av

Alle tiders syndebukk

Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud. (Ef. 5:2)

I 3. Mosebok kapittel 16 leser vi om den store soningsdagen. Aron har akkurat opplevd at sønnene døde pga overtredelse. De trådte fram for Herren ansikt uten at de nødvendige «regler» var fulgt, for dette døde de. Moses får klar beskjed av Gud om hvordan de skal handle videre, og dette videreformidles til Aron. Aron kan ikke når som helst tre innfor forhenget og gå til soningsstedet som er lokket på paktskisten, bare når det er bestemte tider og gjennom å følge bestemte «ritualer». Hvis han gjør det utenom disse vil han død, dette fordi Herren viser seg i skyen over soningsstedet.

Gud er en hellig Gud, en Gud uten feil eller lyte, en perfekt Gud som ikke kan være i nærheten av synd. Dette skapte et stort dilemma, for mennesker er jo ikke uten synd, vi har alle kommet til kort. Gud gav israelsfolket bestemte «regler» for hvordan dette skulle ordnes. På den tiden var det offer og blod fra ulike fugler og dyr gjaldt, blodet gjorde soning for menneskers synder, overtredelser og urett.

Den store soningsdagen som vi leser om i dette kapittelet har en spesiell historie. To bukker skulle føres fram og det skulle kastes lodd om dem, ett lodd for Herren og ett for Asael. Den bukken som Herrens lodd falt på skulle ofres som soning for folkets lovbrudd, overtredelser og synder. Den siste bukken skulle derimot (etter sonofferet var gitt) få lagt alt det gale over på seg gjennom at Aron la hendene på hodet og bekjente alle folkets synder over den. Den skulle så sendes levende ut i ørkenen. Alle syndene ble sendt bort og ved det tilintetgjort..

Vi har historiene i GT for at vi skal lære av dem. De har ulike betydninger da noen forteller oss om livet med Gud mens andre er forbilder på den frelser som skulle komme, denne historien er i siste kategori.

Vi ser et klart og tydelig bilde på den frelser som skulle komme og hva han skulle gjøre. Jesus fikk ALLE våre synder, misgjerninger og overtredelser lagt på seg, Jesu blod ble ofret og Jesus tok alt med seg utenfor leiren. Jesus tok det bort fra det levende liv og ut i villmarken, og etter at han var oppstått, bar han sitt eget blod fram for Faderen i himmelen. På himmelens alter ble det ultimate sonoffer lagt og akseptert av Faderen selv.

«Det er fullbragt» sa Jesus på korset. Alt er sonet for, all synd og overtredelse er slettet ut, alt er satt i rett stand igjen mellom Gud og mennesker. Vi kan, på grunn av Jesu store sonoffer, komme fram for Guds trone i himmelen uten frykt, vi kan med frimodighet tre fram fordi Jesus banet vei for oss. Det offer Jesus gav, var for alle mennesker gjennom alle tider, han ble tidenes «syndebukk» for at du og jeg skulle kunne tre fram for tronen og få leve et liv i fellesskap med Gud. Det er fullbragt, det er godt nok, nåden vil holde. Jesus tok alt for alle for alle tider, han ble «alle tiders syndebukk».

av

Løfter for problematiske tider (3)

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet,  utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.  Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Da er det de to siste punktene vi skal ha med for denne gangen som står for tur. Selv om det er mye uvisshet i den tid vi lever i, både på generelt plan og for enkelte blant oss også på personlig plan, så har vi en kjærlig Gud som passer på oss. Selv om han ser helheten og alle brikkene, selv om han har omtanke for alle, så ser og bryr han seg også om min (og din) lille brikke og plass.

Løfte om å bli likedannet Kristus (perfeksjonering/helliggjørelse)
Problemer, hvis vi takler dem riktig, er med på å bygge og styrke vår karakter. Tidligere har jeg snakket om at Gud kan bruke våre irritasjonsmomenter og utfordringer og skape dem om til perler. Den tingen som irriterer og frustrerer kan når den omsluttes igjen og igjen av bønn og nåde, utvikle seg til noe vakkert. Det er ikke den bristen vi har som blir mer akseptabel for oss, men det er den forvandling Gud lar finne sted i og gjennom oss som er dyrebat, det nye som vokser fram etter som vi søker inn til Gud og lar han forvandle oss.

