Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

Heisann godtfolk!
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive 2-3 nye innlegg denne uka, men i går kveld kom jeg over en serie innlegg som jeg ikke husket og begynte å lese. Det ble en av de gangene jeg satt og leste og tenkte: Hæ?! Har jeg skrevet dette? Så, de innleggene var av det slag at jeg ønsker å ta en reprise på dem og det blir det denne uken. De er også blitt samlet på temasiden under tittel På vandring fra bønnerop til bønnesvar hvis du ikke vil vente men lese alt nå. Alle innlegg postet første gang i sep 2013

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

*****

Siden vi har vært uten nett ett par dager er dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen ikke blitt postet eller ble postet sent, med det ligger det faktisk 4 gaver ute i dag som det går an å delta i trekningen av. Det er to hekla kors, en hals i voksenstørrelse, en 5-pk med hekla stjerner i mohair og en 3-pk med kjøkkenkluter. Ønsker du å delta i noen av disse trekningene, så ta turen over på den andre bloggen ved å trykke på aktuell/-e gave/-rog legg igjen en kommentar eller send inn skjemaet du finner på den enkelte side innen kl 24 den 22. des. 2017.

Guds fred og velsignelse!

Hjerteknusende opplevelser

 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil, som hun har hørt tidligere, bringe mennesker på valg og noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer hva som er dagens vers:  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.

Jeg tror ikke det var lett for Simeon å dele disse ordene og jeg tror ikke det var lett for Maria å høre dem, mest sannsynlig forstod hun ikke da hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere:

 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Luk. 2:19)

Maria har med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer ting de ikke helt kan forstå og det er tider der de tviler på de ord de tidligere hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet og tidvis tar dem fram og tenker over dem og deler dem når det passer seg. Slik vi foreldre bevarer det gode om våre barn i hjertene, tenker på det, gleder og undrer oss og tidvis deler det med andre.

Men det kommer en dag mange år der framme hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Og jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser helt og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria som disiplene ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha vært i Maria sitt hjerte den dagen og i dagene som kom, for vi har opplevd ting som er så forbi alt vi har klart å tåle og forstå at hjertet har blitt sønderknust og sjelen er spiddet som med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Dette var alt etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var også korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det, men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i verdens historie som har bragt størst velsignelse og rikdom til verden. Den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser våre hjerter så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender, vil det bringe rikdom og velsignelser med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, kanskje kommer de verste stundene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

Frynsete i kantene

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? (Sal. 8:4-5)

Gårsdagens innlegg var i en kategori jeg  i all hemmelighet kaller «ikke godt skrevet» (du kan holde på en hemmelighet kan du ikke? 😉 ). Jeg satt og grøsset litt da jeg planla det for posting for jeg følte hodet og ordene stokket seg helt og uansett om jeg hadde sett over noen ganger, visste jeg at skrivefeilene var der. Det var litt frynsete i kantene det innlegget… selv om jeg i kveld fant ut at det var ikke så ille dårlig som jeg følte og at jeg hadde nogenlunde fått fram ett poeng og to. Men, litt for frynsete etter min mening.

Jeg har tenkt litt over det i dag og jeg har tenkt at slik er livet også mange ganger. Ting går ikke helt på skinner, vi mestrer ikke alt vi skulle ønske og det ene med det andre er litt frynsete i kantene. Det er bare ikke perfekt.

Vi vet godt at livet og omgivelsene våre aldri vil være helt perfekte, men likevel er det dette mange strever etter å oppnå. Kanskje fordi at har de kontrollen på seg og sitt så føler de seg bedre og mer verdifulle? Og det er egentlig ganske trist at vi skal være så opptatte av den ytre stæsjen og føle at vi må flikke både på oss selv, andre og omgivelser titt og ofte.

