Andakt

av

Godt nytt år!

Godt nytt år til dere alle!
Må det bli fylt med glede og omsorg, styrke og visdom, herlighet og kraft!
Guds rike fred og velsignelse over deg og alle du har kjær!

Mine to største ønsker for det nye året er at Gud i enda større grad skal bli herliggjort og bragt ære gjennom mitt liv og at mennesker skal dras nærmere Gud gjennom hvordan jeg lever, snakker og skriver,, både de som kjenner Gud og de som ikke kjenner han. Ønsker som gjør at jeg må slutte å streve og styre i egen kraft, ønsker som gjør at jeg må prioritere riktig for å oppleve det. Jeg må velge bort hva jeg kanskje føler for i nuet og som Maria, sette meg ned ved Jesu føtter og ta til meg av hans ord, nærvær og kjærlighet. Mitt tredje ønske er at guttene har det godt, at de vokser i visdom og kunnskap og er fylt med- og gir videre- nåde og kjærlighet.

Jeg har også ett par forsett for dette året. Den ene er å trekke pusten dypt for å kunne se og være i det livet som utfoldes rett foran meg. Når man er konstant utmattet er det lett å bare gå på autopilot og ikke være tilstede, jeg ønsker ikke dette for da mister jeg så mye. Jeg ønsker å lukke øynene, å ta et par dype inn-pust og forandre fokus- slik at når jeg åpner øynene klarer jeg å både se- og være i- hva som virkelig skjer. Den andre tingen jeg har tenkt litt på er noe jeg må øve meg på og som krever streng disiplin for min del, å skrive kortere innlegg på denne bloggen. Den er vanskelig den, for jeg er ikke dama med de færreste ordene 🙂 Utover året får dere se om jeg lykkes med å lære kunsten å skrive kort og godt eller ikke!

Hvis den forandring du ønsker mest henger sammen med Guds løfter, vil du ikke bli skuffet. Gud er trofast og han vil la alle sine løfter bli oppfylt i rette tid. Velger vi å sette vår lit til Gud og i tro og tillit vente på ham, er det garantert at han vil gjøre hva han kan og vil, han vil likedanne oss Kristus og han vil la oss se og erfare mer av hans nåde, storhet og herlighet. Og skulle det komme noen fall underveis, fortvil ikke, nåden er ny hver morgen. Omvend deg og takk Gud for at du kan fortsette på veien sammen med ham med rent hjerte og samvittighet. Vi må huske at ønsker vi en forandring og forvandling etter Guds hjerte, er vår viktigste oppgave å overgi våre liv til Gud, leve i lydighet mor Ordet og hans ledelse og la Han få gjøre verket slik han vet og ser det best! Gud vil gjøre det, i sin tid og på sin måte. Gå i fred og vær velsignet!

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.  (Fil. 1:6)

av

4. søndag i advent

Nå tenner vi det fjerde lys,
og natten blir til dag.
Vi venter på en Frelsermann
for alle folkeslag

I morgen er dagen da jeg og guttene skal feire bursdag og synge happy birthday. Vi gjør det på julaften og det er koselig å gjøre en ting som hører bursdagsfeiringer til for Jesus også. Og hvorfor ikke? Det er hans fødsel vi feirer! Gratulerer med dagen Jesus!

Jeg vet det er diskusjoner om datoen for hans fødsel, jeg vet det er mye fram og tilbake om mye, men jeg velger å overse mye av det. En bursdag er til for å feire livet, for å feire selve mennesket. Det er en gledens dag der vi hyller og ærer den spesielle for at han eller hun er. Det er dagen for det gode, for det som er positivt og fint.

Når det gjelder mennesker er ikke alt fint, og selv om det er enkelte mennesker det virkelig er vanskelig å forholde seg til, er det slik at ved flerparten kan vi finne nok godt til å kunne glede oss sammen med dem på deres dag. Med Jesus er det ingen feil eller ingen vanskeligheter å forholde seg til. Det er Gud selv , god og nådig og barmhjertig, vi feirer!

Så, selv om jeg er en dag for tidlig ute, gratulere med dagen Jesus! Du er best!

Jeg tar med dette juleferie og er tilbake på nyåret hvis Herren vil. Jeg vil takke alle dere som leser for at dere bruker av deres dyrebare tid på det og jeg ber og håper at det inni mellom er ord til håp, oppmuntring og ettertanke. Med ønske om en fredfull julehøytid og et velsignet godt nytt år til dere alle!

av

å våge å være i stillheten

Det er lett å flykte fra stillheten og inn i bråket, bråket av masete barn, alt som må gjøres og alt som fanger tankene i det øyeblikk. Men i stillheten, den lange stillheten venter Gud på å få tale til oss. Ofte har vi ikke tid til den lange stillheten, det er for mye som skjer og for mye som må gjøres.

