Forfatter: Cecilie

av

Fred blant mennesker

Jeg har siden jeg startet å skrive hatt lyst til å ha med et innlegg der jeg minner om at vi må huske dem utenfor vår nærmeste krets, så i dag tar jeg det (siden det går fort mot selve jula).

Det er sikkert de som er skikkelig lei av å høre at vi må huske andre, men det er en påminnelse vi trenger. Det er større uro, bekymring og sårhet i befolkningen denne førjulstida enn på mange år. Flere har det mye vanskeligere, samtidig har mange det helt greit å mere til. Det har alltid vært de som har kjent på det vonde med de store forskjellene, men i år er det flere. Det er vårt ansvar å avhjelpe noe av den nød, ensomhet og sårhet som finnes rundt forbi.

Jesus kom ikke bare for å bringe fred mellom oss og Gud, men også mennesker imellom. Vi glemmer ofte at om vi blir frelst på egenhånd så settes vi inn i et fellesskap. Kristenlivet skal ikke leves individualistisk, alltid i fellesskap. Og som Guds barn er vi kalt til å elske hverandre, ikke kun å bry oss om hverandre. Faderen og Jesus har vist oss hva kjærlighet er, å være villig til å gå uendelig langt for at andre skal få det bedre. Er vi det? Kjærlighet, ser vi det fra Guds side, er den uselviske handling som strekker seg så langt som den må for å avhjelpe et menneskes behov, selv om det koster tårer, strev og liv. Vi trenger ikke gi vårt liv, slik Jesus gjorde, men vi trenger å utfordres på at det å virkelig elske søsknene (og verden) vil koste. Gaver gitt for å dempe dårlig samvittighet vil hjelpe den som får, men den vil ikke falle i god jord hos Gud, for Gud vil vi skal gi av hjertet.

Vi har lov til å ha ekstra god mat og gi gaver til de vi er glade i, men er vi moderate eller tar det helt avgårde? Vi kan ikke alle hjelpe andre gjennom gaver eller økonomisk støtte, og det er greit- det er de som har som har ansvar for å hjelpe en bror eller søster i nød, ikke de som ikke har. Men, de fleste av oss kan på en eller annen måte oppmuntre og være der for andre. Jeg har fått ett par gaver i posten denne uka, og det varmer noe enormt, men det gjorde også julekortene jeg fikk. Begge deler viser at noen tenkte på meg og gav av tid for å si meg det- og det er dyrebart.

Vi må gjøre mer enn å bry oss om andre, vi må elske dem slik Jesus sa vi skulle.
Be Gud minne deg om hvem du kan bringe en oppmuntring eller velsignelse til, og hvordan du skal gjøre det (om det er gjennom gave, økonomisk støtte, et julekort, et besøk eller annet)

Og til deg som lite kan, jeg vet, det kan være sårt å lese slike innlegg fordi du gjerne vil- ja hjertet nesten brister fordi du ikke kan hva du vil (pga helse, økonomi el.a.), men- det er greit at du ikke kan bidra like stort som andre, men gjør hva du kan. Be en bønn og send ei melding å si det, skriv et brev eller et kort, lag en gode-bibelvers-samling å gi (f.eks. 10 håndskrevne kort/smålapper med vers om fred/håp/frykt ikke). Gaven verdsettes ikke utfra hva man ønsker å gjøre men utfra hva man har, og er det vondt å se på mennesket og bare overrekke et brev, legg det i postkassa.

Jeg har hentet fram ett par innlegg fra den andre bloggen som er skrevet ift jul og den ikke helt gledelige delen. Julesårhet som tar for seg den for enkelte ambivalens, og for andre smerte, sorg og tunghet som er i denne tid. (Det innlegget har en liste med lenker til hjelpetelefoner ol. Lenkene funker fortsatt og vil lede til riktige sider, men det er endringer ift klokkeslett oppført)
Må lysglimt treffe ditt hjerte er en julehilsen skrevet spesielt til de som sliter, har det tungt og vanskelig (men som kanskje alle burde lese).

