Hold fast på Guds løfter

Da er det fredag og med det siste innlegg inspirert av ukens tekst om Jairus og hans dødssyke datter og kvinnen med blødninger (Mark. 5 og Luk. 8). Vil få ønske alle ei velsigna god helg, må glede og styrke bli dere til del. Takk for at dere leser og takk til dere som deler innlegg og ordet om bloggen til andre. 

Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (Luk. 8:49-50)

Jairus står ved siden av Jesus og hører på hva en kvinne forteller. Hun sier at hun rørte ved Jesu kappekant, at hun ble helbredet, at hun har lidd i mange år, at hun er frisk. Han hører at Jesus si at hun både skal være frisk og kvitt sin plage. For noen forunderlige ord, frelse og helbredelse, noe for hele mennesket. Nytt liv for ånden, legedom for kroppen og trøstende og omsorgsfull oppmerksomhet for sjelen.

Mens Jairus følger med på hva som skjer og sies, tror jeg troen vokser i hans hjerte. Kanskje har han vært litt forvirret over at Jesus stoppet opp, kanskje har han vært litt utålmodig, men jeg tror han kjente igjen at denne kvinnen var et menneske i nød og av behov for hjelp. Jeg tror Jairus får se noe av Guds hjerte og nådefulle kjærlighet når han ser hvordan Jesus snakker med kvinnen, jeg tror han får erfare og forundre seg over Guds kraft når han hører vitnesbyrdet om hennes gjenopprettelse. Jairus får erfare at Gud møter noen andres behov og nød.

Der han står og tar inn over seg hva som skjer kommer det plutselig noen og sier at hans datter er død. Jairus kjenner nok hjertet blir tungt som murstein og synker ned i beina. Jenta hans, den dyrebare jenta hans er død? Nei, nei det kan ikke være sant… Jesus skulle jo helbrede henne?

Jesus får med seg hva slags beskjed Jairus får og han sier til ham: Bare tro og hun vil bli frisk. Jeg tror Jesus kikket Jairus rett inn i øynene og jeg tror det er en mildhet, nåde og kraft som skinner så sterkt at Jairus finner ro. Hadde ikke han akkurat sett og hørt hva Jesus gjorde for kvinnen? Hadde ikke Jesus lovet å hjelpe?

Jesus, Jairus og noen veldig få går til Jairus sitt hus. Jeg tror Jesus visste at de han plukket ut hadde tro for hva som skulle skje og at det derfor var de nærmeste som fikk følge med. Ved Jairus sitt hus er det jammer og klage, men når Jesus snakker løftet om helbredelse ut forandres det til et kor av latterliggjøring og hån. Jesus kaster alle ut og lar bare noen få være igjen og ta del i hva han gjør. Vi vet hva som skjer, Jairus sin datter blir vekket til live og det skaper stor forundring blant mennesker.

Det er noen viktige punkter i hva jeg har beskrevet som jeg vil vi skal huske og ta med oss videre:

  1. Har Jesus lovet noe så vil og kan han gjøre det.
  2. Du vil møte situasjoner som virker som hindringer, men Jesus vil du skal bruke tiden viselig og til å hjelpe og velsigne andre
  3. Du vil oppleve at mennesker snakker mot deg og de løfter du har fått (gi opp, hun/det er dødt), men bevar troen på hva Jesus sa og lovte.
  4. Du kan oppleve latterliggjøring og tvil, men husk hva Jesus gjorde- han kastet alt på dør. Ikke omgi deg med mennesker som skaper tvil og uro, hold deg med dem som styrker troen på at løftet vil bli virkelig.
  5. Hold deg nær Jesus og ta del i hva han gjør, selv om det inkluderer å sette deg selv til side for å betjene, hjelpe og oppmuntre andre.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

Gud er god

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jes. 55:9)

Det har kommet noen innom begge bloggene mine de siste par ukene gjennom søkeord i duren «er Gud god?». Jeg vet ikke hva som har fått disse dyrebare sjelene til å tenke slik, men kanskje er det store prøvelser? Kanskje fikk de ikke det svar fra Gud som de ventet? Kanskje opplevde de noe dramatisk som gav traumer? Kanskje en dyp sorg? Men hva vi med (nesten full) sikkerhet kan si er at de har opplevd eller opplever noe som rokker ved deres tro på en god Gud.

Gud er god, men Gud er også Gud.

Vi mennesker kan ha mange merkelige forestillinger om hvem og hvordan Gud er, vi har mange ønsker om hvordan Gud skal og bør være og hva han bør gjøre, men det er menneskelige tanker og forstand, og endel ganger, menneskelige lyster.

For et par uker siden satt jeg og tiåringen og snakket om at endel mennesker ville at Gud skulle gjøre alt godt for dem. De vil Gud skal fikse så mye for dem at de er bare lykkelige og sterke og ikke trenger Gud mer. For er det ikke det som skjer hvis alt i livet våres plutselig blir bra, vi bli «selvforsynte» og trenger ikke Gud mer. Jeg tror ikke Gud vil det for oss jeg… Tiåringen satt og ristet litt oppgitt på hodet, for det er jo ikke slik at Gud tar vekk alt det vonde og tunge, det er slik at Han er med oss i det og hjelper oss gjennom det.

Gud er god, men han er også hellig og rettferdig. Gud er over alt og alle og vi kan ikke gripe Gud med tanken. Det er universets skaper og opprettholder vi snakker om, hvordan skal vi kunne forstå og gripe ham? Det er umulig, derfor er det slik at det er Gud som strekker seg ut og griper oss. Men, hvis vi ikke vil la Gud være Gud i våre liv slik Han selv er og ser det best, går vi glipp av utrolig mye. Det vi trenger er å kaste over bord våre forestillinger om hvordan Gud skal være for at jeg skal bli glad og kunne tro videre. Vi må la Gud få virke, støtte, trøste og hjelpe oss videre slik han ser best. For Gud vil oss vårt beste, også i det vonde og tunge.