Født for et kors

Ute ligger snøen og kuldegradene rår, i stua er det knirk i vedovnen og oransje lys som forteller at det varmes opp. Jeg stod og kikket på om vi hadde fått strødd nok, for i morgen snur det og blir betraktelig mildere en periode. Vendepunktet nærmer seg, er tanken som slo meg, og det tok tankene videre til at slik var det da Jesus ble født, vendepunktet for historien nærmer seg.

Jeg har i mange år frustrert meg over julemøter med fokus på… vel, jul. Dette er ei tid av året der mange som ellers aldri stikker nesa innom ei kirkedør eller ei menighetsdør plutselig er der. Det som blir tilbydd er ofte fint og sant, men hvor ofte pekes det på at Jesu fødsel må ses i sammenheng med langfredag? Hvis ikke Jesus hadde kommet for korset så kunne ikke englene forkynt den store glede om at en frelser er født og om fred på jord, da måtte de fortalt om det gode eksempel som kom til mennesker som viser oss hvordan vi skal leve. Og hadde det vært det eneste som skjedde, så hadde det ikke hjulpet menneskene det spøtt i vårt forhold til Gud.

Vi trengte en frelser som ikke bare var et godt eksempel, men en som levde det liv vi ikke klarer, en som frivillig tok på seg straffen for våre overtredelser, en som overvant djevelen med sin renhet og hellighet. En som ikke bare var villig til å fornedre seg selv og bli menneske, men som fortsatte å fornedre seg som menneske helt til det ytterste punkt, helt til å gi opp sitt eget liv. Det eneste menneske i hele historien som aldri har trengt å dø, døde frivillig for at vi skulle få liv. Det er en sannhet som er overveldende stor og underbar.

Jesus skal han kalles fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder, sa engelen til Josef (Matt.1.21). Allerede før han er født får vi aningen om at han er kommet for å dø. Loven sier at den som synder må dø (2.Mos.32.33, 5.Mos.24.16), og derfor måtte også Messias- eller Kristus- lide døden for de han skulle frelse, han måtte stå i deres sted (Jes.53,6). Han er Immanuel, Gud med oss (Jes.7.14, Matt.1.23), Gud selv har kommet til oss og slått opp sitt telt iblant oss (Joh.1.14). Han er fortsatt hva han var- Gud- men er også blitt noe han ikke var- menneske.

Mennesker opphøyer seg selv og tar den plass de ikke er skapt for ved å ta kontroll og være egne herrer. Gud nedverdiger seg selv og bli menneske. Mennesket synder og bringer død over seg selv, Gud dør for å bringe mennesker liv. Mennesket skaper fiendskap mellom seg og Gud, Gud kommer for å gjenopprette hva vi ødela. Synderen som skulle båret straffen, blir satt fri fordi Gud selv tok straffen på seg. Hvilken underbar, barmhjertig og kjærlig Gud vi har- som elsker oss så mye at han ikke vil la oss gå fortapt, men legger av seg sin herlighetens kongekrone og kommer til jord for å bære en tornekrone.

La oss i våre egne stunder med Ordet og juletankene ikke glemme at Jesus kom for langfredag, og la oss be- og selv gjøre vårt beste- for at andre også skal huske og høre dette.

