av

Nåde for den som falt i seksuell synd

Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh. 8:11)

Alle kjenner historien om kvinnen som var tatt i hor. Lederne kommer dragendes med henne og plasserer henne foran Jesus for å teste Herren selv, hva vil han gjøre? Vi vet hvordan Jesus møter henne. Nåde.

Kong David hadde en periode i livet der han lot litt for mye skli mellom fingrene. Han ble litt lei alle de vante oppgavene og pliktene og meldte seg litt ut for en tid. Dette førte til at han ikke var i krig som han skulle, og der han gikk og kjedet seg fant han lite mening i det meste. Øynene falt på en vakker dame og da var det gjort. David spinner ett nett av løgn og får til og med utført ett drap for å dekke sin skyld og skam. Men Gud vet, og Gud stiller David til veggs fordi han elsker ham og ønsker å bruke ham mer. Kong David måtte ta konsekvensene av sin synd og sine dårlige valg, men Gud tilgav, gjenopprettet og brukte mannen videre. Nåde.

Også i dag er seksuell umoral ett stort problem, også innad i menighetene. Jesus strammet inn lovens bud om hor til å også gjelde tankene: Den som ser på en kvinne med begjær driver hor, sa Jesus. Og her må vi alle innrømme vi har falt. Vi har sett på mennesker av det andre kjønn og både begjært og lystet det ene og andre. Vi har studert opp og ned og gjort våre oi oi’er. Vi har alle. For endel har det stoppet med nettopp dette, å bare sett, vurdert, likt og litt lystet hva øynene falt på, mens for en god del andre har det gått videre. Det har ført til sex med kjæreste og/eller tilfeldige andre, sex utenfor ekteskapet (hor) og for flere og flere er også porno blitt ett stort problem. Vi skal ikke stikke under en stol at mange innen kristenheten sliter med pornoavhengighet, og for endel har det ødelagt både deres kvinnesyn, deres seksuelle samliv, flere relasjoner og også ekteskap. Det er ett dypt alvor i dette som vi ikke må dekke over. Porno er ikke bare ett personlig og privat problem, det er synd mot Gud og andre mennesker.

Mange mennesker har fått oppleve hvordan andres seksuelle fall har ødelagt deres hjerter og liv. Den som opplevde utroskap, den som ble forlatt til fordel for en annen, den som ble ett objekt for en annens begjær og lignende. Endel har opplevd legedom og gjenopprettelse, mens andre opplevde dype sår og brutte relasjoner. Det er alvorlige konsekvenser som kan komme av seksuell umoral, både for den som «utfører handlingene» og for de uskyldige.

Gud ser ikke med lette øyne på synden, men han ser på synderen med nåde. Det er nåde, det er hjelp, legedom og gjenopprettelse for den som har falt. Det er mulig å igjen reise seg, å stå med haka opp og å tjene Herren. Gud er rede til å tilgi, husk hva Jesus sa til kvinnen de bragte foran ham: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er mulig å bli tilgitt synd av seksuell karakter, tro ikke løgnen om at det er for for flaut, for skittent til at Gud vil tilgi. Gud ønsker å utfri, lege og gjenopprette de mennesker som har falt i disse ting, men også de som er påført sår og problemer pga andres fall. Gud møter disse menneskene med nåde. Har du omvendt seg, så la ikke fordømmelse trykke deg ned. Gud tilgir og glemmer, Gud ser på deg med nåde. Det er konsekvenser å ta i denne verden og kanskje en god del ting som må jobbes med, men Gud er nådig, han tilgir og er rede til å gi deg den hjelp du trenger videre.

av

Nåde for flokken når en leder faller

Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk. (4.Mos.20:11)

De siste årene har det til tider blitt diskutert om mennesker virkelig har møtt Gud under «vekkelser» eller om det er en annen makt, ikledd lysets drakt som virket blant mennesker. Det har vært påstått at siden lederen/taleren tydeligvis er på kollisjonskurs med Guds Ord i enkelte saker, er det ikke Gud som virket med sin kraft blant de mennesker som hadde kommet for å få ett møte med Gud og ta del i den «utøsingen/vekkelsen» de «så/hørte/erfarte» skje.

