Gud

av

Legger Gud motgang på sine barn?

Er all motgang en del av djevelens angrep? Eller er det en del av å leve med forgjengelige legemer i en verden som er under det onde? Eller er det slik at Gud selv legger motgangens byrde på sine barn? Hva mener du er opphavet til den lidelse og motgang du møter i livet?

Hva og hvem du mener er opphavet har mye å si for hvordan du forholder til hva du møter. Hvis det er bare djevelen er det å stå i mot og kjempe en åndelig kamp det du må gjøre. Hvis det er fordi slik er det bare pga denne forgjendelige kroppen og den underlagte verden, kan det være lett å la alt seile sin sjø og bare ta det som en del av livet. Er det Gud som legger denne motgangens byrde på deg, er det hans vei gjennom og ut av det hele du må søke, da er det Gud som med sin kraft må ta deg gjennom.

Endel motgang er djevelen som prøver å stikke kjeppene i hjulene for de troende, er du helt overgitt Herren kan du være viss på at djevelen kjemper mot deg med list og stor styrke. Han hater barn som forkynner Herrens nåde og trofasthet og prøver å få dem til å tie.

Å si det er bare slik det er å ikke innse alvoret i hva som skjer nå og senere vil skje. Ja verden er under det onde og vi har forgjengelige legemer, men vi har ett ansvar for å leve gudfryktige og overgitte liv og å stole på Herrens løfter. Vi skal reise oss mot ondskap og urettferdighet og vi skal ikke tillate alt tungt og vondt. Selv om ikke alt vondt er ondt send fra djevelen, er en god del det og vi skal reise oss opp mot det i Herrens kraft. Vi skal ikke bare godta og si det er som det er.

Gud tillater motgang på sine barns skuldre, husk bare at det var Ånden som ledet Jesus ut i ørkenen hvor han på fastens slutt ble sterkt prøvet av djevelen. Vi skal ha det i bakhodet når vi videre ser versene i Salme 66:10-12b

For du har prøvet oss, Gud, renset oss som de renser sølv.
Du lot oss gå i garnet, du la en byrde av motgang på våre hofter.
Du lot mennesker ri over våre hoder, vi gikk gjennom ild og vann.

Gud tillater motgangens byrder inn i menneskers liv, og her ser vi en beskrivelse av noen som virkelig har vært dradd gjennom dypt vann og skikkelig tøffe tider. Det er som å lese: Gud det ble så mye for meg at jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Det var så tungt og vanskelig at jeg trodde jeg skulle gå under, jeg klarte ikke ta ett skritt til. Mennesker undertrykte meg og overså meg, de var mine fiender i stede for venner til støtte og hjelp,

Vi ser i versene at det er mennesker som virkelig opplevd motgang og prøvelse. Omstendighetene var så ille at i egen kraft var det umulig, dette mennesket var tatt forbi seg selv. Men når vi ser på det første verset er det en gudgitt hensikt med det hele, Gud bruker motgangen for å rense mennesket som man renser sølv. Gud bruker sterk varme for å få vekk slagget i oss. En annen ting Gud også gjør med oss er å «beskjære oss» for at vi skal bli sterkere og kunne bære enda mer frukt (jf. Joh.15)

I versene over har jeg tatt ut siste del av vers 12. Der står det:

Så førte du oss ut til overflod.

Hvis Gud legger motgang på våre skuldre, er det fordi han vet det vil bringe noe bedre, sterkere og mer edelt, det vil føre til at vi blir mer likedannet Kristus og at vi vil bære mye mer frukt. Det er som hebreerbrevet sier oppdragelse som ikke er god mens den pågår, men i ettertid vil vi se at det var rett og godt. Gud lar oss oppleve tider der vi blir tatt forbi oss selv fordi han vil bringe fram noe mer edelt og godt i oss, og fordi han ønsker å bringe oss ut til en større og rikere overflod enn vi har opplevd tidligere.

For de som opplever at de er tatt forbi seg selv og bare ser frådende vann og hissig ild på alle kanter, vil jeg avslutte med verset som er rett foran de jeg brukte fra salme 66 som oppmuntring, trøst og påminnelse om at du er ikke alene; Gud er med deg og vil ta deg gjennom dette også.