Vi fortaper oss i oppgaver og bruker det som en flukt fra vonde tanker i stede for å la stillheten senke seg. Kanskje prøver stillheten tankene og hjertet vårt på en måte vi ikke liker? For, hvis det er vondt og tungt å være i det stille, er det fordi vi bærer med oss sorg og smerte. I stede for å flykte ut i uroen og støyen, er det kanskje bedre å våge å kjenne på det vonde? Er det ikke bedre å løfte det fram for Gud i stede for å dytte det under overflaten igjen? Er det ikke bedre å la tårene bære sorgen, smerten og fortvilelsen vår til Gud, i stede for å trekke pusten dypt og putte på steinansiktet igjen?

Gud kan tårenes språk bedre enn oss… Og der, i tårer og stillhet, vil vi også finne den varme, kjærlige hviskenen som sier «Jeg er nær, jeg svikter deg ikke, jeg elsker deg, du er dyrebar, jeg vil og kan hjelpe deg.»

Gud tåler vår smerte og fortvilelse, ja til og med vårt sinne og våre rop. Der, etter alt er tømt ut, kan vi få høre «Jeg vet det er vanskelig og tungt, jeg vet det er mye du ikke forstår, men jeg har en vei ut for deg, jeg har framtid og håp for deg, stol på meg og la meg lede deg.»

Kanskje er det en av de tingene vi trenger mest i dag… å våge å gå gjennom tåredalen og over smertefjellene, å gå gjennom frustrasjonsskogene og kappe ned oppgave-villnisset slik at vi tilslutt kan komme ut i stillheten der vi kan høre Gud tale til oss. For selv om Gud taler til oss på mange måter, er stillheten det stedet han møter de som lengter nok etter han til å våge seg ut av det komfortable og gjennom det såre og vonde til de kommer dit hen at de vet at det eneste som virkelig teller er Gud.

av

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

av

Det va’kke no’ greit likevel

Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordspr. 3:5)

Den ene av guttene er sur på den andre fordi han er syk. Det er urettferdig at broren kan være inne og kose seg med spilling og godteri, det er urettferdig at han kan være hjemme fra skolen igjen. Den som er sur har ikke vært syk og borte fra skolen på halvannet år og mine ord om at han er den heldige som er frisk, når ikke inn. Det er bare urettferdig og broren er dum.

Det varte til tirsdags morgen da han selv lå og spydde, da var det plutselig ikke kjekt å være syk, da forstod han hva jeg mente med at han var den heldige, for dette var ikke greit. Ikke orket han tanken på godteri (som han trodde broren pleide å stappe seg med når han var hjemme og syk), kroppen var i ulage, sliten var han i hele seg og det var vondt og ubehagelig. «Vær forsiktig med hva du ønsker deg, for du kan få det» fortalte jeg guttene at det er vanlig å si, og at det betyr at vi ikke alltid helt vet hva vi ønsker oss. De forstod det begge to, for den ene var syk nå og den andre var for ett par dager siden. Det som virket som greit fra utsiden, var jo ikke det i det hele tatt.

Vi voksne ønsker oss også mange ting som egentlig ikke er bra for oss. Gud- i sin visdom og store kjærlighet- lar være å gi oss hva vi lyster og ordne ikke det vi spør om på den måten vi spurte om. Han vet bedre enn oss at det ikke er bra for oss, enten fordi det vil bringe smerte og fortvilelse inn i livene våres, eller fordi det kan føre oss inn i stolthet og overmot og med det bort fra den tette nærheten og avhengigheten med Gud.

Vi vet ikke alltid best, egentlig er det sjeldent vi vet hva som er bra for oss. Men vi kan stole på at Gud vet det og at hans ønske er håp, glede og fred for oss. Om Gud sier nei til noe, er det mest sannsynlig fordi vi ikke ville hatt godt av det.

Så er det de som ikke vil godta Guds stille hvisken om at dette er ikke til ditt beste, derfor kan du ikke ha det. De fortsetter å mase om det samme, de fortsetter å innrette livene og tankene etter hva de selv tror vil bringe lykke og suksess. Noen ganger må Gud la oss få en smak av det som glitrer for at vi skal skjønne at det ikke er gull. Da vil vi fort forstå at det smakte ikke like godt som det så ut, akkurat som den ene gutten fort fant ut da det var hodet hans som var over bøtta.

Vi gjør klokt å å lytte til Guds råd og ledelse da alltid han handler og leder oss etter hva som er best for oss. Stiller fornuften vår seg mellom hva vi tror er bra og Guds ledelse/ord/stille hvisken, burde valget være enkelt- eller?