av

1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram

Desember kommer til å bli fyllt med en blanding av nye og tidligere postet innlegg om advent- og jul. Vi skal feire at Jesus kom til jorden, men det er også en påminnelse om at han vil komme igjen. Som husene trenger å settes i stand for å feire Jesu fødsel, trenger hjertene å forberedes og settes i stand for hans gjenkomst, noe jeg håper innleggene vil reflektere og oppmuntre til.  Ønsker alle ei riktig god og velsignet førjulstid.

av

En stødig ånd

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! (Sal. 51;12)

Hodet er fullt av tanker som kretser rundt alt som har skjedd i det siste og hva som kommer til å skje i tiden framover. Bak der ligger også tanken om at jeg burde tenke på advent- og juleforberedelser også, men det har jeg ikke tid eller overskudd til. Livet har vært mer hektisk enn jeg liker i det siste.

Kanskje kjenner du deg igjen? Kanskje er hverdagen din litt for travel? Litt for fyllt opp med tunge tak eller vanskelige og såre opplevelser? Tankene kverner rundt det som skjer og du prøver å komme deg gjennom dagene, prøver å finne løsninger, prøver å være sterk nok til alt du må klare. Det er tungt, er det ikke?

Jeg vet at jeg trenger tid med Gud, men jeg klarer ikke sette meg å lese i Guds Ord, og jeg som elsker å lese Bibelen. Det er så fullt i toppen at jeg føler jeg ikke kan trykke inn mer. Jeg sukker til Gud og er stille. Etter litt kommer dagens vers i opp i hjertet og jeg blir minnet om eldstegutten min. I går kveld var vi på sykehuset da han skulle gjennom MR-undersøkelse. Han var litt nervøs på forhånd, men ikke slik som han har vært ved tidligere anledninger. Han nevner en gang han var ordentlig nervøs og mage og alt vred seg og sier at det ikke er så ille nå. Jeg sier at du har opplevd mange ganger nå at det går bra. Det er kanskje litt ukjent og skummelt, men du vet at ting pleier å ordne seg. Han smiler og litt senere ligger han musestille i en halvtimes tid mens undersøkelsen foregår. For de som ikke har overvært en MR-undersøkelse, det bråker så ille at jeg måtte ha hørselsvern på der jeg satt og holdt han på beinet så han visste jeg var der. Men gutten er rolig gjennom det hele.

Guds Ånd jobber i meg på veg hjem, tenk om vi også var så rolige gjennom livets mer bråkete perioder? Tenk om vi bare var rolige og stolte på at det er noen som har kontrollen og at det vil gå bra. Og derfor smilte jeg da dagens vers kom opp i hjertet, for det sier «skap i meg en stødig ånd» og det trenger jeg, det trenger du. En ånd som vet at Gud har kontrollen, en ånd som vet at Gud er nok, en ånd som vet at uansett hva vi må igjennom, så vil vi ha hva vi trenger, og mere til, i Kristus.

Jeg er trygg og jeg gidder ikke stresse med alt jeg burde gjort. Jeg vet, at erfaring at Gud er trofast og at også dette vil bli bra. Min sjel er stille i meg og jeg kjenner det er godt å få hvile i Guds favn. Jeg ber om at du finner hvile i tryggheten og vissheten om at Gud er trofast og mer enn nok. Gud er med deg, du er ikke alene, og han har en vei gjennom dette og han vil være ved din side hvert steg, hvert sekund.

Jeg tar helg med dette innlegget da dagen og morgendagen er fyllt med ting som krever ekstra tid og krefter. Tusen takk for kommentarer de siste ukene. Alt er lest og tatt til hjerte, men jeg er fortsatt ikke der at jeg får svart tilbake særlig mye. Men vit at alt leses og verdsettes. Guds fred!

av

Et varmt gjensyn

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. (Luk. 15:20)

Her om dagen minnet Gud meg om fortellingen om den bortkomne sønn og sa at jeg skulle hilse mine gutter velkommen hjem på den måten. Ikke det at jeg hver dag skulle gjøre det, men innimellom skulle jeg.