Avslutter med en bønn hentet fra innlegget Må ditt mørke fylles med lys
Hvor det er mørke i ditt liv, må Herrens lys bryte igjennom.
Hvor der er uro i din sjel, må Guds fred synke inn.
Hvor der er bitterhet i ditt hjerte, må Guds nåde hjelpe deg å tilgi.
Hvor der er sår i ditt indre, må Herrens legedom få virke.
Hvor der er uvisshet i dine tanker, må Guds visdom vise vei.
Når du ikke klarer mer, må du vite at du er båret av evige armer,
at Gud er sterk nok for dere begge og må Hans styrke hjelpe deg å både stå støtt og bevege deg videre.
I Jesu dyrebare navn, amen.

av

Født for et kors

Ute ligger snøen og kuldegradene rår, i stua er det knirk i vedovnen og oransje lys som forteller at det varmes opp. Jeg stod og kikket på om vi hadde fått strødd nok, for i morgen snur det og blir betraktelig mildere en periode. Vendepunktet nærmer seg, er tanken som slo meg, og det tok tankene videre til at slik var det da Jesus ble født, vendepunktet for historien nærmer seg.

Jeg har i mange år frustrert meg over julemøter med fokus på… vel, jul. Dette er ei tid av året der mange som ellers aldri stikker nesa innom ei kirkedør eller ei menighetsdør plutselig er der. Det som blir tilbydd er ofte fint og sant, men hvor ofte pekes det på at Jesu fødsel må ses i sammenheng med langfredag? Hvis ikke Jesus hadde kommet for korset så kunne ikke englene forkynt den store glede om at en frelser er født og om fred på jord, da måtte de fortalt om det gode eksempel som kom til mennesker som viser oss hvordan vi skal leve. Og hadde det vært det eneste som skjedde, så hadde det ikke hjulpet menneskene det spøtt i vårt forhold til Gud.

Vi trengte en frelser som ikke bare var et godt eksempel, men en som levde det liv vi ikke klarer, en som frivillig tok på seg straffen for våre overtredelser, en som overvant djevelen med sin renhet og hellighet. En som ikke bare var villig til å fornedre seg selv og bli menneske, men som fortsatte å fornedre seg som menneske helt til det ytterste punkt, helt til å gi opp sitt eget liv. Det eneste menneske i hele historien som aldri har trengt å dø, døde frivillig for at vi skulle få liv. Det er en sannhet som er overveldende stor og underbar.

Jesus skal han kalles fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder, sa engelen til Josef (Matt.1.21). Allerede før han er født får vi aningen om at han er kommet for å dø. Loven sier at den som synder må dø (2.Mos.32.33, 5.Mos.24.16), og derfor måtte også Messias- eller Kristus- lide døden for de han skulle frelse, han måtte stå i deres sted (Jes.53,6). Han er Immanuel, Gud med oss (Jes.7.14, Matt.1.23), Gud selv har kommet til oss og slått opp sitt telt iblant oss (Joh.1.14). Han er fortsatt hva han var- Gud- men er også blitt noe han ikke var- menneske.

Mennesker opphøyer seg selv og tar den plass de ikke er skapt for ved å ta kontroll og være egne herrer. Gud nedverdiger seg selv og bli menneske. Mennesket synder og bringer død over seg selv, Gud dør for å bringe mennesker liv. Mennesket skaper fiendskap mellom seg og Gud, Gud kommer for å gjenopprette hva vi ødela. Synderen som skulle båret straffen, blir satt fri fordi Gud selv tok straffen på seg. Hvilken underbar, barmhjertig og kjærlig Gud vi har- som elsker oss så mye at han ikke vil la oss gå fortapt, men legger av seg sin herlighetens kongekrone og kommer til jord for å bære en tornekrone.

