Kommenterer eller overser du småfeil?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

Jeg skal innrømme nå med en gang at jeg er IKKE så flink til å overse småfeil som jeg ønsker å være, så det er en av tingene jeg strekker meg etter å bli bedre i. De siste månedene har det skjedd enkelte episoder som har fått meg til å igjen innse hvor viktig det er å både overse og å ikke kommentere småting. Når jeg sier småting og småfeil så er det ting som i det store og hele ikke har noen avgjørende betydning i en gitt sammenheng og heller ikke endrer et budskap på noe som helst vis.

Jeg har fått kommentarer på skrivefeil der alle forstod hva jeg mente, men noen så det virkelig som sin oppgave å påpeke og gå i rette med meg på dette. Andre har kommentert tekniske kvaliteter jeg ikke har påvirkning over, men dette har tydeligvis har forringet deres opplevelse av en beskjed eller et budskap så til de grader at de må jo påpeke det (og ikke noe annet av hva de leste). Jeg har fått flere tilbakemeldinger som rett og slett er pirking på uvesentligheter. Det gjelder på skriving, det gjelder på meg som person, det gjelder på hjemmet mitt, hvordan jeg styrer hverdagen min og mye annet.

Og alt er pirk på uvesentligheter. Og alt er sårende eller demotiverende.

Ingen av de ting som pirkes på er faktisk noe som oppmuntrer, styrker eller støtter meg, det er heller noe som rakker ned på mine bidrag, noe som sier at jeg ikke prioriterer riktig og at hva jeg er og gjør ikke er godt nok.

Og jeg vet at de færreste tenker på det på denne måten, de er ikke ute etter å ta meg og sette meg i dårlig lys, men det er slik det oppleves. Og den følelsen er det jeg ønsker å trekke fram. Når andre priker på uvesentligheter så føler jeg meg liten, sett ned på, latterliggjort, udugelig og mye annet. De som har sagt eller skrevet det de gjorde, mente det ikke slik, men det har mange ganger opplevdes slik.

Mange ganger kan jeg la det at andre pirker på meg bare gå forbi, men i tider der jeg er virkelig dårlig pga sykdom, er sliten pga utfordringer eller av andre grunner har brukt opp spareblusset og går på ekstra ekstra bluss, da farer ikke slike ord inn et øre og ut det andre, da treffer de hjertet med full kraft. Da oppleves det som om de danser tango på en allerede liggende meg.

Derfor er dagens påminnelse: Småting er nettopp det, småting- så ikke gjør de til en hovedsak. Er ikke ting viktig så overse det og kommenter det ikke! Du vet aldri helt hva som skjuler seg i det andre mennesket sitt liv og hverdag. Kanskje vil de ikke brydd seg om din pirking, men det kan også være at det kunne blitt direkte ødeleggende.

Sier du takk?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

I løpet av helga kom jeg på en episode fra kort tid tilbake som gjorde at jeg tenkte: «De kunne jo sagt takk i alle fall». Det var noe i meg som reiste seg og ville ha heder og ære. Der og da var det den selviske siden i meg som reiste seg og prøvde seg på et lite brøl. Jeg avfeide det hele med at det er ikke det viktigste, det viktigste var at jeg hadde mulighet til å hjelpe noen og at jeg gjorde det. Så får det være opp til dem å si takk eller ikke. Jeg hjalp tross alt fordi jeg ville, fordi jeg hadde noe som ikke vi trengte og som andre kunne ha nytte av, jeg hjalp ikke for å vise meg fram.

Men det hele minnet meg om hvor viktig det er at vi husker å si takk, for en takk kan være både oppmuntrende, rettledende, styrkende og støttende. Har du tenkt på at det enkle ordet takk kan gjøre så mye godt?

Noen ganger gjør guttene mine fine ting for meg eller mot meg sånn helt ut av det blå. Det er knallkjekt og tidvis veldig sjarmerende! Og det gleder et mammahjerte så til de grader! Men husker jeg alltid å si takk?

For, hvis jeg er flink med å si takk og også forklare hvorfor jeg ble så glad, så er det ikke bare det at jeg har sett dem, men jeg oppmunterer også en oppførsel som jeg ønsker de skal ha. Ved å si takk fremhever jeg at de kan gjøre noe godt for andre og at de bærer med seg evnen til å glede, oppmuntre og hjelpe andre. Ved å si takk styrker jeg deres opplevelse av selvverd og viktighet. Det vi fokuserer på og trekker fram er det som vil vokse. Husker jeg derfor å fremheve det gode, så vil automatisk dette bli viktigere for guttene mine.

