hverdag

av

Men jeg vet ikke hva det er…

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. (Rom.8:26)

Jeg er trist og lei, men jeg vet ikke hvorfor…
Jeg er sliten og nedfor, men jeg skjønner ikke hvorfor…
Det er tungt og vanskelig, men jeg vet ikke hvorfor…

Mange ganger kan vi oppleve å kjenne på følelser og tilstander som ikke er gode og lette, men vi klarer ikke sette fingeren på hva som er den utløsende årsaken. Og derfor, fordi vi ikke vet hvorfor, lar vi være å søke Gud om hjelp. Hva skal vi si til Gud? Vi vet jo ikke hvorfor det er som det er…

Nettopp det kan vi fortelle Gud.

– Gud, jeg er trøtt og sliten, men skjønner ikke hvorfor. Hjelp meg Gud. Gi meg styrke, og gi meg visdom og innsikt.
– Gud jeg er nedfor og ting er tungt og vanskelig, men det er ingen ting som tilsier at jeg skal ha det slik. Gud hjelp meg, gi meg trøst og styrke. Vær du mitt sterke vern.
– Gud, alt er bare for mye. Jeg orker ikke dette, må du bære meg, vær min trygge havn og min styrke.

Vi trenger ikke ha svarene på hvorfor vi føler og opplever ting som vi gjør når vi går til Gud, våre sukk og tårer er nok. Gud ser hjertene og han kjenner oss bedre enn vi gjør selv. Om ikke vi vet svarene på våre hvorfor, vet Gud dem, og han vet også veien ut av dem.

av

å komme fram for Gud med sorg

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt. (Sal.62.7)

En av de tingene vi lett glemmer om Gud er at han tåler våre klagerop, våre sukk, vår sorg og våre smerter. Vi har for lett for å tenke at vi må klare selv og at vi ikke må «sutre» så mye. Men er noe vanskelig for oss, er Gud virkelig interessert i å høre om det. Jo, Gud vet det allerede, men han ønsker at vi skal komme til han og personlig si hva det er som tynger og plager oss. Gud tåler vår smerte, våre tårer, vår frustrasjon og alt det vi ser på som mindre gode følelser. Gud tåler det, Gud vil høre om det, Gud vil hjelpe oss gjennom det.

Det frustrerer meg veldig de gangene jeg ser guttene sliter med noe som de ikke vil snakke med meg om. Kanskje de ikke helt vet hva det er som plager, men jeg vet at vi kan snakke oss til større innsikt og forståelse. Hjertet lengter etter at de skal snakke med meg, for jeg ønsker så gjerne å hjelpe og bære dem gjennom det vonde. Slik tror jeg Gud også er, bare i enda større grad.

Gud er interessert i hele vårt liv. Ingenting er for lite til å fange og få hans oppmerksomhet, og ingenting er for stort eller vanskelig til at han kan hjelpe.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
(Sal.62.6-8)

av

å holde sin plass i rekken

De presser ikke hverandre bort, hver mann holder sin plass, mellom kastespyd styrter de fram og lar seg ikke stanse. (Joel 2:8)

Skriftstedet beskriver krigere som er på frammarsj, og det er litt slik i kristenlivet også. Vi er krigere og vi er i krig, ikke mot mennesker og jordiske riker, men mot åndehærer og åndsmakter i himmelrommet. For at en arme skal være sterk, er det viktig at hver enkelt soldat holder seg på sin plass. Det ville ikke vært mye slagstyrke om det var krangling i rekkene og oppmerksomheten var rettet mot det trivielle. En sterk hær er fokusert og den enkelte holder seg på sin plass, en sterk hær beskytter hverandres rygg og står samlet, en sterk hær kjemper for en felles sak mot en felles fiende.

Er det slik blant oss kristne? Er vi en felles hær som står sammen og holder vår plass, er vi opptatt av det felles målet eller er det de trivielle tingene som sidemannens utrustning og hvor han kommer fra vi bruker tid på?