Han holder oss i live og lar ikke våre føtter vakle. (Sal.66:9)

av

Verdens sterkeste pappa!

Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade! (Sal. 34:3)

Per og Karsten er havnet litt i tottene på hverandre, og etter en kort dytt og klask-kamp kommer det:
– Per: Bare pass deg! Pappa’n min er sterkere enn din!
-Karsten: Nei-hei det er han ikke så, for min pappa er enda sterkere enn din!
-Per: Hold munnen din du, for min pappa er mye sterkere enn din, din pappa kan ikke løfte lokket av søppeldunken en gang!
– Karsten: Du er bare dum du, og pappa’n min kommer til å ta både deg og pappa’n din på en gang, og det med bare en hånd! For min pappa er den sterkeste pappa’n i hele verden!

Det er vel mange som enten har tatt del i eller vært tilskuer til liknende! Det er typisk barn! Og det er ikke bare fordi de er sinte og ville ha overtak de sier det, men fordi barn er stolt av sine foreldre og andre skal ikke snakke vondt, dårlig eller ned om noen som er i min familie! Pappa er verdens sterkeste er ett uttrykk for tillit, kjærlighet og en visshet om at pappa kan hjelpe med og ordne opp i det meste.

Gud er verdens skaper og opprettholder, han er lyset og godhetens opphav og kilde, han er den svake og hjelpeløses hjelper og støtte, han leger den med sønderbrutt hjerte, den nedbøyde løfter han opp. Gud kan stille sitt barns hjerte midt i en stormfull hverdag og gi en glede som er overstrømmende. Gud er den beste som er, han er over alt og alle, og han er mer enn mektig nok til å hjelpe oss gjennom hva som helst vi møter her i livet! Jeg er stoltav pappa’n min, og jeg vet at eneste grunnen til at jeg er den jeg er i dag, er fordi Gud er trofast, Gud er god!

Jeg er så ufattelig og ubeskrivelig stolt av Gud.
Hva med deg, er du også det og forteller du det til andre?

av

Forberedelse for den uventede stormen

Fra begynnelsen forteller jeg slutten, på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt. Jeg sier: «Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.» (Jes.46:10)

Noen ganger kan vi oppleve at vi jobber med spørsmål og tanker vi ikke forstår hvorfor. Det er ting som hele tiden kommer opp i hjertet og tankene, men det er ingenting i omgivelsene og livet som tilsier at vi skal bruke mye tid på disse tingene. Noen ganger er det tanker om hvordan vi ville handlet og/eller reagert i visse situasjoner, andre ganger er det ting i hjerte og tanker som «ryddes opp i», settes under nytt lys og med det skaper ny innsikt og visdom. Det kan være tanker om nye oppgaver og nytt ansvar, men det kan også være sorgfulle temaer og følelser. Uansett hva det er, bør det ikke avvises selv om man ikke forstår hvorfor det kommer. I stede for å skyve det hele bort, er det riktig og viktig at vi inviterer Gud inn i hva som skjer. Spør om Guds lys og visdom, hjelp og vei, legedom og gjenopprettelse.

Jeg husker selv flere ganger det jobbet noe veldig i hjerte og tanker med ting jeg ikke forstod hvorfor, men da livet noen måneder senere smalt døra skikkelig hardt igjen rett i ansiktet mitt forstod jeg. I sin visdom og kjærlighet hadde Gud forberedt meg for en uventa storm. Gud hadde forberedt og formet meg så jeg skulle kunne stå fast og oppreist gjennom hva som ville komme.

Om du opplever at det er tanker eller temaer som stadig kommer opp i hjerte og tanker, inviter Gud inn i det og spør om hans lys og hjelp. Gud vil alltid gjøre hva han kan for å forberede oss på hva som ligger foran, men vi må lære å gjenkjenne hvordan Gud jobber i våre liv og selvsagt slippe han til.

Hvis du tenker tilbake, har du opplevd at Gud forberedte deg for nye ting eller en uventa storm, uten at du helt forstod det før det skjedde? Hvis du har, hvorfor ikke ta deg tid til å takke Gud for hans godhet og omsomrg.
Hvis du ikke kan huske slike episoder, hva med å spørre Gud om å vise deg de gangene han gjorde dette? -for jeg er sikker på at han har gjort det!

