Bibelvers

av

å gjenkjenne Guds stemme

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. (Joh. 14:26)

Vi vet at Gud har lovet å lede oss på vår vei gjennom livet. Mange har erfart at Gud er med både i små og store ting, mens andre føler de aldri hører Gud tale til dem. La oss først slå fast noe: Gud taler til mennesker i dag. Det er ikke noe han bare gjorde en gang i fordums tid, det er noe han gjør den dag i dag. Men hører vi etter? Har vi lært å skille ut hva som er Guds stemme og hva som er støy fra andre kanter? Her er noen enkle ting for å hjelpe deg på vei.

  1. Slå fast for deg selv at Gud ønsker å snakke med deg. Guds ord er tydelig på at Guds Ånd snakker til og leder alle Guds barn. Er du et Guds barn så snakker han til deg.
  2. Kjenner du Gud? Vet du hvem Gud egentlig er og vet du hva han har sagt i sitt skrevne ord? Alle må vi ta til oss av Guds ord. Både for å lære mer om hvem Gud er og for å vite hva han mener, men også fordi Gud taler til oss gjennom ordet.
  3. Når du ber, ikke bare spring innom Gud med» takk og pris og her er ønskelista mi for i dag», du må også sette av tid til å være stille og høre etter. Bønn er samtale med Gud og det skal være toveiskommunikasjon.
  4. Ikke vær så redd for å feile at du ikke gjør noe. Tror du at en tanke eller innskytelse du har fått er fra Gud, men så er du likevel usikker? Hvis du vet at hva du ønsker er å ære Gud og hjelpe andre og den innskytelse du fikk passer i dette, så ikke vær redd for å kanskje trø feil. Vi lærer gjennom prøving og feiling også. Og vet du hva, Gud ser hjertet ditt og hans nåde rekker over slike feil også. Og om det var feil, ja så lærte du noe av det også.
  5. 3 enkle spørsmål å stille seg selv hvis man er usikker: Vil det at jeg gjør dette glede: 1) Gud? 2) noen andre? 3) meg selv? Hvis svaret er ja, kan det da være galt? Hvis det er åpenbare nei-svar må du ta en grundigere vurdering av hva det gjelder.

Det å lære å kjenne igjen Guds stemme tar tid, akkurat som det tar tid å bli kjent med nye mennesker. For å gjenkjenne noens stemme må vi bruke tid med dem og slik er det med Gud også. En annen side av det er at vi må huske på at det er toveiskommunikasjon som gjelder, vi må ikke være så opptatt med å bare fortelle vårt eget, vi må også ha tid til å høre på hva den andre part ønsker å si. Og som jeg nevnte over, ikke vær for redd for å feile. Hvis frykt for å feile alltid holder deg tilbake, hvordan skal du da komme videre? Guds nåde er stor nok, er feilene gjort utav et ærlig hjerte og med hederlig hensikt, så er lite galt skjedd.

Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting som du ikke kjenner til. (Jer. 33:3)

av

En liten smaksprøve?

Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.» (Matt. 12:36-37)

Guttene mine ELSKER når butikken «vår» har fremme brett med oppkuttet frukt og grønnsaker. Helt ærlig så er jeg tidvis flau over hvor mye de klarer å snike i seg, men har innfunnet meg med at det nytter fint lite å si «en er nok» og går heller for en mellomting av hva jeg mener er akseptabelt og hva de synes er greit.

Du har sikkert også opplevd at det står lassevis av folk i butikker rundt forbi og bare du nærmer deg deres akseptable snakkeområde hører du: «Vil du ha en smaksprøve?» Smaksprøver er ikke å forakte, de kan enten oppmuntre oss til å kjøpe et produkt eller de kan få oss til aldri mer putte det i munnen. En ganske grei måte å finne ut om det det gjelder er likendes eller ikke på.

Det er en type smaksprøving jeg skulle vært flinkere til å utføre enn jeg er, og kanskje gjelder det deg også? Å smake på de ordene jeg holder på å servere ut før jeg sier dem. Vil hva jeg har tenkt å frese ut bli til hjelp og oppmuntring eller vil det rive ned og ødelegge? Hvordan «smaker» egentlig de ordene jeg har tenkt å si? Er det ord som passer seg å dele? Er de til det gode for den jeg vil si dem til og hadde jeg tenkt å si dem på en måte som er gudfryktig? Den type smaksprøving er jeg ikke alltid like flink til å ta. Og der er flere ganger jeg har sittet med vond og flau smak i munnen fordi jeg sa ting jeg ikke skulle sagt.

Det er ikke alltid lett å holde tungen i tømme, det sier Bibelen også, men det betyr ikke at vi ikke skal gi det vårt beste. Vi MÅ etterstrebe å tale med fasthet, sannhet og nåde og vi må kvitte oss med søpla som så lett flyr ut av oss.

Men… vi klarer det ikke alene. Bibelen sier tydelig at det som kommer ut av munnen vår kommer fra hjertet, og derfor er det utrolig viktig at vi tar tid og tenker over hvordan det egentlig står til med oss, våre ord og handlinger avslører oss. Og så må vi ta de rette skritt videre, omvende oss, søke Gud om hjelp og gjøre opp i forhold til mennesker.

Har du tatt en «smaksprøve» på de ord som går ut av munnen din i det siste? Kanskje er det på tide å gjøre det igjen…

av

Hverdagslykke

Sånn innimellom kommer de herligste og reneste øyeblikk av lykke over meg.

Som når en av guttene uventet sier «DU er den beste mamma som finnes»
eller gir en overraskende klem i forbifarten.

Som en uventet sms eller mail med gode ord,
eller en uventet telefon som igjen bringer en kjær stemme helt nær.