Veien til Frelseren

På kveldene pleier jeg å sette meg ved kjøkkenbordet og lese litt før jeg skal legge meg. I går satt jeg og så på adventsstaken som stod der og tenke gjennom litt familiehistorie. Den er en av mine kjære eiendeler fordi den først tilhørte min oldemor, så min farmor, så min grandtante (farmors lillesøster) og nå, meg. Jeg husker den fra farmor (men er usikker med oldemor) og da jeg så den igjen hos grandtanta mi for noen år siden ble jeg glad. Men ikke så glad som da jeg fikk den i julegave av henne ei tid etter, det kom et hyl fra meg da jeg åpna den gaven. Det er historie i den enkle og godt brukte staken, men det som gjør historien spesiell er jo fordi den er knyttet til mennesker jeg er glad i og har tilknytning til. Og jeg husket hva grandtanta mi fortalte om hvordan oldemor og oldefar kom til tro på Jesus. Om Frelsesarmeen som hadde møter i bygdas danselokale og hvor oldemor ble frelst. Om da oldefar hadde hjerteinfarkt og ramlet ned en stige og så sine synder for seg, og hvordan doktoren som kom var kristen og de sammen hadde bøyd kne og bedt frelsesbønn, han fikk to år med Jesus før han ble tatt hjem. Oldemor har jeg svake minner fra siden hun levde til jeg var rundt 12, men det jeg ikke visste og som jeg fikk høre for litt siden var hvor trofast hun hadde bedt for familie og andre fra hun ble frelst og helt til det siste. Jeg husker hva grandtante fortalte hun hadde sagt da det nærmet seg døden; at selv om hun reiste så ville bønnene hennes være igjen. Det er en nydelig tanke, for vi vet jo at bønnene vi ber ikke alltid blir oppfylt i vår levetid, og det var også en god ting å minne grandtante på- at det gjelder også hennes bønner for barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og alle andre hun trofast har bedt- og ber- for. Selv om hun reiser hjem før bønnene er bønnhørt, vil de fortsatt være virksomme. Vi vil aldri vite hva våre bønner har båret fram før vi er i herligheten.

Hva vet jeg, kanskje var deres bønner delaktige i min vei til Jesus? Jeg er oppvokst med søndagsskole, men eller ingen ting kristent. Søndagskole og barneforening var noe jeg likte, og tydeligvis må jeg ha fått med meg endel riktig derfra. Da jeg var rundt 13 var det en i klassen som sa han hadde hørt at mamma var blitt frelst, og så spurte han om jeg også var kristen. Jeg svarte nei, for det var det ærlige svaret, men da jeg sa det kjente jeg at hele innsida mi vrengte seg og jeg fant ut at ‘ da må jeg kanskje være det’. Det skjedde noe da jeg tenkte den tanken, for jeg ble forandret i et nu. Jeg gikk hjem og begynte å lese Guds Ord og jeg leste mye på den tida, og da jeg senere fikk Bibel var det gjennom den også. Og umiddelbart var det å begynne i menighet og være i fellesskap med andre, og jeg var virkelig glad i forkynnelsen. Min vandring er ikke helt lik mange andres, de fleste kjenner at de blir dradd mot kristne, kristne sammenhenger eller Guds Ord, for meg var det et øyeblikk. Jeg hadde ikke tenkt tanken tidligere, og plutselig bare visste jeg (men siden jeg ikke visste hva det innebar måtte jeg jo lese).

I dag leste jeg en andakt som gikk gjennom hvordan vismennene kom til å se Jesus og tilbe ham som konge. Gud hadde på mange vis brukt deres hverdagsliv og profesjon for å dra dem til Jesus. De var gjennom en lengre ferd som innebar forskjellige opplevelser, men når de så Jesus, så æret de ham som konge. Sinclair Ferguson sier at deres opplevelse var spesiell, men samtidig er det elementer i deres reise mot Jesus som er lik hva de fleste andre opplever. Det begynner med en oppvåkning, så en dragelse, så oppdagelse og deretter tilbedelse*. Og er ikke dette likt hva mange erfarer? Plutselig vekkes noe i hjertene deres seg og de søker mot Jesus, de opplever, leser og hører ting som trekker dem nærmere, de får evangeliet presentert og ved Guds Ånd går lyset opp i deres hjerter og de «ser» Frelseren for første gang, og dette fører til et liv i takknemlighet og tilbedelse. Mennesker som aldri har unnet Jesus en tanke begynner plutselig å trekkes mot det. Mennesker som aldri har trodd de trengte en Frelser, kjenner plutselig på nød og behov. Gud trekker dem til seg. Gud virker på ulikt vis i menneskers liv, og på ulik tid i livet, men alle de Faderen kaller på vil komme til Jesus.