La oss i våre egne stunder med Ordet og juletankene ikke glemme at Jesus kom for langfredag, og la oss be- og selv gjøre vårt beste- for at andre også skal huske og høre dette.

av

Visdom fra Jesu ættetavle

Noen tenker kanskje er det mulig? Det er ei oppramsing av navn, og noen av dem gir skikkelig tungekrøll også. Og ikke bare det, mange av navnene er ikke helt kjente… Kan man finne noe visdom i dette?

Hvis noen kommer og sier at de er konge så vil det selvsagt kreves bevis for at de faktisk er det, og dette er Jesu ættetavle (Matt.1.1-17) et eksempel på. Ikke bare viser den hans tilknytning til kong David, men også tilbake til Abraham. For det jødiske folk var dette viktig, for Abraham fikk løftet om at alle folk skulle velsignes gjennom han, og David fikk høre at en konge som skulle styre til evig og i rettferdighet skulle komme gjennom ham, derfor er det ganske riktig at Matteus begynner evangeliet slik.

Dette høres litt kjedelig ut for enkelte, men tenk litt videre, Gud gav løfter til Abraham og David- slik han også gav mange løfter gjennom andre profeter, men hvor lang tid har det gått? Ikke bare århundre, men også årtusen, og i tillegg er det nå gått rundt 300 år siden det kom et ord fra Herren til folket. Det er lang tid, og selv om jødene var et folk som levde i forventning til Messias komme, var det også en mørk tid. Men selv om det ser mørkt og håpløst ut, Guds løfter står fast. I den rette tid så lar han den frelsesplan han har forberedt begynne å utvikle seg i det synlige. Guds Ord står fast (Jes.40.8), og alle hans løfter har sitt ja og amen i Kristus (2.Kor.1.20). Hva Gud har lovet, vil han holde- og dette burde bringe stor trøst til de av oss som føler vi lever ved tro og ikke etter det synlige. Vi ser enda ikke hva Gud har lovet, men fortvil ikke- har Gud sagt noe, så vil han gjennomføre det, men i sin tid.

En annen ting som er verdt å merke seg i ættetavlen er inkluderingen av de fire kvinnene, noe som ikke var normalt blant jødene. Det må ha vakt stor oppsikt da Matteus sine ord ble lest opp i starten, for ikke bare er det kvinner nevnt, men hva slags kvinner er dette? Fra fremmede folkeslag, prostituert og ekteskapsbryter, ja ikke en gudfryktig samling kvinner akkurat. Men de er med i Jesu ættetavle og ikke et eneste ord i Skriften er unyttig(2.Tim.3.16), så noe burde vi kunne lære av dette. Den første er at også hedninger inkluderes i Israel, den andre er at alle familier har sine sorte får og den som jeg ønsker å se på nå er at selv om verden ser ned på et menneske, selv om man er annerledes og selv om man har gjort grove feil og synder- så er man likevel inkludert i Guds familie hvis vi er under Kristus. De fleste kristne har sine skamfulle øyeblikk som de ikke vil tenke på. Det er tilgitt, men vi bringer med oss skammen både som en påminnelse om vår svakhet og syndighet og som en påminnelse om hva Gud ved Kristi blod har renset oss fra. Å tidvis kjenne på skamfullhet er ikke synonymt med at vi ikke er tilgitt, det er en hjelp til å vokte vårt hjerte og vandre mer viselig i framtiden, samtidig som det framhever Guds nåde og godhet mot oss (det er en negativ og ødeleggende skamfullhet også, men vi snakker ikke om den nå). Hva historien til disse kvinnene lærer oss er at Gud holder ikke vår fortid mot oss og heller ikke våre feil, svakheter og synder. Hans nåde og tilgivelse strekkes ut nettopp til syndere, og det syndere av alle slag og folk. Jesus sier selv at han kom ikke for de friske, men for de syke. Ikke for å kalle rettferdige, men urettferdige(Matt.9.12-13). Og disse fire kvinnene og deres inkludering i Jesu ættetavle, kan vi bruke for å minne oss selv om Guds store nåde mot oss i Kristus. Alt kan tilgis, og ikke nok med det, det kan også bli en brikke i Guds plan. Som Josef sa til sine brødre da han avslørte seg for dem; dere mente det for vondt, men Gud for godt (1.Mos.50.20)- og slik kan Gud også bruke det vanskelige vi møter og det syndige vi har gjort; til Hans ære og for å fullføre hans plan. Våre feil og synder roter ikke til Guds plan, bare se på Jesu ættetavle.