Hvis du opplever dette akkurat nå:
Kjære Gud, du ser ditt barn og vet hva det er som jobber i hjerte og tanker. Jeg ber om at ditt lys får skinne, din visdom får slå rot og at din styrke og legedom fyller hjertet og sinnet til ditt kjære barn.Takk Gud for at vi ikke trenger å gjøre dette alene, du er her sammen med oss. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Takk Gud for din barmhjertighet og kjærlighet. Deg til ære, oss til gagn. I Jesu dyrebare navn, amen!

av

Er Gud urettferdig?

Men dere forstandige, hør heller på meg: Det er langt fra Gud å være urettferdig, og fra Den veldige å gjøre ondt. Han gir oss igjen for våre handlinger, gir lønn etter gjerning. Sann mine ord: Gud gjør ikke urett, Den veldige fordreier ikke retten. (Job 34:10-12)

Tårene triller nedover kinnene mine mens jeg sier om igjen og om igjen «Du er ikke urettferdig Gud, du lønner enhver tilbake, du er ikke urettferdig, du er trofast og god». Jeg kjenner jeg er så såra og lei meg at det er vondt, for det var MIN Gud de snakket slik om. Litt tidligere hadde noen fortalt at de var lydige og hjalp noen og at de hadde tapt og gått i minus. Jeg sier at har dere vært lydige så har dere ikke tapt, det er en investering hos Gud… men det går ikke helt inn, for det kommer igjen at «jo vi har hjulpet slik vi kjente, men vi har tapt».

Tankene gikk videre til hvor langt er vi villige til å strekke oss for å hjelpe andre. Vil vi bare hjelpe når det ikke koster oss noe, eller vil vi også hjelp når det krever og koster mye? Vil vi gi opp ferie for å hjelpe andre? Vil vi gi slipp på søvn for å høre på noen som sliter? Vil vi gå en mil ekstra når det er nødvendig? Eller vil vi bare hjelpe andre så lenge det ikke krever for mye? Er vår komfort viktigere enn lydighet og hjelpsomhet?

Hvis Gud kaller oss til å hjelpe noen kan vi være sikre på at det vil bli gitt tilbake i rikt mål. Det er ikke sikkert at hva vi sår inn i andre sine liv kommer tilbake i samme form som vi gav, men det er sikkert at det vil gi mer tilbake enn hva vi gav. Sår du ett korn får du mer enn ett korn tilbake, det samme med ett eplefrø, det gir ikke bare ett eple tilbake. Det som såes gir alltid mange ganger mer tilbake.

Føler du at du får mye mindre tilbake enn det du gir ut? Synes du at Gud er urettferdig?

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. (Heb.6:10)

av

en uslepen diamant

Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. (Jes. 48.10)

Vi kjenner alle til uttrykket «en uslepen diamant» og vet vi snakker om skjult skjønnhet som trenger litt hjelp for å komme fram. I dagens samfunn er det er ofte ting som skal få den ytre skjønnhet til å skinne man tenker på, bare se på alle TV-program der hjelpen er slanking, operasjoner, tips og styling.

En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. (fra Wikipedia)

Det trengs en ekte mester og ett godt trenet øye for å se den skjønnhet som skjuler seg under en ordinær og til tider kjedelig overflate, det gjelder både for diamanter og mennesker. Mens mennesker ofte gir en overflatebehandling for å få frem skjønnhet, gjør Gud det på en annen måte, han jobber innenfra og ut. Gud går dypere til verks og både sliper og polerer vårt indre menneske. Det er en vond prosess siden det krever at vi både kjenner på og blir fri fra vonde opplevelser og sår, men også fordi vi blir tatt forbi egen evne og kapasitet og plutselig befinner oss i storm, mørke og lidelse. Samtidig må vi legger vår oppførsel, våre tanker og vårt liv inn under Guds autoritet etter som han peker på ting som ikke behager ham. Gud bringer fram «diamantens ildfulle skjønnhet» gjennom å bruke smerte, lidelse og prøvelser, og det vil til slutt få oss til å stråle enda mer av hans herlighet.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. (Jes.54.11)

 …De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
(Jes.61:3 siste del- les gjerne hele Jes.61)