av

Hvor fester vi blikket?

… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss,  med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus… (Heb.12:1b-2a)

I enkelte kristne miljøer er det ett enormt fokus på djevelen og alt han kanskje kunne finne på å gjøre. Jeg har møtt troende som for hver minste ting av plage eller vondt står djevelen imot. Og ja, vi skal stå djevelen imot, men det kan bli en over-åndeliggjøring av naturlige og hverdagslige utfordringer som tar blikket vårt bort fra Jesus.

Ei jeg hadde mye kontakt med stod alt imot i Jesu Navn, og hun ble så sliten og lurte på hvorfor det alltid var tungt og vanskelig. Hvis hovedfokuset vårt er på djevelen, så selvfølgelig er det tungt.  Det er ikke slik at all magetrøbbel, hodeverk og søvnløse netter er djevelen som er ute etter å ta oss. Det kan like gjerne (og oftere) være at man ikke har spist riktig, spist for fet mat sent på kvelden, for mye kaffe, ikke har fått nok luft og bevegelse, ikke har avsluttet oppgaver som vi tar med oss i senga og andre naturlige ting…

Hvis vi overåndeliggjør hver minste ting får vi helt feil fokus. Vi lever enten under djevelens grep fordi det er der vi hele tiden kikker, eller vi lever på rosa skyer og mener vi skal sveve over alt og aldri har det tøft- vi har kuttet kontakten med virkeligheten.

Hvis vi retter blikket på Jesus vil vi finne fred og styrke til å ta de kampene som måtte kommer. Vi vil vite når det er angrep og når det er naturlig årsaker bak vansker. Hvis det er angrep, ikke tro du kan klare det selv og at det er nok å si «jeg står deg imot djevel». Det er ikke dine ord som beseirer han, men Guds kraft. Jesus i deg er seierherren.

Hvem  og hva vi har blikket festet på vil bestemme hvordan våre dager og vår styrke er.
Hvor er ditt blikk festet?

(Kopi av innlegg postet første gang 16.april 2012)

av

Vær på vakt under T.E.S.S.

Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6:11-12)

Alle troende møter fristelser, ingen er unntatt dette. Bare tenk på en gang du stod i en situasjon der lysten til å gjøre noe du visste ikke ville behage Gud var sterk. Tenkte du da over at det var en åndelig kamp du stod i?

Vi er alle i åndelig kamp og motstanderen er djevelens og hans følgere. Djevelen er så stolt at han tror han kan vinne Guds plass. Et djevelsk angrep er et angrep rettet mot et spesielt individ eller en  gruppe troende. Hensikten er å forpurre Guds planer og vilje i dette menneskes liv. Å få mennesket til å handle på tross av Guds Ord, å frarøve fred, glede og frihet, å føre inn i skam, skyld og avstand fra Gud, det hele ender med at Gud frarøves den pris og lov en overgitt troendes liv bringer.

Kampen om våre liv står i sjelen, i tankene, derfor vil også mange av angrepene mot oss komme i vårt tankeliv. Vær klar over at ikke alle tanker du tenker er dine egne, det kan være andres «stemmer» du hører. For å kunne leve et overgitt liv, trenger vi først å ha tankene våre på plass, deretter må vi leve etter den sannhet Guds Ord har fortalt oss. Djevelen ønsker å få oss bort fra den nære relasjonen med Jesus, fra å leve i lydighet og trofasthet- og han vil bruke alle mulige tanker og metoder.

Det er spesielle tider i livet du skal være ekstra på vakt, og det rett og slett fordi djevelen ikke angriper hardest når vi er sterkest, men når vi er svake. Så vær ekstra påpasselig i disse situasjonene: Når du er Trett, Ensom, Sulten og Sliten (=T.E.S.S.). Vi er ekstra utsatte i disse situasjonene, det er ekstra lett å tro usanne tanker og gi etter for fristelser. Djevelen er interessert å å få oss bort fra nærheten med Gud og ut av den plan Gud har for oss. Det er derfor viktig at vi pleier den nære relasjonen med Gud, at vi ber, leser Bibelen, har fellesskap med andre kristne og lever i trofasthet og lydighet mot Guds ord. Å leve i dette vil fjerne de brennende pilenes brodder.