Vi søker det perfekte og prøver å late som om ting er perfekt ovefor andre, men innerst inne vet vi alle at det ikke er slik. Ikke for meg, ikke for deg og ikke for noen. Vi er uperfekte mennesker i en uperfekt verden. Det er frynsete kanter, og også hull, både her og der. Og det er greit. Helt sant, det er faktisk i orden.

Vi prøver for hardt å oppnå det uoppnåelige og glemmer det store i at Jesus kom inn i vårt mørke for å skinne sitt lys. Jesus kom nettopp fordi vi ikke er perfekte, nettopp fordi vi trenger hjelp, nettopp fordi vi og verden er frynsete i kantene og fulle av hull. Derfor kom Jesus.

Gud ønsker så sterkt å ha et personlig forhold med den enkelte av oss at han tok på seg menneskeskikkelse og kom for å bli vår redning. Vi klarer det ikke, men Gud både ville og klarte det for oss. Og Gud kom ikke inn i en ferdigstriglet verden der alt var perfekt og på stell. Nei, han kom inn i mørke, smerte, sorg, nedverdigelse, avvisning og annet vondt, den perfekte kom til oss i vårt mørke. Vår «uperfekthet» skremmer han ikke, det er jo derfor han kom.

Ikke gjem deg bak strigla fasader, men vær ærlig. Ærlig med deg selv om deg selv, ærlig overfor andre mennesker, ærlig overfor Gud. Gud trenger ikke at du er «flink og klarer selv». Han er der med deg og for deg, uansett hvordan dagene dine er akkurat her og nå. Dagens vers sier at Gud kommer menneskebarna i hu og tar seg av oss, og derfor kom Jesus til oss. For at vi skulle ha mulighet til å leve i fellesskap med Gud, ikke bare i himmelen, men også hver dag her på jord. Du er ikke alene, Gud husker deg og er med deg.

****
Dagens gave på den andre bloggen kan du se bilde av og lese om (og evt melde deg på i trekning av) HER

Ser du Gud i livet ditt?

I Israel var det mange som ventet på at en frelserkonge skulle komme, så derfor skulle det vel vært slik at mange hjerter gledet seg da Jesus ble født? Men det var ikke bare slik. Det var noen som trodde de ordene de hørte og så at den lille guttebabyen var noe mer enn en vanlig gutt. Disse få så Gud.

Simeon var en slik mann. Han hadde tidligere fått høre av Guds Ånd at han skulle få se Guds frelser før han døde og den dagen han holder Jesusbarnet i sine hender, ser han Gud. I den lille, kanskje sovende, kanskje gråtende, guttebabyen ser han Gud. Og han gleder seg og takker Gud for det store.

Simeon hadde ett hjerte og en ånd som var åpen og sensitiv for Gud, han hørte Guds tiltale og han trodde hva han hørte og så. Det som for mange var urimelighet av de store, at en baby var deres frelser, var en storslått og majestetisk sannhet for Simeon. Han kjente Gud og han trodde Guds ord.

 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud… (Luk. 2:25-28)

Mange ganger går vi glipp av hva Gud gjør i våre liv, fordi våre forventninger ikke er i samsvar med Guds tanker og planer. Vi forventer noe stort som popper opp i ett nu, mens Gud planter små frø som vokser seg større jo mer de vernes om og leves ut. Vi venter på skriften på veggen som forteller om vi skal hjelpe eller ikke, mens Guds ord allerede sier «gjør godt mot dem du kan». Våre meninger og tanker om hvordan Gud burde og skulle gjøre ting kan faktisk hindre oss fra å se Gud og hans verk i våre liv.

Tenk på den gode klemmen du helt uventet fikk. Eller det bibelverset som passet forunderlig bra inn i den situasjonen du stod i. Eller den roen som plutselig fylte hjertet ditt midt i stormfullt vær. Ser du Gud? Ser du det store og majestetiske i disse små, enkle tingene? Ikke alt er som det ser ut til, det kan faktisk være mye større, mye mektigere og mer majestetisk enn du kan forestille deg.

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?