av

Lev for Gud i dag

Pris deg ikke lykkelig over morgendagen, for du vet ikke hva den vil bringe. (Ordsp. 27:1)

Mange tenker at denne dagen ikke er så viktig, for det kommer mange flere senere. De unge ser kanskje ikke viktigheten av å leve for Jesus i dag, de eldre glemmer kanskje å leve i dag fordi de tenker på alle de år de har bak seg. Men ingen av oss kjenner morgendagen, vi vet ikke om den kommer og vi vet ikke hva den eventuelt vil bringe. Uansett hva tall alderen vår har, vi har alle bare denne dagen.

Det er i dag vi kan leve for Jesus.
Det er i dag vi kan hjelpe andre.
Det er i dag vi kan strekke oss etter å ære Far.
Det er i dag vi kan fortelle om Guds trofasthet mot oss.
Det er i dag vi kan gi en klem og oppmuntring.
Det er i dag vi kan søke Gud om hjelp til å bryte uvaner.
Det er i dag vi kan velge å vandre med den levende Gud.

Det er i dag vi kan prise og takke Jesus.
Det er i dag… ikke i går og ikke i morgen, bare i dag.

Når vi har tunge tider er det lett å se med rosarøde skylapper på morgendagen. Jeg gleder meg til denne dagen er over, bare morgendagen blir bedre. Vi flytter fokus fra å leve i dag fordi vi ikke er fornøyde med dagens livssituasjon, de prøvelser og utfordringer vi møter er tunge, vanskelige og såre. Men ved å lengte etter morgendagen mister vi mange muligheter til å leve i dag. Det er vi som bestemmer hva vi vil tro og hvordan vi vil leve, men Gud vil alltid komme inn og sterkt støtte opp om og styrke de valg vi tar som samstemmer med hans ord.

I dag kan vi velge å leve liv som er Far til behag, som er til hjelp for andre, som er å heve seg over dagens utfordring, som er å fylle dagen med takk og pris til Gud, som er å søke hjelp fra Gud og mennesker fordi det er tøft. Vi eier ikke morgendagen og gårsdagen er forbi vi har kun i dag og i dag hjelper Herren.

av

Barnlig entusiasme

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Rom. 1:16)

Mandagens fotballtrening ble ikke som ventet da jeg ble snakkendes veldig mye med en av de andre mødrene. Ikke det at vi ikke snakker sammen, men denne gangen var det få foreldre som fulgte og dermed ble det mulighet for lengre og mer inngående samtaler. Vi snakker om utdanning og jobb, om sykdom og barn, om mandler og andre ulumskheter som må fjernes for å bedre barns språk og forbedre helsen. Dette får eldsten, som har en pause fra egen fotballspilling, med seg og innspillene kommer på rekke og rad:

«Fortell om hva Gud gjorde etter jeg ble operert, jeg kunne jo noe 2 dager etter!» Og jeg forteller om mirakuløs rekonvalesens, om bading to dager etter og om skiver med skorpe på. Gutten er ikke fornøyd, vi må jo fortelle om brorens historie også!

«Fortell om drømmen også, om hva Gud fortalte!» kommer det entusiastisk fra eldstegutt. Og jeg forteller om hvordan Gud fortalte minsten at han måtte begynne å drikke og spise igjen. Det hadde vært en lang og tung rekonvalesens etter en operasjon og gutten sluttet å spise og drikke. Det nærmet seg innleggelse for å få intravenøs væske ol da Gud grep inn og talte til gutten. Den morgenen begynte minsten å spise og drikke igjen og endelig, etter nesten 2 ukers nedtur, snudde det å begynte å gå oppover.

«Fortell om hva han sa neste morgen da!» fortsetter gutten etter jeg var ferdig med første del. Og jeg forteller om gutten som satt ved frokostbordet og ikke ville spise og drikke, «for Gud hadde ikke sagt noe i natt» som han forklarte. Jeg forteller om at jeg spurte gutten om han ikke trodde at Gud mente at når han sa noe en gang så skulle vi gjøre det. Det var vel ikke meningen at Gud måtte mase på oss hver dag når han hadde gitt oss en beskjed? Gutten tenker seg om og sier seg enig, tar maten og begynner å spise.

«Fortell om…» det var en så naturlig og enkel måte å dele hvordan Gud har vært nær og trofast i våres liv, å få dele vitnesbyrd om en god og kjærlig Gud som er nær sine.

Men jeg må innrømme at jeg delte ikke helt den barnlige entusiasmen til min eldste, jeg ble litt ettertenksom før jeg begynte å snakke. Fort fløy tankene gjennom hodet: Kan jeg si dette? Jeg vet ikke hva hun tror og om hun tror? Jeg vet ikke hvor de står i kristen-landskapet? Tvilen og usikkerheten velges bort og jeg forteller etter som eldsten gir sine innspill. Tenk å fint å kunne si at jeg fortalte alt med stor ro og innlevelse, men jeg gjorde ikke. Jeg ble nok litt snar i svingene og tok den litt kortere versjonen. Jeg følte meg faktisk  litt ubekvem der jeg satt å fortalte.