Det er tider der vi må holde ut i bønn før vi kjenner det bryter igjennom og at vi har fått svar. Men selv etter dette kan det kreves en lengre ventetid før vi ser hva vi vet vi har fått bli virkelig i den synlige verdenen. Det at vi må holde ut i bønn har ingen ting med at vi må overtale Gud til å gi oss hva vi føler og ønsker for, det har mer med at gjennom bønn- som er fellesskap med Herren- så vil vi etter hvert ta til oss mer og mer av Guds hensikt, vei og løfter. Det er ikke vi som forandrer Guds vilje gjennom å være vedvarende i bønn, det er Gud som forandrer vår hjerteholdning, våre ønsker og vår forståelser til å samstemme mer og mer med hans hjerte og natur.

Gud har lovet å fullføre det verk han har startet og Gud vil la oss møte utfordringer som er med på å likedanne oss Kristus. Som Jesus lærte lydighet gjennom det han led, vil vi også. Som Jesus alltid opplevde at Far elsket han og var trofast, kan vi også.

Løfte om Guds tilstedeværelse
Gud vil aldri svikte eller forlate oss.
Nåden er alltid, alltid stor nok.
Som nåden frelste oss, vil den bevare oss og tilslutt vil den også ta oss hjem.
Gud gir styrke til den svake og sier til den motløse, jeg har framtid og håp for deg.

Gud holder på å gjøre sitt verk både i deg og rundt. Det kan være du ikke ser hans hånd, det kan være du ikke hører hans stemme og det kan være at du ikke skjønner hvorfor alt du opplever skjer. MEN du kan hvile i tillit til at Gud har ditt beste for øye. Ser du ikke hans hånd, så stol på hans hjerte. Hører du ikke hans stemme, så sett din lit til hans ord. Forstår du ikke prosessen Gud har deg i, hvil i tillit til at Gud har oversikten og kontrollen. Hver utfordring, hvert problem, finner sitt svar og sin løsning og Gud. Som jeg sa tidligere, hvert problem peker på/mot et Guds løfte.

av

Rose-dagen

Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. (Heb. 3:13)

I en av barnehagene jeg har jobbet i innførte vi noe vi kalte «Rose-dagen». Det var en herlig gjeng barn, men som barn (og voksne flest) hadde de litt lett for å klage å sutre på hverandre. Det var vanskeligere å finne gode ting å si om de andre enn det var å finne noe de ikke likte. Derfor hadde vi over ei tid en periode der vi snakket om det å framsnakke andre, om hvordan vi selv følte det i magen når det var negativt, om hvordan vi følte skryt og oppmuntring og om hva ord gjorde med oss.

Ord kan enten rive ned og ødelegge eller de kan styrke og bygge opp. Hvis hovedfokuset er på ting som ikke fungerer, så vil vi skape frustrasjon og motvilje hos andre. Mens holder vi hovedfokus på det som er bra, vil vi styrke og oppmuntre til videre utvikling. Vi skal ikke la være å snakke om og ta tak i det dårlige, men vi skal være desto flinkere til å fremheve det gode, det som fungerer, det som gleder og styrker.

Kristne i mellom er det desverre en tendens til å heller snakke ned om hverandre enn å løfte hverandre opp. Jeg ser at det skjer en sakte men sikker forandring blant Guds folk, mens det tidligere var veldig tydelige skiller mellom hvem man holdt sammen med, ser vi i dag at flere og flere finner sammen på tvers av retninger og ulikheter. Det begynner å minne mer om ett legeme enn mange konfesjons-retninger.

Det er mulig å leve i enhet selv om det er uenighet om enkelte spørsmål, og vi burde ha hovedfokus på å styrke og oppmuntre hverandre da  dette vil bygge Jesu legeme og menigheten sterkere. Er vi kun opptatt av uenighetene skaper vi stridigheter, er vi kun opptatt av manglende hellighet (mangler og svakheter i enkeltmennesker), skaper vi frustrasjon og motløshet. Vi er satt sammen og skal fungere som en organisme, i enhet. Vi skal trekke i samme retning og for å kunne klare det må vi styrke og oppmuntre hverandre.

