av

Veien til 100 var lang og kronglete

I dag er det innlegg nummer 100 som blir postet, og med det er en stor milepæl nådd.

Da jeg senvinters startet denne bloggen, visste jeg at det kom til å bli noen humper i veien og kronglete stykker som måtte passeres, men jeg gikk på med godt mot og regnet med at jeg skulle klare ett innlegg til dagen. For det var jo det jeg kjente Gud talte til meg om å gjøre…

Hva jeg også visste var at skulle det i det hele tatt være mening i å skrive denne bloggen, måtte jeg ha ord fra himmelen. Jeg hadde selvsagt ett lager på innsiden som jeg kunne hente fra og skrive om, men jeg visste også at Gud er den som må puste liv i ordene. Jeg startet med hva jeg hadde samtidig som jeg søkte Gud for hva jeg skulle skrive videre. Det har ikke bare vært lett å vite hva jeg skal skrive om…

Den første kneika jeg måtte over er hvordan innleggene er. Jeg hadde tenkt det skulle være korte stykker (max 250 ord), og jeg slet meg gjennom det ene innlegget etter det andre… Den dag jeg våget å publisere ett lengre stykke var det befriende… Jeg er ikke typen til å skrive helt kort, jeg trenger mine +/- 600 ord… Jeg strevde i begynnelsen med de korte, for det var hva jeg opplevde Gud sa: korte innlegg hver dag. Men etter som ukene gikk og det fortsatt var like tungt å vanskelig å skrive, måtte jeg innse at det var mine tanker. Jeg tenkte kort er best, Gud sa ett innlegg dagen. Jeg trodde jeg kunne lære kunsten å skrive kort gjennom øvelse, men jeg ser at det er ikke mitt område. Det er befriende å skrive lengre stykker og da kan jeg også mer flyte og hvile i min «tjeneste» i stede for å slite og streve meg gjennom det.

En annen ting som var vanskelig å akseptere og svelge for meg, var å ta pauser fra daglig posting av innlegg da formen min ble veldig dårlig. Jeg er sta og vil fullføre, og ett innlegg dagen er ett innlegg dagen. Det måtte svelges endel stolthet de to gangene jeg har sagt jeg tar en kort pause. Samtidig har jeg måtte kjempe en indre kamp for å få ro over det å ta pauser. Gud kalte meg til å skrive og poste ett innlegg dagen, var hjernetåka og utmattelsen min ikke bare naturlig men også ett forsøk på å stoppe skrivingen (=angrep) eller var det kun rent naturlig pga helsa og omstendighetene mine? Gud lot meg finne hvile gjennom pausene, samtidig som det ble en tid der Gud igjen minnet meg om at min kjærlighet til ham er mer dyrebar enn alt mitt gjøren, jeg skulle og kunne hvile i vissheten om at jeg var elsket og akseptert og at det der og da var viktigere med hvile enn arbeid.

Så er det kampen om viktigheten av bloggen. Det er en utfordring å bli stående i hva Gud kaller oss til når vi føler det er mest arbeid og lite resultat. Er virkelig ordene som skrives til hjelp? Er det egentlig noe mening i å fortsette når resultatet er nesten fraværende? Er den lille begynnelsen ett tegn på at det ikke er riktig? Jeg vet hva Gud sa, og selv om følelsene mine ikke alltid er på linje med hva Gud talte, fortsetter jeg å skrive. Kampen er der, men jeg skriver i lydighet til Guds kall og i tro og tillit til at Gud blåser liv, kraft og nåde inn i ordene slik at hvertfall ett menneske finne hjelp og trøst i rette tid. Selv om vi alle vil være av stor betydning for mange, er den enkelte sjel ikke mindre dyrebar og viktig. Jeg minner meg selv om at hvis ett menneske finner hjelp og trøst i sin nød- så er det ufattelig stort og viktig. Jeg minner meg selv om at Gud kan gjøre ting i mennesker som ikke jeg ser og vet om, og at kanskje når ordene mennesker jeg ikke vet om? Det viktigste for meg er ikke resultatet, det er å gjøre det arbeidet (=skrive) Gud kalte meg til, å være lydig og trofast mot han jeg elsker mest. Gud er den som gir vekst, ikke jeg. Gud er den som puster liv inn i ordene, ikke jeg.