På kvelden kom det hele opp for meg igjen sammen med linjen «jeg skammer meg ikke over evangeliet». Tanken kommer: Hvorfor lot jeg usikkerheten om hva hun trodde og mente hindre meg fra å fortelle den fulle og hele historien? Jo, jeg fortalte og delte mye, jeg la ikke skjul på at vi tror på en tilstedeværende og aktiv Gud, men samtidig var jeg også litt tilbakeholdende og kort.

Har du opplevd at frykt og usikkerhet har hindret deg fra å benytte gyldne anledninger til å dele med andre om Guds godhet og trofasthet?

Må Gud gi oss alle mot til å dele med den samme barnlige entusiasmen gutten min hadde!

av

Hva hører du?

«Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. (Joh. 11:23-24)

Jesus sier her til Marta at hennes døde bror Lasarus skal stå opp igjen.Vi vet at Jesus mente i nærmeste framtid, men dette klarer ikke Marta å høre. Hun tror på den siste dags oppstandelse, men å tro på at hennes bror nettopp den dagen skal bli levende går langt over hodet og forbi hva hun kan forestille seg. De ord Jesus sier sprenger hennes forståelse og erfaringer i så stor grad at hun ikke egentlig «hører» hva Jesus sier til henne. Det er hennes erfaringer og forståelse som farger hva hun hører og oppfatter, og siden denne er begrenset, mister hun betydningen av hva som sies.

«Verdens beste søster» står det på et hånkle jeg har. Det var en gang bak der det kom som gave fra minste lillebror med fru. En koselig oppmuntring i en tøff hverdag. Eller? «Du er den beste søsteren jeg har» stod det i en sms jeg fikk fra eldste lillebror i fjor en gang. Jeg burde kjenne meg stolt og takknemlig for å få slike gode ord, burde jeg ikke?

Før jeg sier så mye mer, hva tenker du når noen sier noe pent til deg? Når du får skryt og oppmuntring, når noen sier takk, at det du gjorde og sa var akkurat hva de trengte, når noen sier du er spesiell og god eller at de sier jeg er glad i deg og takknemlig for deg. Hva hører du egentlig? Hører du de ordene de sier, eller hører du dine egne (og/eller djevelens) tanker om at det er bare tomme ord og løgn?

Tanker som
– de mener det ikke,
– de bare sier det for å være høflige,
– det er ikke så godt ment som det er sagt,
– de bare føler seg forpliktet til å si slikt.

Løgner som
– jeg vet det ikke er sant for  jeg fortjener det ikke,
– jeg duger ikke til stort så det er ikke sant,
– jeg klarer ikke slikt jeg og andre liknendes løgner?

Jeg har hørt mange av de tankene og løgnene og det er fortsatt et av mine kampområder. Selvbilde og følelse av verdi er ikke det sterkeste her i gården og jeg kjenner også at kampen kommer i sammenheng med de store begrensningene sykdom legger på meg og mitt liv. «Jeg duger ikke og kan nesten ingen ting» er ikke uvanlig at popper opp i hodet mitt, «jeg fortjener ikke så gode ord og så mye godt» er andre tanker og følelser.

Jeg valgte de to eksemplene i toppen fordi de så tydelig beskriver hva jeg mener.
«Du er den beste søster i verden/jeg kunne hatt» sa ordene, men i hodet mitt flyger tanken «men jeg er den eneste søstera du har så det er da ikke så rart» fort forbi. «Jeg er stolt av deg og at du står» er noe annet de har sagt, mens jeg hører «det er bare ord, det er jo ingen ting å være stolt over, jeg er udugelig.»

Jeg hører ofte ikke hva andre mennesker sier til meg og om meg, hvordan er det med deg?

Hvis vi ikke klarer å virkelig høre og tro andre menneskers gode ord og kjærlige aksept, klarer vi da å virkelig høre dette fra Gud?

av

En uforanderlig Gud

Hos ham (Gud) er det ingen forandring eller skiftende skygger. (Jak.1:17b)

Vi lever i en verden med hurtige skiftninger. Livet kan forandres i løpet av ett sekund av ting som er utenfor vår kontroll. Ting skjer fort og oftest uventa, plutselig er det livet vi trodde vi hadde under kontroll kastet inn i en spiral av frustrasjon, sorg, sinne og smerte.

Vi kan ikke forsikre oss mot at vondt aldri vil ramme oss da det er en naturlig del av livet. Det er vanskelig å forholde seg til den sannheten fordi det krever at vi tenker over hva vi kan miste hvis vondt møter oss, samtidig vi må erkjenne at vi faktisk ikke helt vet hvordan vi vil reagere på ulike ting.