Ukens utfordring er: Når det nærmer seg dagens slutt vil jeg du skal tenke over hva du har opplevd denne dagen. Blant alle de gode opplevelser og inntrykk du har fått, vil jeg du skal velge ut et spesiell og gi det mennesket som stod bak dette en positiv oppmerksomhet. Eller du kan ha dettelangt framme i forpanna i løpet av dagen og underveis gi positive tilbakemeldinger og oppmuntringer. Hvordan du gjør det (om det er et «bra gjort!», klapp på skuldra, en sms med takk for at du gjorde dagen min bedre eller noe annet) er ikke det viktigste, det viktigste er at du har fokus på det gode, at du velger å gi ros og oppmuntring og at du strekker deg ut mot andre for å styrke, oppmuntre og bygge dem opp.

av

Løfter for problematiske tider (2)

Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode… (1. Mos. 50:20a)

Utfordrende tider river og sliter i oss. Det er ikke godt å kjenne at man ikke mestrer og at man kommer til kort, det er sårt å føle seg liten og svak. Gud har gitt løfte om hjelp for en hver utfordring som kommer vår vei, og samtidig ser vi at Gud bruker disse tidene til både å forme og grunnfeste oss i sterkere grad. I går snakket vi om at Gud har lovet å lede oss, i dag tar vi to nye punkter, etter helgen kommer de to siste.

Gud lover å korrigere oss
Gud bruker de problemer og utfordringer vi opplever til å korrigere oss. Det er noen lekser vi tydeligvis trenger å lære gjennom egen (dårlig) erfaring. Uansett hvor mange ganger vi hører at dette ikke er bra for oss eller at det ikke er riktig, så forstår og innser vi det ikke helt før vi har vært gjennom mørket og nedi gjørma.

Guttene mine kom hjem og fortalte om et spill de hadde spilt på nettet. Jeg reagerer på hva de forteller og sjekker det ut. Det er langt fra bra og jeg sier til dem at dette får de ikke holde på med. Det kommer til å feste seg i hjertet og hodet deres og det vil gi vonde tanker (de fikk høre: «Det du sår vil du også høste»). Det gikk tydeligvis ikke inn og etter ny helg hos pappa forteller de igjen om spillet. Jeg sier det samme og informerer også faren om at de ikke skal spille dette. Men hva spiller de neste helg? Jo det ‘forbudte spillet’. Men det stopper også brått opp, for en av nettene har den eldste gutten skikkelig mareritt hvor mange elementer fra spillet er med. Det blir full stopp samtidig som vi får en god prat og også en erfaring  vi kan knytte andre ‘ikke gode’ ting de ønsker seg opp mot.

Det er mye som kan virke uskyldig ut for oss i øyeblikket, men vi vet ikke alltid hvilke konsekvenser som kan følge i kjølevannet. Det vet Gud, for han ser langt fram og vet at det vil føre oss inn på en vei som ikke er god og derfor ønsker han å stoppe oss. Men når vi ikke er villige til å høre og adlyde, så er det slik at vi noen ganger må lære av egne feil. Eller som det står i Salme 119:71 «Det var godt for meg å bli ydmyket så jeg kunne lære dine forskrifter.»

Gud lover å beskytte oss
En utfordring kan uten tvil være en velsignelse i forkledning hvis den hindrer oss fra å bli såret eller påvirket av alvorligere ting i senere tid. I punktet over har jeg forklart hvordan guttene fikk dypere forståelse av hvorfor mamma er streng med hva de får se på tv og hva de får spille. Det er viktig å kjøre inn regler, men viktigere er det at guttene forstår hvorfor reglene er der. Hvis de ikke har en egen forståelse for det, blir det bare en korreksjon fra utsiden. Hvis de forstår selv, kan de ta selvstendige valg om at dette er ikke bra for meg så jeg sier nei. At vi lærer å følger de bud og regler som er satt er èn av måtene vi blir beskyttet fra alvorligere ting i senere tid på.. De er der for vårt og andres beste. Ikke for å frarøve oss gleder, men for å beskytte oss.