Dette er litt av min vei fram til 100,og jeg tror mange opplever lignendes når de starter med noe nytt. Kanskje kan dette være med på å sette ord på ting og tanker andre har tenkt, men ikke helt har funnet egne ord for enda…

av

Kampen mot meg selv

Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort. (1. Kor. 9.27)

Veldig ofte når jeg skriver eller snakker med andre om det å leve gudfryktige liv, skriver/snakker jeg like mye (om ikke mer) til meg selv enn til dem. Det er ikke slik at jeg har nådd fram, men jeg har ved Guds nåde blitt tatt ett stykke på veien. Det er ikke slik at jeg ikke kjemper mot lyster og behag, men ved Guds nåde og hjelp er noe beseiret og jeg er fri fra noe. Det er ikke slik at jeg har skjønt og forstått alt, men litt har Gud åpenbart og vist meg. Og hva jeg har fått og erfart, vil jeg lydig og helhjerta dele videre, samtidig vet jeg veldig godt at også jeg er underveis.

Det er til stadighet en kamp i mitt indre, det er ting som hadde vært så mye enklere og behagelig å bare tillate seg selv å gjøre, tenke eller tro, i stede for å kjempe mot tankebygninger, lyster og ønske om øyeblikkelig glede og lykke- og enkelte ganger er jeg ikke flink nok til å ta kampene, jeg orker bare ikke. Jeg orker ikke kjempe mot meg selv og mitt «kjød» i egen kraft, for jeg vet jeg taper. Jeg vet at jeg trenger hjelp, jeg trenger Guds forløsende og frigjørende kraft og nåde.

Det hadde mange ganger vært lett å gi opp kampen, men jeg kan ikke. For jeg vet jo oftest hva som er rett og hva som behager Herren, og jeg vet at det er ikke alltid gjort med ett knips å beseire det «vonde og onde» i meg selv. Det er en stadig kamp, en kamp jeg kjemper til jeg er tom og frustrert, så en liten pause før jeg er på’n igjen.

Hvorfor kjemper jeg videre i egen kraft når jeg vet at jeg ikke kan klare? Fordi jeg vet at Gud har sagt at han vil fri meg ut, jeg vet at han vil komme meg til hjelp. Derfor fortsetter jeg å ta opp kampen mot hva som bor i meg, samtidig som jeg fortsetter å rope til Gud om hjelp. Jeg gjør hva jeg kan selv samtidig som jeg fortsetter å tro at Gud kan alt og ikke bare roper etter hans hjelp, men også venter på hans inngripen og forløsning.

I min kamp mot meg selv, lærer jeg meg selv og de mindre pene, pyntelige og fromme sidene å kjenne- jeg ser jeg er egenrådig og sta og vil klare selv, jeg ser stolthet og fasadepynting fordi jeg ønsker å framstå som bedre enn jeg er, jeg ser tendensen til å snike meg unna og å ikke ta fullt ansvar- jeg ser at det egentlig bor lite godt og nyttig i meg. Men likevel fortsetter jeg…

Hvorfor gir jeg ikke bare opp? Hvorfor setter jeg meg ikke bare i sofaen og venter på Gud? Hvorfor kjempe når jeg vet Gud selv må gripe inn og hjelpe meg?

Noen ganger driver meg selv tom fordi jeg vet at bare da klarer jeg å helhjerta legge alt i Guds hender. Når jeg orker litt, så er det vanskeligere å slippe Gud til. Derfor går jeg også på igjen når stolthet reiser seg og jeg føler «jeg kan selv»- fordi jeg vet at det er først i min tomhet jeg klarer å legge det helt på Gud. Andre ganger tar jeg kampen opp fordi det er hva som er rett og riktig, og selv om jeg ikke har lyst der og da vil jeg heller gjøre hva som er rett enn bare lett.