Vi har alle en spesiell plass å fylle i Guds rike og i denne verden, men mange vil heller ha den plass noen andre er gitt i stede for å holde seg på sin plass og bli best mulig der. Hvis Gud har gitt deg gaven til å være gjestfri, er det der du skal tjene, ikke gå å «lengte» etter muligheten til å lede lovsangen. Har Gud kalt deg til å gi bibelundervisning i små grupper, er det ikke taler for en stor forsamling du skal jobbe på.

Vi vil alle trives, vokse og styrkes best og mest hvis vi er der vi er satt til å være. Prøver vi å ta andres roller, vil vi ikke bare mislykkes, vi vil også skape uorden i rekkene og gjør fellesskapet svakere og lettere utsatt for angrep pga vårt manglende fokus og  feilplasserte bruk av krefter.

Hva er din plass i livet? Hvordan kan du bli bedre der du er satt til å være?

av

Kontroll av selvangivelsen

For hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være. (Luk.12:34)

Fant ut at dette verset bragte en passende påminnelse denne dagen. Klokka er litt før 7 på morgenen når dette postes, og allerede er det mange håpefulle som har prøvd å logge seg inn på Altinn for å sjekke årets selvangivelse. De fleste håper nok på å lese at de til sommeren får mer enn smårusk igjen på skatten, mens andre vil sjekke hvor ille det egentlig er…

Selvangivelsen ankomst er en tid som bør tas en smule med alvor. Mange gidder ikke bruke den tid der tar å sjekke at tall og opplysninger er riktige- noe som kan føre til at man betaler mer i skatt enn nødvendig, og i verre tilfeller, får straffeskatt fordi man ikke har oppgitt viktige opplysninger (og jo, det er den enkeltes ansvar).

Enda færre enn de som sjekker tallene i selvangivelsen er de som tar en selvangivelse og oppsummering av hjertet sitt. Vi er ikke alltid like flinke til å sette oss ned å ta en årsoppsummering av hjertets holdninger og tankenes innhold. Blir jeg like fort sur og irritert? Er jeg litt mer tålmodig? Har jeg omsorg og tid å gi? Har jeg overskudd eller presser jeg meg selv for mye hele tiden? Er mennesker eller penger/ting viktigst? Har jeg oversikt og kontroll (så langt det lar seg gjøre) eller lar jeg bare humla suse og tar alt som det kommer?

Alle bør investere tid til å sjekke selvangivelsen, men faktisk er det en kontroll som er enda viktigere; hjerte-sjekken.

av

Nådefull og barmhjertig

Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:16)

Det er knuffinger og skurring i lufta, selv etter ett tiår har karene vanskelig for å finne en god tone seg i mellom. Det er egentlig forunderlig, fordi de har støttet og hjulpet hverandre gjennom harde tider, de har hjulpet hverandre i tjeneste og hverdag. Likevel er det alltid noe som skurrer mellom dem. Kanskje er det aldersforskjellen som gjør det. De er vokst opp med en generasjon mellom seg og deres livserfaringer og samfunnstanker er ulike. Kanskje er det fordi en var på kjøret, mens den andre gav fra seg status og prestisje og bodde frivillig blant hjemløse.

Kanskje er det fordi de er hverandres slipesteiner? Tenk om Gud satte dem sammen fordi de ville pushe hverandre til å gå videre med Gud, fordi de ville trenge masse nåde og barmhjertighet for å kunne tåle hverandre, respektere og elske hverandre som ekte søsken. Uansett hvorfor, rådet jeg igjen gav var: Vær respektfull og vis barmhjertighet, akkurat slik vår dyrebare Herre Jesus er.

Når vi er tilgitt så mye, hvordan kan vi annet enn å tilgi andre?

Herre Jesus, hjelp oss å være like nådefull og barmhjertig mot hverandre som du er mot oss.