Jeg glemte det helt den første dagen jeg hadde mulighet da jeg hørte det gikk i døra og ser at ei jakke slippes på golvet i stede for å henges opp. Det første som glipper ut av munnen min er: «Heng opp jakka!». Det var ikke en særlig varm velkomst kan man trygt si… Gud minner meg på om hva han sa og jeg sukker oppgitt over hvor fort jeg glemmer. Dagen etter kikker jeg titt og ofte ut av vinduet når det nærmer seg at guttene skal være hjemme fra skolen, og heldigvis ser jeg en kjent jakka forsvinne rundt hjørnet. Det går i døra og jeg setter ned hva jeg holder på med på kjøkkenet og forter meg ut i ganga. «Vi er hjemme» kommer det fra en blid gutt og jeg smiler og sier entusiastisk: «Dere er hjemme! Go’guttene mine er hjemme igjen!» og jeg klemmer dem inntil meg og kysser dem flere ganger på hodet mens jeg klemmer mer og sier at jeg er glad for å se dem. Smilene er store og latteren sitter løst, det er overraskelse og glede om hverandre. «Hvorfor gjorde du det?» er spørsmålet som får svaret: «Fordi jeg er glad i dere!»

De to dagene ble ganske ulike, den dagen jeg begynte å mase ble litt vrang, den dagen jeg gledet meg over gjensynet ble fylt med mer smil og glede. 

Kanskje er vi ikke flinke nok til å gi våre kjære den varme hjemkomsten de fortjener? Hva gjør det om det bare er noen timer siden vi så hverandre sist? Vi liker alle å bli ønsket varmt velkommen, vi liker alle å føle oss ønsket og elsket. Og å gi en varm hjemkomst er en enkel måte å gjøre det på. Gjør vi slikt som dette en gang inni mellom, vil det bli husket, det vil sette spor. 

Er det noen du kjenner som kunne trengt en varm velkomst? Kanskje din kjære eller dine barn? Kanskje noen foreldre eller et søsken? kanskje en venn? 

av

Jesus er for alle

Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. (Joh. 3:17)

Kristne er litt for flinke til å rette pekefinger på dem utenfor og gi reprimander om hvor syndige og fæle de er. Men vet du hva? Jesus elsker alle. Jesus kom for alle. Jesus elsker snylteren og skatteunndrageren, Jesus elsker den muslimske naboen din, og ja, den homofile også. Jesus elsker den svindelbedømte nedi gata og han elsker dama oppi høgget som er gift for tredje gang og har enda en ny affære på si. Jesus elsker dem. Jesus kom for dem.

Vi må slutte å peke finger mot dem utenfor og lekse opp og ned i mente om hvor ille gale alt er. De er i mørket, de gjør hva som er naturlig for dem. Men hvis vi peker finger og dømmer, så gjør ikke vi hva som burde være naturlig for oss.

Jesus kom ikke for at verden skulle bli dømt, men for at verden skulle bli frelst. Jesus har ikke dom som første tanke, men redning. Jesus kom for alle, uansett hvem de er, hva de har gjort og hva de lever oppi. Jesus elsker dem med en evig kjærlighet.

Og korset vitner om at Jesus bryr seg. Der tok han på seg all verdens skyld og straff. Jesus sonet alt for alle. Jesus er redningsmann og frelser for alle.

For alle, tenk det, for alle. For de utro, for svindleren, for jøden, for ateisten, for den skinnhellige, for de syke, for de bedradde (og bedrageren), for alle.

Vi har ingen ting med å mene at noen fortjener omsorg og kjærlighet mer enn andre basert på dere fortid og nåtid. Jesus kom for alle, Jesus led og sonet for alle og da er det også vår oppgave å være der, elske, hjelpe, støtte og formidle de gode nyheter til alle.