Er dette sant? At det ikke er Gud som virker blant hungrige sjeler fordi lederen/taleren har endel synlige og ikke helt ubetydelige feil og skavanker både i eget liv og i sin forståelse av Guds ord? Før du leser videre, hva mener du? Hva mente du da Lakeland/Todd Bentley ble diskutert i vide lag, var det Gud som virket?

I 4. Mosebok kap. 20 leser vi at Israelsfolket er ute i ørkenen og at folket samler seg imot og også tretter med Moses og Aron fordi det ikke er vann der. Igjen kommer reglen med «har dere bare ført oss ut her for å dø? Vi hadde det mye bedre i Egypt.» Folket har allerede glemt at Gud litt tidligere sørget for dem og at det fosset vann ut av klippen etter at Moses slo på dem. Folket er bare opptatt av det som skjer akkurat der og da, og har ikke i tankene alt hva Gud allerede hadde gjort for dem. De stoler ikke på Herren, og de vender seg også mot sine ledere. Moses og Aron går utenfor leiren til sammenkomstens telt og søker Herren om hva de skal gjøre. Herrens herlighet viser seg og de får beskjed om å samle alle sammen. Foran hele folket skal de tale til klippen og Gud vil la det strømme vann ut av den.

Men vi ser her en Moses som er blitt både sinna og handler ulydig. Han taler til folket og sier: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?»(v 11). Moses er skikkelig sint fordi folket reiser seg mot dem og for at de ikke stoler på Herren- og i ett «anfall» av stolthet og forakt over folkets innstilling bryter Moses ut i denne reglen og så slår han to ganger på klippen.

Stoltheten kan vi ser i ordene han sier, «tror dere vi kan få vann til å strømme?» Moses og Aron kunne aldri få vannet til å strømme, bare Gud, men her setter Moses seg i det sted at han og Aron er de som sørger for folket. Gud hadde heller ikke sagt han skulle slå på klippen, Gud hadde sagt han skulle tale til klippen. Moses er blitt fanget inn i en kjødelig innstilling, han hever seg selv over de andre og han er ulydig mot hva Gud sa.

Vi mener ofte at når ledere viser en slik holdning av stolthet og ulydighet vil det ikke være Gud som virker blant mennesker, men er det slik? Vi leser her at Gud lar vannet fosse fram, selv etter Moses’ ulydighet, og både mennesker og buskap får drikke. Gud har omsorg for sine selv når de er trassige og selv når lederen feiler og faller, vil Gud i sin nåde og barmhjertighet sørge for flokken. Gud vil ikke la en forsamling/flokk tørste i hjel fordi lederen falt, det elsker han dem for mye til. Gud virker gjennom ufullkomne mennesker, og Gud vil også av omsorg, barmhjertighet og nåde overfor flokken, også virke gjennom ledere som feiler og faller.

Moses og Aron måtte ta konsekvensene av sin ulydighet, de fikk ikke lede folket inn i det lovede land. Men vi skal også huske hvordan Gud i nåde og barmhjertighet sørget for folket og buskapen selv når lederne feilet og falt.

av

Nåde for forbryteren

Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk.23:42-43)

Vi vet at Jesus ble korsfestet sammen med to røvere/forbrytere og selv om bibelen ikke sier noe om hva disseto var dømt for, vi vet litt om hvem romerne korsfestet på den tiden. Korsfestelse ble da sett på som den mest vanærende henrettelsesmetoden og brukt for å henrette slaver, opprørere, forrædere, pirater og kriminelle fra de nederste sosiale lagene. Mennesker som var frie romerske borgere ble kun unntaksvis korsfestet. Det var ingen symbolsk mening i korsfestelse (slik Jesu korsfestelse har for menigheten i dag), men det var kun brukt for å gi en lang, pinefull og offentlig vanærende død. «Fangene» hang til spott og spe mens kroppen ble pint til døden. Selve døden inntraff sjeldent før etter flere dager og da pga oksygenmangel eller en kombinasjon av utmattelse, tørste, blodtap og sjokk.