Jeg snakket ett par minutter med ei annen mor da jeg hentet etter skoletid i dag. Hun var bekymret for mannen som var nesten 40, hun tenkte over hvor fort livet snur og hvor vanskelig det kan bli. Det hele bunner i at denne uka var det en mann midt i 40-årene som plutselig døde av infarkt. En mann hun kjente til og bare hadde godt å si om, var plutselig dø. Et liv med fokus på å hjelpe de utsatte og sårbare, tok brått slutt.

Mandag snakket jeg med ei ann mor som fortalte da luftambulansen måtte til for å få to-åringen på sykehus. Tirsdag var det en som snakket om at selv om han hadde en jobb å gå til i morgen, visste han ikke hvilken- det var omorganisering på alle plan. Onsdag… jeg kan fortsette med flere ting, men poenget er allerede fremhevet, vi kjenner ikke morgendagen, vi lever i en verden med stadige forandringer.

Hvordan møte en morgendag som er så usikker? Hvordan leve med håp og glede når vi ser alt som skjer i denne verden? Hvordan takle alle plutselige forandringer og utfordringer?

Om vi lever i en verden som er ustabil og stadig skiftenede, må vi aldri glemme at Gud er alltid den samme. Gud er det eneste uforanderlige, det eneste konstante, vi kan holde fast til. Vi kan hvile i visshet om at Gud er alltid sterk og mektig nok, han har alltid gode råd og formaninger, han er alltid full av nåde og kjærlighet, han forlater og svikter oss aldri og vil alltid vise oss vei. Hver dag er Gud med oss, og når Han er ved vår side trenger vi ikke frykte for hva som kanskje kan skje. Når morgendagen kommer er Gud der sammen med deg, så frykt eller bekymre deg ikke.

av

DE(n) gjør ALDRI noe

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!» (Joh. 7:24)

Har du kjent på irritasjon over DE(N) som aldri stiller opp og tar et tak?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har. Det er frustrerende å være den forelderen som vil stille opp men ikke kan. Jeg prøver å være på treninger og hjemmekamper, jeg har med andres barn hvis det passer seg, jeg stiller alltid på foreldremøte (selv om det krever 2 dagers hvile), jeg er på foreldrekonferanser og også på de fellessamlingene med klassene jeg kan. Jeg er en aktiv forelder så langt helsa tillater meg. Men jeg plages ofte med sårlig samvittighet for at jeg ikke kan gjøre mer, jeg skulle gjerne gjort mer…

Da er det lett å sitte på sidelinja å dømme de som ser friske og raske ut, men som aldri stiller opp. De som slipper poden av på trening og finner på noe annet, de som alltid «bare kanskje» kommer på foreldremøte og derfor ikke kan ha med kake og/eller kaffe (siden det bare er kanskje) og lignende. Kjenner du deg igjen, det gjelder om det er i forhold til barn, jobb eller andre aktiviteter, hvor lett det er å frustrere og irritere seg over andres «manglende deltakelse og involvering»?

Hva vet egentlig jeg om dem som ikke stiller opp som gir meg rett til å forhåndsdømme?

Egentlig ingen ting. Det er faktisk slik at de fleste er deltakende på ett eller annet nivå, men kanskje er det ikke like synlig for andre i alle sammenhenger. Hva vet jeg om deres andre barns behov, om skiftjobbing, vanskelige familieforhold, krevende eksteskap, egen (skjult) sykdom eller ektefelles, manglende førerkort/bil, andre forpliktelser og verv? Oftest alt for lite til at jeg kan gi en rettferdig dom.

Vi er raske til å dømme uten egentlig å vite. Bibelen ikke bare oppfordrer oss, den sier vi SKAL dømme rettferdig. For å kunne det må jeg vite mer enn hva overflaten viser.

Jeg måtte ta en ny runde med meg selv på dette for litt siden da det er vanskelig å få foreldrekontakt til den ene gutten sitt fotball-lag. Jeg vet at endel foreldre ikke kan fordi de har mer enn nok med hva som er bak fasaden, de har en tøff og/eller travel hverdag og familiesituasjon som gjør at de her og nå ikke kan stille (selv om de som meg vil). Men hvordan tenker jeg om de som jeg ikke vet mer om enn fasaden har vist? Kan jeg vise raushet i mine meninger om dem også, eller dømmer jeg dem som unnasluntrere og lite deltakende foreldre uten å vite nok? Jeg takker Gud som minnet meg om dette igjen-gjennom en plutselig livsnær, åpen og ærlig samtale- for hvis ikke hadde jeg ramlet i å dømme urettferdig igjen.

Er det noen mennesker du har stemplet som «unnasluntrere» i det siste som kanskje ikke er det? Vet du nok om de enkeltes situasjon til å kunne felle en rettferdig dom eller danner du deg bare en mening etter hva du synes fasaden sier?