Jesus er for alle, og det skal vi også være.

av

Søskenkjærlighet

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:34-35)

«Søskenkjærlighet på godt og vondt» har jeg sagt noen ganger for å forklare forholdet guttene mine har til hverandre. De kan være så snille med hverandre at jeg blir helt taus, men de kan også være ganske frekke mot hverandre. Det er vel ganske gjenkjennelig for dem som har mer enn ett barn, er det ikke?

Men en ting er sikkert, når det stormer rundt den ene, så står den andre opp og beskytter. Det er ingen som skal få røre broren hvis det er noe som kan gjøres for å hjelpe. Om de krangler innimellom, så tar de for det meste godt vare på hverandre.

Jeg har tenkt på Andy noen ganger de siste månedene (navn og smådetaljer endret). Jeg fikk den ære av Gud å dele mange gode stunder sammen med han for noen år siden. Vi møtte aldri hverandre da han er amerikansk indianer, men vi delte gleder og sorger, prøvelser og seiere og mye annet. Og det var noe som gjorde meg skikkelig sorgfull etter som jeg ble bedre kjent med ham… han var alene med sin smerte og sine prøvelser.

Her var en mann som hadde opplevd at kona, som hadde tjent i menigheten over mange år, plutselig en dag bare pakket sekken og forlot han og barna. Hun flyttet ikke bare ut, men hun flyttet også inn til en kjent alkoholiker og begynte å drikke og feste selv. Og hva opplever Andy? At de som han har rundt seg trekker seg bort. At han blir snakket ned om. At ingen tar tid til å komme for å høre hvordan han har det. Han sliter. Han sørger. Han forstår ikke. Og mennesker, hans søsken i Herren, snur ryggen til ham.

Det tok ganske mange mailer fram og tilbake mellom oss før han ville fortelle meg hva han drev med. Jeg fant ut at jeg maser ikke, han har sikkert en god grunn for å ikke si det. Plutselig kommer det en dag om jeg lurte og jeg svarer at jeg gjør jo det. Det går litt tid og så kommer det: Jeg er pastor… Hva så? Gjør ingen forskjell det, skriver jeg tilbake og får svaret at han har ikke ville si det fordi han har opplevd så ofte at når han sier hva han gjør trekker folk seg unna og blir stille. Og han ville så gjerne ha kontakt med meg fordi han følte at jeg så ham og at jeg brydde meg om ham, han trengte det akkurat nå. Jeg sier at det er samme for meg hva han driver med, han er et menneske som trenger omsorg, støtte og kjærlighet akkurat slik som meg. Jeg bryr meg ikke om hva du driver med, du er broren min, skrev jeg. Vi har kontakt i mange måneder til tiden er inne for at vi skal gå hver vår vei.

En mann som tjener Gud etter beste evne og følger opp barna på skole og i aktiviteter, en mann som trofast er forkynner, organisator, sjelesørger og forbeder for sin forsamling, som har plantet flere nye menigheter, som reiser mange mil hver helg for å hjelpe de nyfrelste, opplever sitt livs krise og hva skjer, søsknene snur ryggen til ham.

Er det den kjærlighet Jesus mente vi skulle ha til hverandre?

Dette er ikke unikt. Jeg har hørt, og selv opplevd, utrolig mye rart de siste årene, og jeg blir sorgfull. Når livet blir vanskelig for noen av våre søsken, så er ikke tiden inne for å dolke dem i ryggen eller å bli stille. Da er tiden inne for støtte og oppmuntring, da er tiden inne for å dele smerte, sorg og fortvilelse, da er tiden inne for å hjelpe dem å bevare håpet om en bedre morgendag. Da er tiden inne for praktisk og følbar omsorg.

Hva kan DU gjøre i dag for å vise ett av dine søsken i Herren at du elsker dem?