prøvelser

av

Hvor finner jeg håp?

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Versene over har fulgt meg i flere år. Jeg husker fortsatt godt første gangen de virkelig ble levende for meg. Jeg hadde hatt en beintøff tid og kjente at jeg var langt forbi meg selv, jeg klarte bare ikke mer. Jeg hadde i lange tider gått og sukket til Gud om hjelp, men omstendighetene ble mørkere og sjelen mer og mer stille. Troen forsvant ikke, jeg visste Gud kunne alt, og jeg fortsatte å klynge meg til ordene om hans trofasthet.

I de tidene kjente jeg ikke at Gud var nær, jeg kjente bare smerte, fortvilelse og stillhet. I de tidene visste jeg at Gud var der, for Han har lovet å alltid være med.

Etter den tiden, da jeg «fant» disse ordene i salmene (som jeg hadde lest titalls ganger før) ble de levende for meg. Jeg visste hva de betydde fordi jeg hadde levd der. De var sannhet for meg fordi det var akkurat hva jeg hadde opplevd, Guds nåde og trofasthet mot meg i og gjennom en tung og vanskelig tid.

Jeg fant plutselig igjen noen ord jeg skrev for 2-3 måneder siden. De ble rablet ned på en lapp en sen kveld og tanken var å skrive ferdig senere, slik er det ikke blitt. Men her får du den spede begynnelsen.

I Gud alene mitt håp må være
hvis jeg skal stå når stormen rammer.

I egen kraft vil det håpløst være
å finne feste når foten sklir.

Er du i en tid i livet der du føler du henger i tynn tråd og ikke vet ut eller inn? Gud er der og han er din hjelper. Jeg vet du nok ikke opplever det slik, men jeg oppfordrer deg til å fortsette å tro. Tro skal ikke være basert på følelser, omstendigheter eller tanker, men på Guds ufeilbarlige løfter. Tro at Gud er den han sier han er. Din Far, din hjelper, din styrke, ditt sterke vern, din trøster, din glede, din fred, din nærmeste venn, din veileder, din forløsning, din frelser. Du er Gud sitt elskede barn og han vil aldri forlate deg eller svikte deg.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.
(Sal. 121:1-5)

av

Du er med meg

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige, 
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, 
min Gud som jeg setter min lit til!» 
(Sal. 91:1-2)

Det er kanskje smerte i mørke natten,
men jeg vet at det vil gry mot dag,
for du er med meg.
Det er kanskje frådende bølger og stormvær,
men jeg vet at mitt hjerte vil finne ro,
for du er med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

Jeg vet at det er legedom i dine armer
og at håp vil bryte fram,
du er alltid med meg.
Jeg vet at det er styrke og hjelp hos deg
og at du kjemper for meg,
du er alltid med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

av

Å tro for det umulige

«Det er bare umulig hvis du stopper opp og tenker på det»
(Piratkapteinen)

Jeg lo godt da jeg hørte kommentaren over mens guttene satt og kikket på en film, men umiddelbart var Den Hellige Ånd der og sa: Slik er det.

Det er sant, veldig mange av Guds løfter virker uoppnåelige og umulige for oss. Vi har i årevis bedt om frelse for familiemedlemmer, vi er fortsatt syke, våre barn går bort fra Herren og økonomien skranter verre enn verst. Hvordan kan vi tro når alt vi ser, føler og opplever taler imot Guds løfter?

Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. (Heb. 6:18)

Vi står på valg når vi opplever at Guds løfter og den erfarte virkelighet kræsjer, vil vi tro Gud eller vil vi tro hva vi ser? Det hele bunner i spørsmålet om vi vil la vår menneskelige fornuft, som sier det er umulig, eller Guds ord styre oss. Lar vi Guds ord styre oss, så velger vi å tro på tross av omstendigheter, velger vi å ikke tro, lar vi menneskelig tankesett og fornuft vinne over Gud.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

Hva vi ofte glemmer når vi står overfor umuligheter og utfordringer i sleng, er at Gud er over alt og han har kontrollen. Vi ser bare en liten bit av bildet og bare en flik av tiden, Gud ser og vet alt.

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jes. 55:8-9)

Vi prøver alle å forstå og forklare våre omstendigheter, menvi prøver for ofte å forstå utfra menneskelig fornuft som baserer seg på erfaringer, kunnskap og tankesett og vi glemmer å ta med det åndelige, det overnaturlig, aspektet. Ofte vil vi faktisk prøve å med vår begrensede menneskelige forstand forstå hvordan Gud i sin overhøyhet, trofasthet og overnaturlighet skal kunne klare å gjøre noe vi ikke kan.

Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. (1. Kor. 2:12)

Vi kan ikke tenke menneskelig om ting som har med Gud å gjøre, vi må koble til troen og også viljen til å velge å tro. Tro på tross av omstendigheter, tro fordi Gud er Gud og vil gjøre hva han har lovet.

 For vi vandrer i tro, uten å se. (2. Kor. 5:7)

Velg å tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han vil gjøre. Guds løfter til deg vil bli oppfylt.

av

Juleglede og julesorg

De andre er mennesker som jeg, de er noens mor, far, barn, nabo og mye annet. De andre er som meg med en variert og kanskje brokete fortid, de andre er som meg. Vi er nødvendigvis ikke like i annet enn at vi er mennesker som lever her og nå, med nettopp det faktumet gjør at vi har mye til felles. Vi ønsker og trenger å bli elsket og å få elske, vi trenger fellesskap, vi trenger mat, klær og husrom, vi trenger å bli anerkjent og å bli sett på som verdifulle, vi trenger å få være viktige og nødvendige i noens verden, samtidig som noen ser oss og vil støtte og oppmuntre oss.

De siste dagene er det flere som er kommet innom bloggen etter søk som f.ex enslig i jula og ikke penger til julemat. Det var disse tingene jeg hadde oppe for ett par innlegg siden (O jul med din glede?), at jeg tror det er flere enn vi aner som ikke ser med bare lett hjerte på jula, at det er flere som sliter og har det ekstra vondt akkurat nå. Min oppfordring går igjen ut, gjør jula bedre for noen andre også.

I Norge er jula ofte familienes høytid, det betyr at vi tenker og planlegger for oss selv. Det er ikke like vanlig at julefeiringen involverer det større fellesskapet vi er en del av. Mens vi på andre tider av året ofte ser og ivaretar hverandre, er jula ei tid vi ofte har for oss selv. Og da blir det flere som ramler mellom stolene og ikke har ett fellesskap å være en del av enn det er til hverdags.

Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke? Ser vi det ikke? Hindrer våre tradisjoner og «slik har vi alltid feiret» oss i å inkludere andre? Hvordan ville vi følt det hvis vi var den ensomme, fattige, venneløse og familieløse? Er det ikke alles ansvar å inkludere de andre og ikke bare ‘henge’ med hverandre? og viktigst av alt når jeg stiller slike spørsmål; Hva sier mitt liv, mine ord og handlinger om meg? Inkluderer jeg de andre eller hegner jeg fast om meg og mine? Hvis jeg var «den andre», hva hadde jeg ønsket meg denne jula?

 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’(Matt.25:34-40)

av

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»