Jeg hadde trodd jeg skulle vært ferdig med de to første kapitlene i Matteus nå, men de ‘slipper ikke tak’. Så hver dag henter jeg fram nye bøker som forteller meg mer om disse kapitler. Hvordan det fortsetter vet jeg ikke, kanskje jeg holder meg til dette eller kanskje jeg flytter fokus over på hva Lukas skriver.

Ny kilder (ikke nevnt i tidligere innlegg):
The Wiersbe Bible Commentart NT s12-13, Dr. Warren W. Wiersebe, David Cook 2007
Expository Thoughts on the Gospels- Matthew s 1-7, J.C.Ryle, The Banner of Truth Trust 2012
Matthew Henry’s Commentary on the Whole Bible s1279-1281, Matthew Henry, Hendrickson Publishers Marketing LLC 2017

av

Hvorfor ble Guds Sønn menneske?

Vi er ganske nonchalante* når det gjelder julens budskap. Det er ikke bare ikke-kristne som har et overfladisk forhold til julens budskap om frelse og fred, også mange kristne. Kanskje fordi vi kjenner det så godt? Kanskje fordi vi ikke er vant med å høre dypere gjennomganger? Kanskje fordi vi vil ha det enkelt? Eller kanskje fordi vi aldri er lært annet? Og en av årsakene til det tror jeg er at vi har et lavt bilde av Gud, et opphøyd bilde av mennesket og dermed et forvrengt bilde av synd, noe som igjen fører til en forenklet forståelse av frelsesverket. Dette er ting jeg har gått og tenkt over etter at jeg leste en kommentar på versene da Josef fikk høre barnets navn: Jesus, fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder og Immanuel, Gud med oss (Matt.1.18-25). For hvorfor måtte Guds Sønn bli menneske? Kunne ikke bare Gud ha tilgitt oss sånn helt uten videre? Måtte det så drastiske tiltak til?

Hvem er Gud i forhold til oss mennesker? Vi vet Han er skaper og opprettholder, konge og dommer og mye mer. Våre ord sier at han er ganske mye større- ja uendelig mye større- enn oss, men hva med hjertene? Er Gud, i våre hjerter, den allmektige, hellige Gud som bor i lys der ingen kan komme? Er han så hellig og fryktinngytende at vi hadde gått i oppløsning av kun et lite glimt? Vi tror ofte på en Gud som er mye mindre enn hva Bibelen forteller oss. Samtidig har vi gitt mennesket en høyere status enn Guds Ord gjør. Bibelen setter mennesket som Guds ypperste skaperverk og i en særstilling, det er ikke det jeg sikter til, men det at vi glemmer at vi er støv, og i forhold til Gud mindre enn et sandkorn. Det er ikke bare en avstand mellom Gud og oss som er som en rundtur rundt kloden, det er en uendelig evighet av avstand mellom oss, mellom Hans opphøydhet og hellighet og vår ubetydelighet og synd.

