han vil vise vei, han vil hjelpe, han vil gi styrke, vi er trygge.

Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordspr. 3:5)

Jeg føler meg mange ganger som den spagettien jeg, at jeg blir tømt ut. Jeg opplever at jeg strekkes lenger enn jeg ønsker og at mine egne krefter fort blir borte. Jeg kan nok ha tendensen til å fortsette med mine spede forsøk på å ordne ting i egen kraft, men det er ikke mye hjelp i det. I stede for å kjempe mot alt som skjer, må jeg velge å hvile i at Gud er nok. Jeg må velge å stole på Gud og hans trofaste kjærlighet og nåde. Jeg må godta å bli tømt ut og jeg må velge å stole på Gud.

 «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» (Jes. 30:15)

Om vi opplever at vi går tom for egne krefter og løsninger og blir tømt ut, så må vi aldri glemme at vi blir tømt ut i Herrens hånd. Guds nåde og kraft er der og holder oss oppe, hans visdom og lys vil vise oss vei, vi er trygge selv om vi føler oss små og svake. Trygg fordi vi er i Herrens hånd.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. (Jes. 12:2)

av

Adlyd Gud

Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.» (1. Sam. 15:22-23)

Egentlig trenger ikke dagens innlegg mer enn overskriften, det er den du skal huske og følge.

Det er noen Gud har talt til om at de skal gjøre en eller annen ting, men de har utsatt det. Unnskyldningene er mange: Jeg skal be over det, jeg skal studere det nærmere, det må bare roe seg på jobb, jeg føler ikke for det, jeg… unnskyldninger for å ikke adlyde hva Gud har sagt du skal gjøre.

Jeg vet ikke hva det er, det kan være:
– å tilgi noen?
– å avslutte et ugudelig forhold?
– å slutte med en synd?
– å hjelpe noen?

Men du vet det, og Gud har ved sin Ånd gitt deg samme beskjed flere ganger. Det hadde heller ikke forundret meg om det var det første som kom opp i tankene dine da du leste overskriften.

Vil du leve nær Gud har du ikke annet valg enn å adlyde. Hvis du virkelig vil ha Jesus som herre i ditt liv har du heller ikke annet valg enn å adlyde. Hvis du frykter Gud mer enn mennesker, adlyd.

Ikke gjør det vanskeligere enn det er. Har Gud sagt du skal gjøre noe/slutte med noe, så adlyd. Han vil gi deg hjelp til å klare det, men du må bestemme deg og begynne å gå i riktig retning. Skulle du feile og falle, reis deg opp igjen og fortsett. Skulle du trenge noe du ikke har, Gud vil sørge for det. Adlyd i dag, ikke utsett det.

For han er vår Gud, vi er folket han gjeter, flokken i hans hånd. Ville dere bare høre hans røst i dag! (Sal. 95:7)

av

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmdighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjermet, er man garantert å finne mer. Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!