La oss ikke mistet motet når vi ber for mennesker og ser lite skje. Vårt ansvar er å be for dem, det er Gud som kaller, trekker og åpenbarer seg for dem. Har vi mulighet så deler vi Guds Ord, men om vi kan nå deres ører er det bare Guds Ånd som kan nå deres hjerter og åpne dem for sannheten. Be for ufrelste, be om at de som går til kirke bare i jula får høre evangeliet og at Gud ved sin Ånd må åpne deres hjerter. Be om at mennesker ikke bare skal se et lite barn i ei krybbe, men verdens lys og frelser.

* The Dawn of Redeeming Grace s.116, Sincllair B.Ferguson, the good book company 2022

Det ventende folk

Helt fra Gud gav sin dom og sitt løfte om frelse i Eden, har Guds folk vært et folk som venter. De har ventet på den dag Guds frelser skal komme og vende deres skjebne. Da Lamek kalte gutten sin Noah- som betyr hvile- tok det nesten 600 år før Gud lukket døren til arken bak dyrene, Noah og familien hans. Moses hadde noen tiår utenfor Egypt før Gud sendte ham tilbake for å føre Israelsfolket ut. Hannah ventet i mange, mange år på guttebarnet som senere skulle bli den profet som salvet David til konge, og David måtte selv vente mange år fra han ble salvet til konge før han ble innsatt. Dette er menneskers skjebner, men Guds plan er sammentvunnet med dem. Eller mer korrekt, vår historie er sammentvunnet og avhengig av Guds plan. Samtidig som menneskets historie har gått sin gang, har Gud gjennom pakter med mennesker, givelse av Loven, løfter, (framtids)profetier og Guds Ord gjennom profeter gitt de gudfryktige mer og mer innsikt i hva som skulle komme. De visste fra løftet i Eden at det skulle komme en befrier, og litt etter litt fikk de vite og forstå mer. Det skulle være en kongeprest/yppersteprest (som Melkisedek), det skulle være en profet (som Moses) og en konge (som David) og ikke bare det, det mennesket som skulle komme som Guds tjener kunne ikke være andre enn Gud, for bare Gud kan frelse (bl.a. Jes.45,21). Det var et folk som ventet- og levde med forventning- til den dag Guds frelser skulle komme. De rettferdige levde etter det lys de hadde, i avhengighet til Guds Ånd og etter Guds lov. Det var en venting som gjorde at de levde gudfryktige liv samtidig som de levde i forventning til hva som skulle komme, og mens de ventet søkte de å få kjenne Gud bedre utfra hva de visste.

Men, det triste er, flesteparten av Israelsfolket hadde ikke øye for Guds løfte eller Guds bud, de var opptatt med seg og sitt. Ja, hvis ikke de plutselig fikk det veldig vanskelig, da ropte de til Gud. Det var tider med fornyelse i store deler av folket, men for det meste var det et fåtall som levde nær Gud, i avhengighet til han og for hans ære og pris. De ville gjerne ha en frelser for sine dårlige dager og tider, men ikke en konge som bestemte over deres liv og evighet. Og slik er det i dag også.

Vi liker å tenke på det uskyldige spebarnet som gurgler, smatter og sover i ei krybbe, men å ta innover oss at det ikke bare er verdens frelser som lå der, men verdens skaper, opprettholder og dommer, det er mye fjernere tanker. Et spebarn er uskyldig og skaper sentimentale tanker, den allmektige dommer og konge er fryktinngytende og foruroliger vårt indre.

Vi er fortsatt et ventende folk. I gammeltestamentlig tid ventet de på den lovede konge og frelser, i dag venter vi på hans andre komme. Helt til Jesus kommer tilbake for å dømme verden kommer vi til å være ventende. Men vi som lever nå har så mye mer å være takknemlig for enn de som levde før Jesu første komme. De så svakt og på lang avstand den herlighet, rettferdighet og nåde som skulle komme, men vi har privilegiet å kjenne Jesus og kraften av Hans oppstandelse. Jesus, som er
«…utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord».(Heb.1.3a) og som «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte». (Kol.1.15)
Vi må passe oss så ikke vårt kristenliv og ventingen på Jesu gjenkomst med makt og herlighet blir passiv, mens vi venter arbeider vi på frelsen med frykt og beven, vi gjør vår del for å skue kongen i hans herlighet (lese og studere Ordet, bønn, fellesskap og sakramenter), vi lever i avhengighet til Guds Ånd for all innsikt, åpenbaring og kraft, samtidig som vi vandrer i de gode gjerninger Gud har gjort klar for oss.