Det at vi har betraktelig lavere ærefrykt og forståelse av Gud, sammen med en opphøyd forståelse av mennesker gjør at vi har en mer likegyldig forståelse av synd. Synd er ikke forræderi og opprør mot den Allmektige, det er små feilsteg vi tar og noen skjevheter i vår person, men så ille er det da ikke. Og det sier seg at vi dermed vil ha et ganske forenklet syn på hva frelse er og hva det krevdes for at vi skulle kunne bli frelst. Vi har lett for å ta frelse og nåde som selvfølgeligheter, men det er ikke det. Det er enklere for meg å betale hele den norske stats årsbudsjett med uføretrygda mi (noe som sier seg er totalt umulig) enn det er å dekke opp min syndeskyld, og det fordi mine overtredelser er gjort av en patetisk skapning mot den allmektige og opphøyde Gud.

Gud kan ikke bare tilgi uten videre fordi han er helt annerledes enn vi. Han er ikke bare litt større, han er totalt annerledes. Han er Gud og det betyr også at han kan ikke fornekte seg selv, han må være seg selv tro i alt han er i alle ting og til alle tider. Han kan ikke se gjennom fingrene med synd fordi all synd er gjort mot ham og krever straff. Når vi synder mot mennesker, synder vi mot noen som er lik oss, men det er ikke tilfelle i forholdet mellom Gud og mennesker. Om jeg vanærer den norske konge grovt, så nytter det ikke at jeg beklager til naboens katt, det er kongen selv jeg står i stor gjeld til- og noe liknende, bare mye grovere, er det med vår syndeskyld overfor Gud. Vår skyld er så stor at vi aldri kan betale den selv, men- og det er en ubegripelig sannhet- Gud elsker oss så mye at for å gjenopprette hva vi ødela så gir han seg selv som sonoffer og mellommann slik at vi igjen kan oppleve fellesskapet med ham. Gud blir menneske for å få tilbake hva vi har kastet bort. Guds Sønn kommer til jord som menneske fordi det var den eneste mulige måte å frelse oss på som også var i samsvar med Guds hellige natur.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh.3.16)
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. (1.Joh.4.9)

* Det Norske Akademis ordbok definerer nonchalant slik:  adjektiv ubekymret, likeglad, skjødesløs (overfor regler, skikk og bruk)

av

Jeg kjenner familien

Åhh, er det henne? Du vet, jeg kjenner tanta hennes, hun er ikke helt god altså. Sikkert nervene, men hun finner på all verdens rare ting, og hun henger med helt feil folk.
Åhh, han ja! Jeg kjenner til den gjengen, både faren og onkelen er noen tullinger. De satte både eget og andres liv i fare med alle påfunnene sine.
Har du hørt noe i denne duren når du har snakket om enkeltmennesker til andre? Du trenger ikke å ha sagt noe for å rakke ned på mennesket, men gjett om du får høre mye sladder og nedsettende prat. I min oppvekst var det et stempel å komme fra bygda jeg er fra og bor i, og jeg husker selv at det var plasser andre steder i Norge som ble omtalt nedsettende.

Hva har dette med advent og jul å gjøre? Vel egentlig så var ordet jeg har hatt i tankene i dag forbundet med navnet på et sted, nemlig Nasaret og nasareer. Det kommer opp i slutten av Matteus kap 2 i forbindelse med at Josef bringer familien tilbake fra eksil i Egypt. Hvor han tenkte å bosette seg blir ikke noe av fordi det er farlig, og igjen blir han varslet i en drøm og ender opp i Nasaret. Matteus sier at det ord talt gjennom profetene om at han skulle kalles en nasareer dermed blir oppfylt* (v22-23). Å bli kalt nasareer var nedsettende da Nasaret ble nedlatende og foraktelig omtalt av andre. Bare tenkt på hva Nathanael flere år senere sier; Kan det komme noe godt fra Nasaret? (Joh.1.46). Det hånet som stedet ble omtalt med, falt også på dets innbyggere.

