håpløshet

av

Hvor finner jeg håp?

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Versene over har fulgt meg i flere år. Jeg husker fortsatt godt første gangen de virkelig ble levende for meg. Jeg hadde hatt en beintøff tid og kjente at jeg var langt forbi meg selv, jeg klarte bare ikke mer. Jeg hadde i lange tider gått og sukket til Gud om hjelp, men omstendighetene ble mørkere og sjelen mer og mer stille. Troen forsvant ikke, jeg visste Gud kunne alt, og jeg fortsatte å klynge meg til ordene om hans trofasthet.

I de tidene kjente jeg ikke at Gud var nær, jeg kjente bare smerte, fortvilelse og stillhet. I de tidene visste jeg at Gud var der, for Han har lovet å alltid være med.

Etter den tiden, da jeg «fant» disse ordene i salmene (som jeg hadde lest titalls ganger før) ble de levende for meg. Jeg visste hva de betydde fordi jeg hadde levd der. De var sannhet for meg fordi det var akkurat hva jeg hadde opplevd, Guds nåde og trofasthet mot meg i og gjennom en tung og vanskelig tid.

Jeg fant plutselig igjen noen ord jeg skrev for 2-3 måneder siden. De ble rablet ned på en lapp en sen kveld og tanken var å skrive ferdig senere, slik er det ikke blitt. Men her får du den spede begynnelsen.

I Gud alene mitt håp må være
hvis jeg skal stå når stormen rammer.

I egen kraft vil det håpløst være
å finne feste når foten sklir.

Er du i en tid i livet der du føler du henger i tynn tråd og ikke vet ut eller inn? Gud er der og han er din hjelper. Jeg vet du nok ikke opplever det slik, men jeg oppfordrer deg til å fortsette å tro. Tro skal ikke være basert på følelser, omstendigheter eller tanker, men på Guds ufeilbarlige løfter. Tro at Gud er den han sier han er. Din Far, din hjelper, din styrke, ditt sterke vern, din trøster, din glede, din fred, din nærmeste venn, din veileder, din forløsning, din frelser. Du er Gud sitt elskede barn og han vil aldri forlate deg eller svikte deg.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.
(Sal. 121:1-5)

av

… og det ble morgen

Skapelsesberetningen er kanskje ikke den delen av Bibelen jeg leser mest. Et par ganger har det vært tider der jeg har fått se mye som passer inn med dette og som har gjort at jeg har lest litt ekstra og fundert enda mer. Denne gangen var det ordene «og det ble kveld og det ble morgen» som fanget oppmerksomheten og satte tankene i gang. Dette gjentas for hver dag, det ble kveld og det ble morgen. Etter hver natt bryter lyset fram og en ny dag er startet og hver dag bringer noe nytt inn.

Jeg har skrevet et par innlegg om at Gud ser oss i våre prøvelser og at det er viktig å sette sitt håp til Herren når det ser ut til at alt håp er ute. Jeg nevner hva som kalles sjelens mørke natt og oppfordret de som var der til å velge å sette sitt håp til Herren uavhengig av deres følelser og omstendigheter. Den viktigste forandringen er ikke at omstendigheter blir enklere, men at Gud får forvandle våre hjerter.

Du opplever kanskje at livet er som mørkeste natta akkurat nå, men jeg har et ord til deg «og det ble dag». Natten du er i begynner å gå mot slutten og du vil oppleve at det snart gryr av dag. Forvent at Guds ord til deg er sant, forvent at Gud vil være lys i mørket og at Hans lys vil skinne så sterkt i ditt hjerte og liv at mørket drives på flukt og du opplever at den nye dagen gryr fram. Om det ikke føles slik ut nå, så har Gud gode planer for deg og han ivrer etter å føre deg ut i en ny dag. Kanskje trengte du en natt for igjen å vende fokuset mot Herren? kanskje trengte du en natt for å se at Jesus ikke satt på tronen i livet ditt? Kanskje trengte du en natt for å se at det er ikke din styrke og fortreffelighet det avhenger av? Kanskje trengte du en natt for at stolthet skulle fare og du innså at dette klarer du ikke i egen kraft? Uansett hva som tok deg inn i natten, vit at Gud igjen vil la lyset stige opp over deg og du vil oppleve nye ting ta form i livet. Hva som dødde av deg under nattens tunge mørke, vil Gud erstatte med at noe av Hans vokser fram i ditt liv. Du vil om litt se at selv om det var vondt mens det stod på, gav det rik glede og velsignelse i ettertid.