av

Fred og styrke

Du skal omsluttes med fred og bæres med styrke i mine armer

Linja over var ordene Gud fortalte meg natt til søndag. Det hadde vært en tung kveld for min del, og på slutten av den hadde jeg en av mine sukke-stunder med Gud. Du vet, de gangene vi setter oss ned og sukker og sutrer litt over hva som ikke er så bra, om det som er tungt, det som føles sårt ut og slikt. Jeg liker ikke meg selv helt når jeg har de stundene, for jeg synes jeg er så sutrete. Men samtidig vet jeg at vi må være ærlige om den delen av livet også. Det er ikke alltid like lett, og sånn var det der og da..

Visste du at det bare er en god måte å takle sorg på? Det er å sørge. Hvordan vi sørger kan ha mange uttrykk, men skal vi gjennom sorgen må vi tillate oss selv å sørge. Det er litt slik med tunge tider også, vi må innrømme at slik er det faktisk og så må vi forholde oss til det.

Det er godt å høre Gud si slike ord når man føler seg liten og sliten, men samtidig er det også litt sårt. Sårt fordi jeg må godta at jeg er både liten, sårbar og ikke i stand til å klare denne utfordringen selv. For jeg vil jo gjerne selv… Selv om vi vet at Guds kraft fullendes i vår svakhet, er det ikke godt å føle seg liten og svak. Hva som derimot er godt å vite er at Gud ikke ser på det som at jeg har feilet, men han ser at det er et av hans kjære barn som trenger ekstra omsorg, nærhet og hjelp. Han strekker armene ut og omfavner den lille så trygghet og varme får bre seg. Hans tilstedeværelse gir en fred og styrke som bare en trygg, trofast og god pappa kan utstråle. Gud er Far for det lille barnet sitt.

Gud er din pappa, han elsker deg og vil deg alltid ditt beste.

Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. (Jes. 63:8-9)

av

å være modig

Så sa David til sin sønn Salomo: «Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus. (1. Krøn. 28:20)

Den ene av guttene mine ble i fjor høst plutselig mørkredd. Det kom nesten over natta og det førte til at skulle han ut måtte en voksen være i følge, det var ikke nok med en bror eller en kompis. Da høstmørket kom på skikkelig etter klokkestillinga for litt siden, viste det seg at frykten er der fortsatt. Det kom tydelig fram en kveld han skulle gå et lite stykke alene. Jeg fikk telefon om at det gikk ikke ann å kjøre han til døra pga plutselig snøfall som gjorde det umulig å gå komme opp bakken. Jeg sier så fort jeg kan «ha det» og kommer meg ut døra. Jeg visste jo han ikke likte det i fjor, det kunne være det var slik fortsatt. Jeg møter en gutt som kommer gråtendes og ikke er høy i hatten og når vi kommer inn klemmer jeg godt og lenge før vi beveger oss til badekar og godt varmt vann.

Det roer seg fort og vi får en prat hvor vi finner ut av tingene. Så vi er enige om en ting: Det er når vi er redde vi må være modige, og det var han. Om han ikke likte å gå i mørket, så gjorde han det. Om han måtte gråte litt, så var det fortsatt å være modig og møte frykten.

Det er ikke godt å være redd for noe. Frykten for det ukjente, for å mislykkes og annet kan hindre oss fra å ta de nødvendige stegene. Frykt kan hindre oss fra å gå inn i de ting Gud har vist oss, det kan hindre oss fra å benytte gode muligheter, det kan hindre oss fra et rikere liv.

Med en gang jeg fikk vite hva gutten min var oppi, kom jeg han i møte. Jeg passet på å omslutte han med mye omsorg og støtte etter hans modige tur hjem. Når vi møter ting i livet som trigger frykten vår, er det ikke slik at Gud trekker seg bort for å se om vi takler dette, men han er der med oss og passer på at vi blir omsluttet med omsorg og får nok oppmuntring til at vi også neste gang vil våge.

Mot er ikke fravær av frykt, det er å våge å møte frykten.

av

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)