Selv om vi ikke kan si spesifikt hva denne forbryteren ble korsfestet for, kan vi anta at det er en mann som var fra en lavere samfunnsklasse, som gjorde opprør mot det etablerte og som ble tatt i kriminelle handlinger som f.eks. tyveri. Han ble dømt skyldig og fikk sin straff, men ulikt den andre forbryteren, så innrømmer han sin skyld (sier straffen er rettmessig). Samtidig erkjenner han også at Jesus er Guds sønn og spør om nåde.

Fortjener ett slikt menneske nåde? Fortjener en som har stjelt og løyet, som har lurt, bedradd og utnyttet andre å bli møtt med nåde? Fortjener virkelig den som har ødelagt for andre og kanskje ruinert menneskers liv både økonomisk, sosialt og ved å spre frykt, å bli møtt med nåde?

Jesus hang der ved hans side i stor smerte og i stede for å si «du får som fortjent» sier han: «Sannelig, i dag skal du være med meg i paradis». Ingen av oss fortjener å bli husket på av Gud, å bli tilgitt og få komme inn i varmen, men nettopp her møter Gud oss med en nåde som er uendelig stor. Det avhenger ikke av hva jeg gjorde, men av hva Jesus gjorde- og Jesus tok alt på seg selv for at vi skulle få gå fri.

Guds nåde gjaldt også for forbryteren, akkurat som nåden gjelder for dagens forbrytere. Jo det er konsekvenser av menneskers feile valg som de selv må bære, men når det gjelder forholdet til Gud, så har Jesus allerede tatt straffen på seg og sonet skylden, den som innrømmer sitt behov for hjelp og frelse, forbryter eller ei, møtes av Guds nåde.

av

Nåde

Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av… (2. Tim. 1:9)

Nåde er ett av Bibelens mest sentrale begreper og likevel er det mange som vil ha litt problem med å forklare hva nåde egentlig er. Og kanskje er det ikke så rart? For ordet inneholder dybder og bredder som jeg tror vi aldri helt vil gripe innholdet av før vi en dag er i himmelen og skuer Gud i hans hellighet.

Gjennom nåden blir Guds kjærlighet, barmhjertighet, hjerte og vesen åpenbart for menneskene. Gjennom nåden får vi del i frelsen, vi blir ett av Guds barn og en del av Guds familie. Nåden bevarer oss og leder oss til å fortsette i riktig retning (den oppdragende kraft i nåden). Sagt med andre ord: Nåden frelste oss, nåden bevarer oss og nåden vil en dag ta oss helt hjem.

Gud viser sin nåde mot oss basert på forsoningens grunn og det er denne vi må stå på når vi kommer fram for Gud. Det er Jesus blod som renser oss, det er Jesus som frelser oss og helliggjør oss og alt er av nåde.

Norsk språk bruker ordet «nåde» for flere av de ord som brukes i grunnteksten. I GT er de to vanligste hen og hæsæd mens det i NT er det greske chàris. GT ordenes betydning er: hen = vennlighet, godhet, gunst, miskunnhet, nåde (grunnbetydning av tilsvarende verb er ‘være from’). hæsæd = brukes også for mildhet og barmhjertighet, men har også en videre innholdsfylde enn hen og brukes spesielt om nåde-trosskap i paktsforholdet. Chàris i NT er uttrykk for 1) Guds nådige sinnelag (=yndest, velbehag,velvilje) og 2) yndestbevis, nådegjerning, velgjerning (kilde dette avsnitt: Ill. Bibelleksikon)

Vi vet at vi er frelst av nåde, men hva vi mange ganger glemmer er at det å være møtt, fylt og omsluttet av nåde, også innebærer at Gud ser på oss med velvilje og velbehag. Gud sitter ikke i himmelen og sukker, akker og ve’er seg over oss og alt det dumme vi kan finne på, men Gud gleder og fryder seg over sine barn- Gud gleder og fryders seg over sin kjære deg. Gud ser på deg med glede, han ønsker bare ditt beste og han lengter etter å overøse deg med godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Gud er for deg, og nåden er et solid og håndfast bevis på dette.