Samtidig trenger jeg å kjempe fordi jeg minner andre om å leve hellige og overgitte liv. Hvordan hadde det tatt seg ut om jeg hadde sagt det til andre, men selv godtok en haug med slinger i valsen i eget liv? Hvis jeg skal minne andre om å leve hellige, overgitte liv og å kjempe mot «kjødet», trenger jeg å kjempe enda ivrigere selv. Jeg vil ikke komme til kort i forhold til hva jeg sier og skriver til andre, jeg vil gå foran og bane vei og si: Jeg vet det er mulig, for Gud har hjulpet meg. Jeg vil kikke meg selv i speilet og gjøre noe med hva jeg ser, før jeg holder speilett opp for andre. Jeg vil ta egen bjelke ut, før jeg viser andre flisa deres.

Vi kjemper mot oss selv i en del omstendigheter, men vi kan samtidig hvile i vissheten om at Gud vil gripe inn og gjøre verket. Men vi må gå ut i kampen for å ha mulighet til å vinne den.

«Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.» (Fil.1.6)

av

å få Egypt ut av hjertet

… I dag, om dere hører hans røst,  så gjør ikke hjertene harde… (Heb.3:15)

Mang en gang kom Gud israelsfolket til unnsetning og redning og han viste dem tegn og under. Han delte vannet og lot dem gå tørrskodde over, han mettet dem med manna og vaktler og lot det strømme vann i fra klippen i ødemarken. Gud passet på at de hadde klær på kroppen og (telt)duk over hodet, han beskyttet de svake som ble angrepet men straffet de stolte og overmodige. Likevel var det vantro og opprør blant folket, likevel klarte mange ikke å stole på Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Det største problemet Gud hadde var ikke å få folket ut av Egypt, det var at menneskene holdt fast på Egypt i sine hjerter- og det samme problem har endel mennesker i dag også. Gud kommer dem i møte og frir dem mirakuløst ut av synd og begrensninger, av skam og mørke, av sykdom og dårlig samvittighet- og selv om de har opplevd åblitt tatt fra mørke til lys, havner de sakte men sikkert tilbake i den samme gamle «skitten». Det kan være uvaner eller synd, det kan være en mindreverdighetsfølelse eller selvrettferdiggjørelse, det kan være usunne relasjoner og forhold eller det kan være noe annet. Hvorfor?

Er ikke Gud mektig nok til  fri oss helt ut, eller er det vi som kommer til kort?

Gud er mektig til å løse alle lenker og bånd, til å rive ned festningsverk og tankebygninger, han kan lege dem mest sønderbrutte og oppreise den som falt til mørkets dyp- Gud er mektig nok til å snu alle situasjoner til noe godt og han er barmhjertig nok til å gjenopprette etthvert menneske. Men… vi må selv velge å være lydhøre og vandre i lydighet. Sier Gud noe, er det slik.

Hvis Gud frir oss ut, kan vi ikke fortsette i samme gamle mønster og tro at det gamle ikke vil komme tilbake, vi må få ett renset, helbredet og fornyet sinn. Vi må leve i samsvar med de sannheter og åpenbaringer Gud gir oss personlig og i sitt ord.

Gud talte til israelsfolket men de gjorde hjertene sine harde, de tok ikke til seg den sannhet Herren forkynte for dem og de innrettet seg ikke etter hva Gud sa. De ville gå sine egne veier og gjøre det på sin måte. Men det funket ikke, de både havnet i trøbbel og de opptente Herrens vrede ved å være stolte og hardnakkede. Gud var mektig nok til å fri dem ut og hjelpe dem, noe han gjentatte ganger viste dem, men de valgte å stå imot Gud. «I dag om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter» bør være en stadig advarsel og påminnelse for oss om at det nytter ikke bare å være lydhør overfor Herren, vi må også vandre i lydighet mot hans ord.

Det nytter ikke bare å fysisk bevege seg ut av Egypten (fangenskap av ulike slag), vi må også fornye vårt sinn i samsvar med Guds ord og sannhet, slik at Egypten blir drevet ut av vårt hjerte og sinn.