Når andre gjør noe for meg eller plutselig sender en koselig hilsen, pleier jeg å svare med takk. Det er ikke alltid det store som ble gjort, men for meg betydde det at noen tenkte på meg og gjorde en liten innsats for å fortelle meg det. Og det fortjener en takk spør du meg.

Ved at jeg fokuserer på hva jeg kan takke for, blir det også lettere å bære de ting som ikke er like gode. Ved å bevare ett takknemlig hjerte, har jeg det bedre og dagen blir gladere og lysere for både meg og de rundt meg.

Husker du å si takk når noen sier noe fint om deg, gjør noe fint for deg eller hjelper deg? Er det noen du skulle gi en ekstra takk til i dag?

Hva er størst i din bønn?

Før vi fortsetter oppfordrer jeg deg til å ta noen sekunder og svare på et spørsmål:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Når vi ber kan vi ha lett for å sitte å sutre og klage til Gud. Vi forteller hvor fælt vi har det og hvor vanskelig alt er. Vi beskriver umulige situasjoner og vi har fokuset på det fjellet av en utfordring vi står overfor. Vi gjør våre problemer veldig store.

Det som også er tilfelle når vi ber på den måten er at vi, uten å tenke over det, gjør Gud liten. Vi kommer med en holdning om at noe slikt som dette kan Gud umulig ha møtt på tidligere og vi tviler på at han i det hele tatt kan finne en løsning og vei ut av hva vi står oppi.

Når vi ber er det ikke galt at vi kommer med våre problemer og at vi forteller Gud hvordan vi føler det, men hovedfokuset skal ikke være her. Bønn skal hjelpe oss å rette fokuset mot hvem Gud er og hva han kan gjøre. Gud er suveren, han kan alt, han har oversikten og ingenting er umulig for ham.

Når vi opplever tider der vi utsettes for mer enn vi kan tåle, er det viktig at vi bevarer et Gud-sentrert fokus i vår bønn, hvis ikke havner vi fort i sutre- og klagebønn. Vi trenger å huske hvem vi søker og vi trenger å huske hva han kan gjøre.

Vi skal ikke fortelle Gud hvordan ting må fikses for å bli best mulig, for helt ærlig så vet vi ikke det. Vi skal ikke instruere Gud i hva han må gjøre for å bevise overfor oss at han er Gud og kan alt. Vi skal ikke be våre egne svar, vi skal legge byrdene fram for Gud og vente på hans svar.

2. Krøn. kap 20 forteller om at kong Josjafat og folket stod overfor en enorm hær og de var maktesløse. Hva vi ser er at kongen går til Gud i bønn og han roper også ut en faste (v 3). Folket kommer sammen og søker Herren og kongen leder dem i bønn. Tar vi tid og ser på hva han ber så er hovedpunktene:

1. Gi Gud ære og makt.
2. Beskrive Guds godhet og tidligere hjelp.
3. Nevne Guds løfter
4. Beskrive problemet kort
5. Overgi til Gud, fokusere på Gud, tillit til Gud.

Vers 12 er hvordan kongen avslutter bønnen:

For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

Etter dette svarer Gud at folket skal ikke frykte for det er ikke deres kamp, men Gud sin (v 15) og de får deretter beskjed om hvordan de skal gå fram.

Det er viktig å bevisstgjøre oss selv om hva vi egentlig sier når vi kommer fram for Gud med rop om hjelp, for mange ganger vil vi erfare at vi faktisk gjør våre problemer og utfordringer større enn Gud, vi kommer med sutring og klaging i stede for bønn om hjelp, vi fokuserer på våre problemer i stede for på Gud og hans godhet, storhet og allmakt.

Jeg avslutter med å stille det samme spørsmålet en gang til:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Det blir ikke flere innlegg denne uken da timeplanen min er blitt drastisk endret og jeg må bruke de få kreftene jeg har på nødvendige gjøremål. Ønsker deg og alle du har kjær en god uke og en rik og velsignet høst. Guds fred!

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

 * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ *

Senvinters ble jeg spurt om å være gjest i et program som heter «med Gud i hverdagen» som går på kanal 10 Norge denne høsten. Vil få ønske alle ei god helg, og til dere som starter ferien denne helga: God ferie!

Opptaket kan ses i en video som er i slutten av dette innlegget på den andre bloggen.

Jeg må jo gjøre noe selv… eller?

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.