Guds nåde er mye større enn vi kan forestille oss og den når dypere enn den mørkeste grav og den gjelder for mennesker i alle slags situasjoner og problemer, noe vi skal innom i de kommende innlegg.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! (Fil. 1:2)

av

Veien videre er… foran

I går postet jeg innlegg 100 og skrev litt om hvordan veien fram dit hadde vært. Det har vært både humper i veien og litt kronglete svinger, men samtidig har jeg lært endel om både Gud og meg og livet. Men hvor går veien videre?

Jeg tenker at dette er noe Gud kalte meg til å gjøre, og selv om jeg ikke helt ser hvorfor, er ikke det det viktigste for meg. For meg er det viktigere å vandre lydighet mot de ord Gud gir og overlate til Gud å gi ordene vekst. Jeg vet at jeg selv ikke kan bringe livgivende ord, men Gud kan fylle ordene med sin herlighet og kraft.

Jeg ser at mye av hva jeg har skrevet til nå er i en av disse kategorier;

  • Guds trofasthet, omsorg, nåde og kjærlighet
  • tro og motgang (motgang er en del av livet med Gud og også et av våre viktigste klasserom)
  • å leve overgitte og hellige liv (helliggjørelse, vandre i lydighet)
  • å reise seg mot synd, urettferdighet og denne verdens ånd

Alt dette henger selvfølgelig sammen med hva Gud har lagt i mitt hjerte å dele med andre. Noen har spesielle kall innen helbredelse, misjon, evangelisering, profeti oa, jeg har fått å mane Guds folk til å bryte med verdens ånd/system, å leve overgitte og hellige liv, at motgang er naturlig og faktisk utviklende og at uansett er Gud nådig og trofast.

Jeg går til tider kvasst ut mot lefling med synd i kristnes liv og miljøer. Vi tillater for mye slinger i valsen og vi tillater oss selv å heve oss over andre. Vi skal leve ett liv som er Gud til ære og andre til gagn, ikke bygge egen rikdom gjennom større, bedre og flottere. Det er fortsatt mye på dette området jeg ønsker å si, men jeg er også litt tilbakeholdende. For ett par år siden spurte jeg Gud om hvorfor han viste meg så mye og samtidig sa jeg ikke fikk dele det og Gud svarte meg: «Du har ikke nok kjærlighet enda.»

Hvis vi skal forkynne mot synd og løgn, trenger vi ett hjerte fullt av Guds nåde og sannhet for å ikke selv bli harde, fordømmende og bitre. Bare tenk på de gamle profetene; deres ord var til tider harde og fulle av dom, men det var alltid en enorm kjærlighet og nåde bak det hele. Med enkle ord sa de ofte: Dere har gått egne veier og trynet skikkelig, dere har vanæret Gud og hans navn og for det vil dere oppleve dom. Men Gud er nådig og elsker dere fortsatt, så hvis dere vender om vil han ta imot dere med åpne armer, tilgi dere, gjenopprette dere og på ny være deres Gud.

For meg henger alle tingene sammen, og det hele både starter og ender med Guds kjærlighet og hellighet. Gud er både hellig og kjærlig.

Veien videre med denne bloggen er ikke helt klar for meg så jeg fortsetter å skrive etter som jeg blir minnet om ting. Det er enkelte ganger mer tematisk slik at innlegg i ei uke eller to er i samme tråden, andre ganger kan det være litt mer ulikt hver dag. Jeg tenker at Gud vet hvem som trenger hva og at det også er derfor jeg enkelte ganger har kjent jeg skal skrive spesielle setninger eller skal publisere ett annet innlegg enn hva som lå klart. Jeg tenker samtidig at Gud lærer meg opp, for meg er dette like mye ett «klasserom i livet» som det er en mulighet til å forkynne om Guds godhet og trofasthet. Jeg lærer etter som veien blir til, og håper og ber om at andre kan finne ord til ettertanke og oppmuntring når de kommer innom. Hvor lenge bloggen kommer til å få nye innlegg vet bare Gud, men en ting jeg har tenkt er at etter ett par år vil jeg ha en 5-600 innlegg, og kanskje kan jeg da velge ut 365 som blir gjengangere… Jeg har enkelte tanker om og for bloggen, men det eneste jeg egentlig vet om veien videre er… at den er foran, at Gud vil være med og at jeg vil bli ledet, men også lære, ett steg om gangen.