Som når fuglungen som kræsjet i vinduet igjen tar vingene fatt,
eller når man endelig kan vandre barbeint gjennom gresset igjen!

Som å sitte med kaffekoppen i verandadøråpningen en sen sommerkveld,
mens en svak bris stryker over håret og fuglekvitringen fyller lufta.

Lykkelige minutter som er som små pusterom der alt kjennes riktig og godt ut.
Øyeblikk der verden rundt stopper opp og gledefull fryd over å leve fyller hjertet.

Jeg vet aldri når de øyeblikkene inntreffer, de kommer like overraskende som den første isete morgenen på høsten. Plutselig så er de bare der, plutselig så er alt bare godt, plutselig… Øyeblikk jeg kan velge å nyte og glede meg over, eller la passere fordi jeg ikke tar tid til å stoppe opp å glede meg. Valget er mitt. Valget er ditt.

Men så er det en tanke som gjør at slike stunder kan ta pusten fra meg når jeg i ettertid tenker på dem, tenker på at der og da fikk jeg se et lite glimt av evigheten. Jeg fikk se og erfare litt av Guds fremtidige løfter. Og det… det gjør slike stunder så uendelig store og verdifulle. Jeg har fått et glimt av himmelen og jeg har fått en liten «smakebit» på den dag da alt skal være godt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp. 21:4)

Har du tenkt på at de herlige stundene med hverdagslykke er en forsmak på hva vi har i vente?

av

Finn din egen stemme

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. (Sal. 139:14a)

Noe jeg har kjempet med mange ganger er å finne- og å være fornøyd- med min måte å skrive på. Jeg synes veldig mange andre skriver utrolig mye bedre enn meg og jeg føler at jeg får ikke sagt hva som ligger meg på hjertet. Det har flere ganger vært fristende å kopiere andre sin skrivestil, og jeg skal ærlig innrømme at det tidvis er kommet stakkarslige forsøk på nettopp dette.

Men tingen er den at jeg kan ikke kopiere andre, for jeg er ikke dem. Uansett hvor fristende det er å gjøre dette, vil det aldri bli helt ekte og ærlig fordi jeg bruker en annen sin stemme til å dele hva som bor inni meg, og det blir bare ikke helt bra det…

Det betyr ikke at jeg ikke skal hente tips og inspirasjon fra andre, for det skal vi! Vi skal lære av de som er gått foran oss, vi skal ta til etterretning hva som fungerer bra og hva som ikke virker til sin hensikt. Vi skal finne inspirasjon og hjelp hos andre, men vi skal ikke kopiere dem.

Det er en ting å finne sin egen stemme når man skriver, men enda viktigere er det å finne min stemme i livet og i Guds store plan. Hvem er jeg og hvordan er jeg? Hva har Gud tenkt for meg? For det er slik at vi  er alle skapt med mening og for en hensikt og vi er alle unike og underfullt skapt. Og de to siste der gjør at vi alle har vår egen unike stemme, en måte å leve og uttrykke oss på som er knyttet opp til den vi er ment å være.

Gud skapte deg som du er, ikke for at du skal prøve å bli lik andre rundt deg, men for at du skal være deg. I stede for å prøve å kopiere andre sin stemme, let etter din egen. Søk Gud etter å finne din vei her i livet.

En ekstra påminnelse til de av dere som deler Guds ord offentlig, ikke kopier populære forkynnere, pastorer eller (lov)sangere, finn din egen stemme.

Gud har skapt deg slik at din stemme er unik og han lengter etter å høre den dele om hans godhet og nåde til andre og at din unike stemme synger hans pris og ære. Ikke strev med å kopiere andre, finn din stemme her i livet.

av

Å bekjempe motløshet

Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del. (Sal.73:26)

Salmisten har i mange vers forklart hvordan han reagerer på hva han ser rundt seg og at det skaper frustrasjon og motløshet i hans sjel og hjerte. Det kan nesten høres ut som om han har tenkt å gi opp. Det er ikke vits i å kjempe den gode strid, for Gud velsigner både gudfryktig og ugudelig- Det er ikke vits i å gi sitt beste, for det er urettferdige som har det godt og rettferdige som lider. Hva er meningen? Hvorfor er det slik? Han er på kanten av å gi opp, men så kommer et motangrep mot den motløshet og frustrasjon vi har fått øst ut.

 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. (v 23)

Det er en bestemmelse som tas om at uansett hva som skjer i hans eget liv og hva han skjer rundt seg, så vil han holde seg til Herren. Ikke fordi salmisten er så god av seg, men fordi Gud selv har grepet hans hånd. Salmisten erkjenner at det er Guds godhet og nåde som holder han i live og at det er bare hos Herren han vil finne hjelp.  Dette ser vi tydelig i dagens vers. Om kropp og hjerte forgår er Herren min styrke og hjelp, han er min del. Kanskje er det mer riktig å si når vi ikke klarer i stede for om? For det er slik at vi alle havner der at vi ikke klarer. Men i de stundene er det viktig at vi ikke gir etter og tillater frustrasjon og motløshet få fotfeste, men heller går til motangrep. Vi må minne oss selv om at Gud har grepet vår hånd og at Gud vil hjelpe oss. Det er ikke verdens visdom, rikdom og hjelp som er vår del, men Herren selv.

Vi vil alle møte frustrasjon og motløshet, og som oftest sant er: Det beste forsvar er å angripe. Vi går til motangrep  med Guds ord. Vi minner oss selv om hvem vi hører til (at vi er Guds barn), om hvem som er vår del (Herren selv) og at Gud selv vil bli vår hjelper og redningsmann