I Jes. 60:1-2 leser vi:
Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.
Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg.

Reis deg, rist av deg mismotet og tvilen som har fanget deg, Gud har lovet å utfri deg. Om du kjenner at mismotet og tvilen ligger som tett skodde over ditt hjerte, så vit at Herrens lys og varme vil få den til å dampe bort i en fei, lik morgendis forsvinner når sola stiger lenger og lenger opp. Det er ikke ute med deg, du måtte kanskje gå gjennom dødsskyggenns dal, gjennom elver og vann, men det var bare en del av vandringen. Nå skal du oppleve at Gud skaper noe nytt og at Han lar sitt lys komme over ditt liv på ny.

Ja vi leser at det ble kveld, men avslutningen er enda viktigere, og det ble morgen. Ja du opplevde en mørk og tung tid i livet, men du vil oppleve at nå gryr det snart av dag igjen.

av

Håp i mørke natten

Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! (Sal. 27:14)

Sjelen er fylt med fortvilelse og mismot. Det virker som om natten er lys i forhold til hva som råder i tankene. Livet har vært nådeløst og hardt den siste tiden. Smerte og sorg, fortvilelse og frustrasjon, fordømmelse og tvil griper sterkere og sterkere tak om hjertet. Vil det aldri ta slutt? Vil det aldri bli bra? Vil det aldri gry av dag?

Det er noe som kalles sjelens mørke natt og det er betegnelse på tider der det er veldig tungt. Prøvelser kommer inn på rekke og rad og samtidig med dette er Gud plutselig blitt stille. Vi føler at våre bønner ikke når lenger enn taket, vi føler at våre sukk og tårer ikke enses, vi føler at vi er forlatt og står ensomme i vår kamp. En kamp vi vet vi vil tape… for vi er ikke sterke nok i oss selv til å overvinne synden som har fanget oss inn, til å overvinne kjempen (økonomi, sykdom, fortvilelse, angst og annet) som har reist seg og står truende over oss og i stede for at det lysner av dag blir skyggene lenger og lenger og nattens mørke senker seg tungt over oss. Hva skal vi gjøre?

Vi kan enten la denne tiden trekke oss nærmere Gud eller vi kan la den ta oss bort fra Gud. Det er ei tid der vi virkelig stilles på valg, vil du tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han skal gjøre? Vi må velge å enten la mismotet vinne fram eller vi må fortsette å håpe selv om alt håp er ute.

i Rom 4:18 leser vi: Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag… Abraham ventet i 25 år på at det løftet Gud hadde gitt om løftes-sønnen ble oppfylt. Vi vet at det var tider der Abraham sprang foran Gud og prøvde å fikse opp i det selv og vi vet at han hadde tvil og at mistro var i hjertet. Men det flotte er at selv om han feilet og falt, selv om han kjente på mismot og tvil, hadde han et lite håp likevel. Et håp som var grunnfestet ikke i egen kraft, styrke og evner, men et håp som var forankret i hvem Gud var og hva han hadde sagt. Og at Abraham ikke slapp dette håpet var hva som bragt løftet til oppfyllelse.

Hebreerbrevet nevner også Abrahams tro og vi leser i 6:18-19:  Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget… (vers 19 uthevet)

Vi oppfordres til å gripe det håp som ligger foran oss, eller som startverset sier: Sett ditt håp til Herren! I vers 19 leser vi hva dette håpet som vi skal sette vår lit til er, nemlig Jesus selv. Setter vi vårt håp til Herren kan vi vite at vi er trygge fordi vi har et fast anker for sjelen.  Å sette sitt håp til Herren er en bestemmelse som nødvendigvis ikke  automatisk følges av gode følelser, men med tiden vil vi se at Gud er trofast og nådig og at han vil gripe inn og utfri oss. Sett ditt håp til Herren og du vil se at Han er trofast og sann, han vil hjelpe deg. Ved Guds hjelp vil du oppleve å bli ført tilbake til et sted der fred, glede, kraft og styrke råder.

Og du skal vende tilbake ved din Guds hjelp. Hold fast på kjærlighet og rett, ha alltid håp til din Gud! (Hos.12:7)