Må vi huske at selv om det å forberede hus og hjem til fest og fellesskap er gode ting, er det viktigere at vi forbereder hjertene våre. Min bønn er at Jesus får en sentral plass i våre tanker og liv i ukene fram mot jul. La oss ikke bare forberede oss på å feire hans første komme, men å leve hver dag i takknemlighet til hva han gjorde første gang han kom- og i forventning til hans andre komme.

Det var kjærlighet

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin sønn den eneste…» (Joh. 3:16a)

Før jeg deler en hendelse vi opplevde for noen år siden, tenk over spørsmålet: Hvorfor kom Jesus til verden?

Litt over klokka to på ettermiddagen ringer telefonen og da jeg svarte visste jeg ikke at virkeligheten ville forandre seg dramatisk i løpet av de neste sekundene. Stemmen sier: Det er xxx fra … Gutten din er ikke her og vi finner han ikke. Vi har vært ute og lett og også kikket litt rundt forbi. Han er borte.

Det er ikke overdrivelse å si at hjertet mitt både sank dypt ned og hoppet opp i halsen på en og samme tid. Gutten min er borte! Ingen vet hvor gutten min er. Det raste med fortvilelse og frustrasjon på innsiden. Jeg roper til Gud for gutten min, at han må beskyttes og ha ro i hjertet. Jeg merker langt bak der at Gud hvisker at han har det bra og at alt er i orden, men det er langt bak der, for utenpå meg ligger frustrasjonen og redselen. Jeg hiver meg i bilen og selvsagt er det rødt lys jeg må stoppe for. Har ikke lyst å vente, men må, om enn veldig utålmodig. Jeg roper til Gud igjen og følelsene mine er i alle kanter. Den stakkars gutten min, min høyt elskede og dyrebare sønn er alene i verden et sted uten trygge voksne som er der for ham og passer på. De få minuttene i bilen er grusomme og veldig lange, aldri har jeg ønsket mer å ta gutten i armene og si det er i orden, du er trygg.

Når jeg svinger inn på parkeringen kaster jeg blikket over plassen samtidig som jeg finner en parkering. Der, DER! Der er han! Gutten min! Jeg forter meg ut av bilen og bort til han i full fart. For meg hadde min kjære gutt vært savnet og borte, og nå var han igjen hjemme og trygg. Jeg kjente steinlasset på hjertet lettet og ble løftet av da jeg tok han i armene og gav han en klem.

Den kvelden ble jeg tenkende over hvor grusomme de minuttene han hadde vært «savnet» var, og jeg vet at Gud gav meg tanken om hvordan han føler det når han ser så mange av sine barn være savnet. Min gutt var bare savnet rett under en halv time, Gud opplever at mange av hans barn er savnet i årevis og noen kommer aldri hjem igjen. Gud ser den enkeltes smerte og lider med dem. Han ser tårene og de rører ved hans hjerte. Gud ser at det er mye som er vanskelig og vondt, og han ønsker så inderlig å få hjelpe, være barmhjertig og beskytte oss. Gud elsker den enkelte med en evig kjærlighet som er langt større, dypere og mer fullkommen enn den kjærligheten jeg har for mine barn.

Hvorfor kom Jesus til verden? Det var kjærlighet. Fordi Gud elsker oss så innmari mye at han gav sin eneste, tenk det- sin eneste, mest dyrebare og elskede sønn, for oss. Derfor feirer vi jul, ikke for oss selv, men for å minnes han som kom ned til oss og inn i vårt mørke for å skinne sitt lys.

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.