Og dette er ikke første gang i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel vi møter på situasjoner som bringer negativ omtale på folkemunne. Vi kan alle tenke oss at det var ikke få rykter som florerte om Maria da naboene hennes fant ut at hun var gravid, men hvor mange av oss tenker på at mye også må ha rammet Josef? For vil ikke menneskers første tanke være at de ikke klarte å holde seg borte fra hverandre? Både Jesu biologiske mor og hans adoptivfar utsettes for menneskers tunger og deres fordømmelse. Dette er noe som også følger Jesus gjennom oppvekst og i voksenlivet. Jesus ble født inn i en fattig familie som mest sannsynlig hadde et ganske frynsete rykte blant mange( selv om de nok ble hedret for sin gudsfrykt i hverdagen), og ikke nok med det, han vokste opp på et uglesett sted og da han begynte sin tjeneste, så valgte han ikke de ytre sett riktige mennesker, men mennesker uten anseelse. Ikke jordisk rikdom eller status, men nok av foraktelse og nedlatenhet.

Og er ikke dette noe av det som går igjen gjennom hele Bibelen? Gud utvelger seg det som ingen ting er, og virker mektig igjennom deres liv. Gud tar de små, de misforståtte, de ubetydelige- og virker under ikke bare i dem, men også gjennom dem. David var ikke det naturlige valget for å kjempe mot Goliat, ei heller til å bli konge. Men Gud utvalgte ham. Matteus var uglesett og hatet av mange rundt seg, men Jesus utvalgte ham til å bli en av de 12, og også til å skrive et av evangeliene. Tenk å stole på en toller til noe slikt? Gud bruker ofte det verden ser ned på og oppfatter som svakt og ynkelig til å gjøre kjent sin nåde og makt. Han er ikke avhengig av våre styrker, posisjoner og kløktige idèer, men av at vi innser vår svakhet og vårt behov av ham. Tror vi at vi er noe og er sterke og kloke nok i oss selv, vil Gud ofte gå oss forbi og bruke den som ser på seg selv som svak og i behov av Guds nåde og kraft for å klare noe.

Til de som setter seg selv høyt og tror de er noe, burde dette være en advarsel, for Gud knuser dem han bruker slik at de ikke kan skryte av seg selv, men i takknemlighet og ydmykhet takker og ærer Gud for hans nåde og makt. For dem som føler seg små, svake og tidvis ubrukelig; fatt mot! Gud trenger ikke dine styrker, han trenger at du stoler på ham og lar han virke i deg. Verden ser kanskje på mange kristne som raringer, sveklinger og belastninger- men ikke Gud, og den Gud kaller til et liv i helliggjørelse og tjeneste vil han også utruste med sin Ånd, makt og styrke.

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

1. Kor.1.28-31

*Du vil ikke finne et sted i Gamle Testamentet som nevner denne profetien, derfor er det også litt forskjellige forklaringer på opphavet. Det er dem som mener det er knyttet til det hebraiske ordet for kvist (bl.a. en kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, Jes.11.1), enkelte knytter det til nasireerløftet, andre mener det sikter til beskrivelsen av Messias i Jesaja 53 der han omtales som foraktet av mennesker og den siste forklaring jeg har hørt er at de på den tid kjente til skrifter og profetier som vi ikke har i vår Bibel (det vises til Enoks profeti som Judas omtaler (v14-15) og også eksempelet med at noe Jesus sa (som ikke er i evangeliene) står i Apostlenes gjerninger (20.35). Nevnte kilder har ikke bare forklaringer ift profetiordet, men også om ordets (oppfattede) mening på Jesu tid.
Kilder, bl.a.: New Bible Dictionary(3rd ed) s807-8, Editors; I.H. Marshall, A.R. Millard, J.I. Packer & D.J. Wiseman, IVP 2015 og Believer’s Bible Commentary (2nd ed) s1117-18, William MacDonald, Thomas Nelson 2016. Punkt 4 omtales av John Mac Arthur i en tale som er publisert på youtube 10.jan.2017 med tittel ‘The Geography of Christmas Prophecy’