Har du noen områder i livet der du må søke Gud om hjelp til å fornye sinnet og levesettet ditt slik at du kan bli fri fra de lenker som binder deg?

av

flykt fra synden

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss… (Heb. 12:1)

Jeg var inne på oversikten over kommentarer å måtte slette noen spam/søppel-kommentarer da tanken slo meg; spam er egentlig ganske likt synd. Det er ikke bra for oss og det kan føre oss på ville veier. Det kan føre oss inn i ting vi egentlig ikke er klar over eller klar for, men samtidig er det noe fasinerende og fristende ved det hele. Det er enkelte dager jeg lurer på hva spam-filteret mitt har fjernet, det hadde jo vært litt kjekt å vite hva som skjulte seg bak tallene som sier at enda flere kommentarer er stoppet. Men samtidig vet jeg jo at det er ett godt filter som brukes, og at hvis noe fjernes fra min side og mine øyne, så er det fordi det rett og slett er søppel.

Synd forsøpler livet vårt, og det vil gi konsekvenser og føre oss på veier som ikke er gode for oss. Det er lett å bli fanget inn hvis vi ikke er på vakt. Hvis vi i tillegg lar tankene få surre om og over det «spennende, fasinerende og ukjente», lar vi det få rom i vårt sinn slik at det henger fast ved oss, noe som senere kan føre til fall og feil vi vil angre bittert på.

I Fadervår er det en linje som sier: «Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» (Matt. 6:13a). Når vi ber dette ber vi Gud beskytte oss mot ting som ikke er av det gode for oss og Gud vil beskytte oss, men vi må også huske vårt eget ansvar. Når vi merker at Gud peker på ting som galt og farlig, er det vårt ansvar å holde oss borte fra de tingene. Vi må følge opp de formaninger og ting Gud viser. Vi har også fått fornuften for å bruke den. Sliter man med overspising, så fyll ikke opp skap, kjøleskap og fryser med delikatesser. Sliter man med porno, så ikke gå inn på visse kiosker og butikker og for all del innstaller filter på data og tv (eller kanseller alt for ei tid). Sliter man med shoppinggalskap, så hold deg unna bankkort og kredittkort, og ha bare litt penger med deg. Det er mange ting vi selv kan gjøre for å ikke la ting få ett farlig grep over våre liv, og i tillegg til de praktiske tiltak vi selv kan sette inn, er det viktig at vi er både lydhør overfor Åndens ledelse og at vi følger dette opp.

Dagens vers etterfølges med et vers som gir oss ett av de viktigste svarene til hvordan vi kan klare dette: «med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Heb. 12:2a). Mye er vi ikke sterke nok til å bekjempe og vinne over selv, men Gud i oss er sterk nok.

av

Motgangens velsignelser

Etter to uker med innlegg om prøvelser og motgang er det tid for en liten oppsummering. Jeg har valgt å bruke dette innlegget som ble skrevet for Filadelfia Vennesla sitt menighetsblad Innsyn og som også er tidligere publisert på med Gud i hverdagen.

~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~

Vi har en tendens til å se på motgang som noe negativt vi prøver å utsette eller holde oss unna. Tenk over dette: Ingen av oss ønsker bortskjemte, sutrete og kravstore barn, derfor setter vi grenser, gir konsekvenser og går sammen med barna gjennom det som er vondt og utfordrende. Mens vi selv, som voksne, vil gjerne slippe alt dette og håper vi kan bli modne og sterke mennesker uten å få vondt inn i hverdag og liv. Ganske selvmotsigende eller hva? George Muller har sagt ”å lære sterk tro er å holde ut i store trengsler. Jeg har lært min tro ved å stå fast midt i alvorlige prøvelser”. Charles Stanley har gitt en forklaring vi bør ta til oss og grunne over: ”Noen ting er så viktige for Gud at de er verdt å forstyrre gleden og lykken til hans barn for å oppnå dem”. (egen oversettelse) Vi skal se på noen ”skatter skjult i mørket” når vi går kort gjennom noen av motgangens velsignelser. Husk dette: Gjennom motgangens kamper kan vi vinne seiere vi aldri vil kunne få på noen annen måte.