En annen er at Gud vil gi oss beskjeder om ting vi skal gjøre. Det kan virke uforståelig der og da, men ettertiden vil vise at det var Guds omsorg og beskyttelse. En gang jeg var sliten å skulle finne nærmeste parkering ved butikken, sa Gud ‘ta en annen’. Jeg forstod ikke hvorfor men gjorde det. Da jeg kom ut var jeg glad jeg hadde måtte slite meg gjennom en del ekstra meter, for på den plassen jeg ville ta, stod to og fylte ut skadeskjema. En annen gang sa Gud at vi skulle ta en omvei over fjellet, jeg syntes det hørtes drøyt mye ut og gjorde det ikke. Om jeg angret? Ja, for turen viste seg å bli grusomt lang grunnet kø og sen trafikk da det hadde vært trafikkulykke på hovedfartsåren. En annen gang da guttene var små og vi kom tilbake fra tur, skulle de bare trille syklene over veien til naboen. De trengte ikke hjelm for det, men jeg kjente sterkt de skulle ta dem på. Jeg sa det og de tok dem på og sprang avgårde. 5 minutter etter hører vi et «oisann!» og et smell. Minsten kommer springende og sier «jeg ramlet, dunket hodet». Da takket jeg Gud for hjelmen, for hele nederste bakstykket var smelt av da hodet hans traff betongkanten, men han var helt fin.

Vi forstår ikke alltid de små ordene og tankene Gud gir oss, men en god del av dem er for å hjelpe oss og beskytte oss. Gud har en oversikt og viten vi ikke har og utav sin stor kjærlighet til oss ønsker han å lede oss og beskytte oss. Salme 91:11-12 sier: «For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier.. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»

av

Løfter for problematiske tider (1)

Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode… (1. Mos. 50:20a)

Er du som meg, foretrekker du at dagene går ganske greit og enkelt, uten de helt store forstyrrelser og problemer. Det er ikke det kjekkeste å hver dag stå foran utfordringer som er høye, mørke og truende- men det er en del av livet og det er også en av de tingene Gud bruker for å forme oss, lede oss og korrigere oss.

Problemer og utfordringer har en tendens til å irritere og frustrere oss og vet du hvorfor? I hovedsak fordi de får oss til å føle oss små og skrøpelige. De viser oss at vi mestrer ikke så godt som vi vil og at vi kommer til kort eller feiler. Vi blir såret og sårer andre, det rett og slett river og sliter i oss. Vi kan velge å trekke oss tilbake eller vi kan la det trekke oss mot Gud og inn i dypere avhengighet av ham og til økt tillit til Hans løfter. Det finnes mye gull under de stikkende, stinkende, gjørmete og lite tiltrekkende utfordringene. Det er faktisk slik at hver utfordring leder oss til spesielle løfter i Guds ord. Så da er det kanskje mer hell enn uhell at vi får leve i slike tider? Kanskje er det ikke så ille å få være et sprukkent kar når Gud får bo å fylle på med sitt liv på innsiden?

Gud lover å lede oss
Noen ganger trenger vi å oppleve at dører stenges rett foran nesen vår for å ikke gjøre skikkelige brølere. Hadde ikke Gud stengt dørene ville vi gått gjennom den gale døren fordi det «føltes» riktig ut. Den ene gutten min har ukens ordtak på skolen og denne uka er det «Det er ikke gull alt som glitrer». Vi vet det er mangt som ser bra ut i begynnelsen, men som viser seg å være det motsatte.

For noen år siden hadde jeg et vennskap som jeg verdsatte mye. Dette mennesket visste mer om meg enn mange andre. Etter ei tid med fortrolighet og gode stunder, skjer det enkelte ting jeg reagerer på. Jeg er usikker på hva som skjer, men prøver med alt jeg har å ordne opp og få ting på sporet igjen. Jeg ser i ettertid at jeg strevde for mye og at jeg gav for mye av meg selv, men der og da kjente jeg mest sorg over hva som så ut til å glippe. Det ender med bønnen: «Gud, hvis vi ikke skal holde sammen videre, må du vise tydelig at vi har gått vårt stykke av veien sammen og at nå er tiden inne for at vi skal hver til vårt.» Det gikk ikke lang tid før jeg ble skikkelig tråkket på tærne og det var lite tvil om at dette er noe som ikke skulle vare videre.

Gud har lovet å lede oss og han er trofast mot sitt løfte. Det kan føre til brudd og/eller opplevelser som er såre og vonde der og da, men mest sannsynlig har det også spart oss for større smerte, frustrasjoner og problemer. Ordspråkene 20:30 sier noe vi ikke liker å høre: «Sviende sår renser bort det onde, slag renser de innerste rom.»

I morgen skal vi fortsette med to nye punkter/områder. Hvis du ønsker å lese mer innen disse tingene, er det tidligere skrevet et lignende innlegg som heter Motgangens velsignelser