Gud kan bruke motgang for å lede oss. Gjennom at vi plutselig opplever problemer, blir vi nødt til å bevege oss videre. I stede for å stå på stede hvil å gjøre som vi alltid har gjort, må vi ta avgjørelser og valg som tar oss videre. Gud vil gi oss råd og vink om hva som er rett og godt. Se Ordspr.3:5-7 og Jes.30:19-21

Motgang kan bli brukt av Gud for å teste oss. Når vi blir satt under press og kommer til enden av oss selv, vil hvem vi er komme tydelig fram. Ønsker vi å gjøre det rette og ære Gud, eller ønsker vi bare at det tar slutt og at vi igjen føler oss komfortable? Hva avslører motgangen om hvem vi virkelig er? Se Jak.1.2-4, Mal.3:3 og Jes.48:10-11

Motgang kan gi Gud mulighet til å korrigere oss. Noen ganger likner vi barna mer enn vi liker å innrømme. Som foreldre er det ting vi sier våre barn ikke skal gjøre fordi det vil gjøre vondt eller er skadelig, men de ”må” prøve å finne det ut på egen hånd. Noen ganger må vi voksne også prøve, og feile, for å kunne ta til oss den visdom og rettledning Gud har prøvd å dele med oss (men som vi ikke ville høre på). Se Sal.119:71 og Heb.12:5-11

Gud kan bruke motgang for å beskytte oss. Det er to sider ved dette jeg skal nevne kort. Det ene er at det å ikke bli forfremmet, ikke få status og ære, ikke få lønnspålegg og annet kan bevare oss fra å bli stolte og selvrettferdige (tror vi har klart det selv). Vi blir bevart ydmyke og lydhøre overfor Gud og andre. For det andre kan det hindre oss fra å oppleve større smerte og alvorligere konsekvenser i ettertid. Ett enkelt og kort eksempel på det er en gang guttene og jeg var på reise. En av guttene måtte plutselig på do og det kun kort tid etter forrige stopp. Lite glad siden vi allerede hadde brukt 4 timer på en 2-timers strekning (vegarbeid, omkjøringer oa) stopper jeg. Jeg blir enda mindre blid når is-lysten plutselig kommer sterkt over guttene. Vi tar en is hver og ca 10 minutter senere fortsetter vi ferden. Etter nye 20 minutter kommer enda en omkjøring. Noen minutter senere hører jeg på radioen om to bilulykker, en i hver av de to større tunellene vi skulle til å kjøre gjennom. Hadde vi ikke tatt det stoppet med do og is, hadde vi mest sannsynlig vært veldig nær eller midt oppi det hele. Motgang kan være Guds måte å beskytte oss på. Se 1.Mos.50:20, Matt.6:13 og Rom.8:28

Gud bruker motgang for at vi skal bli mer likedannet Kristus. Hvis vi håndterer motgang rett, er det både karakterbyggende og trosstyrkende. Gud er mer interessert i vår karakter enn at vi alltid føler oss komfortable. Les sitatet av Stanley en gang til, se også Rom.5:3-4, 2.Kor.1:3-7 og 1.Pet.5:8-10

Siste punkt jeg skal nevne her er at motgang knytter Kristi legeme sterkere sammen. Gjennom at vi tar del i hverandres prøvelser og lidelser, blir vi sterkere knyttet sammen. Vi utvikler en omsorg og kjærlighet for hverandre som er dypere og mer altomfattende enn det fellesskapet vi delte i gode tider. Se 2.Kor.7:5-7, 1.Joh.4:7-21 og 1.Kor.12:12-26

Vi må gjennom mørket noen ganger for å lære at Gud vender alt til noe godt og at vi blir dypere grunnfestet i troen gjennom prøvelser. Der og da er det lite behagelig, men i etterkant er velsignelsene og gledene både nyttige og gode. Gud bruker både medgang og motgang til å forme oss. I stede for å ta avstand fra all motgang, burde vi heller ta en liten pause og spørre Gud; Er det noe du vil fortelle meg eller lære meg? Gud ønsker å bruke motgangen du møter i livet til noe godt, vil du la ham gjøre det?