bønn

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

av

Når bønner møtes

Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp. (Sal. 86:11-13)

Vi leser ikke hvorfor den samaritanske kvinnen ved brønnen får et møte med Jesus, men jeg har tenkt at det må ha vært et rop i hennes indre etter noe mer. Kanskje har hun ropt ut til Gud etter hjelpe? Vi vet ikke. Men at hun har kjent på tomhet og ønske etter noe hun kanskje ikke helt vet hva er, det er det liten tvil om.

Jesus tar veien gjennom Samaria selv om gode jøder ikke skulle gjøre slikt, men hva bryr det han? Hans ønske er å gjøre Fars vilje, og når det er denne veien han blir ledet så er det her han går.

Ved brønnen møtes to bønner, en bønn om å leve til Fars ære og gjøre Hans vilje og en bønn om hjelp. Der ved brønnen møtes to mennesker som er ført sammen av Gud selv og det er Gud selv som får være både kraften og kilden til den forvandling vi ser finner sted. Guds godhet får flyte fritt og Fars store hjerte og inderlige ønske om at de fortapte finner hjem, får både bli øst ut og tilfredsstilt.

Hvor ofte tenker vi at vår bønn om «hjelp meg Gud» vil få svar i form av et annet menneskes bønn om «send meg»? Og selvsagt, også omvendt. For sjeldent. Men det er ofte slik Gud gjør ting, på forunderlig vis fører han sammen to mennesker som har bedt bønner som passer sammen og i dette himmelbestemte møtet er han tilstede og virker med sin kraft, godhet og nåde. Ja ikke bare får Gud gi ut av alt det gode han er og har, men han får også motta takk, lov og pris for det gode som mottas.

Når to bønner møtes bringes Gud ære, både gjennom den lydige handlingen fra den som gikk og også fra det trengende hjertet som fikk drikke seg utørst.

 

av

Hva er størst i din bønn?

Før vi fortsetter oppfordrer jeg deg til å ta noen sekunder og svare på et spørsmål:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Når vi ber kan vi ha lett for å sitte å sutre og klage til Gud. Vi forteller hvor fælt vi har det og hvor vanskelig alt er. Vi beskriver umulige situasjoner og vi har fokuset på det fjellet av en utfordring vi står overfor. Vi gjør våre problemer veldig store.

Det som også er tilfelle når vi ber på den måten er at vi, uten å tenke over det, gjør Gud liten. Vi kommer med en holdning om at noe slikt som dette kan Gud umulig ha møtt på tidligere og vi tviler på at han i det hele tatt kan finne en løsning og vei ut av hva vi står oppi.

Når vi ber er det ikke galt at vi kommer med våre problemer og at vi forteller Gud hvordan vi føler det, men hovedfokuset skal ikke være her. Bønn skal hjelpe oss å rette fokuset mot hvem Gud er og hva han kan gjøre. Gud er suveren, han kan alt, han har oversikten og ingenting er umulig for ham.

Når vi opplever tider der vi utsettes for mer enn vi kan tåle, er det viktig at vi bevarer et Gud-sentrert fokus i vår bønn, hvis ikke havner vi fort i sutre- og klagebønn. Vi trenger å huske hvem vi søker og vi trenger å huske hva han kan gjøre.

Vi skal ikke fortelle Gud hvordan ting må fikses for å bli best mulig, for helt ærlig så vet vi ikke det. Vi skal ikke instruere Gud i hva han må gjøre for å bevise overfor oss at han er Gud og kan alt. Vi skal ikke be våre egne svar, vi skal legge byrdene fram for Gud og vente på hans svar.

2. Krøn. kap 20 forteller om at kong Josjafat og folket stod overfor en enorm hær og de var maktesløse. Hva vi ser er at kongen går til Gud i bønn og han roper også ut en faste (v 3). Folket kommer sammen og søker Herren og kongen leder dem i bønn. Tar vi tid og ser på hva han ber så er hovedpunktene:

1. Gi Gud ære og makt.
2. Beskrive Guds godhet og tidligere hjelp.
3. Nevne Guds løfter
4. Beskrive problemet kort
5. Overgi til Gud, fokusere på Gud, tillit til Gud.

Vers 12 er hvordan kongen avslutter bønnen:

For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

Etter dette svarer Gud at folket skal ikke frykte for det er ikke deres kamp, men Gud sin (v 15) og de får deretter beskjed om hvordan de skal gå fram.

Det er viktig å bevisstgjøre oss selv om hva vi egentlig sier når vi kommer fram for Gud med rop om hjelp, for mange ganger vil vi erfare at vi faktisk gjør våre problemer og utfordringer større enn Gud, vi kommer med sutring og klaging i stede for bønn om hjelp, vi fokuserer på våre problemer i stede for på Gud og hans godhet, storhet og allmakt.

Jeg avslutter med å stille det samme spørsmålet en gang til:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Det blir ikke flere innlegg denne uken da timeplanen min er blitt drastisk endret og jeg må bruke de få kreftene jeg har på nødvendige gjøremål. Ønsker deg og alle du har kjær en god uke og en rik og velsignet høst. Guds fred!

av

Hva Gud er opptatt med

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Har du følt at Gud er langt borte og at han ikke hører dine rop om hjelp? Tanken om at Gud bryr seg nok ikke om dine rop eller så er han for opptatt til å ha tid til deg har også kommet. Er du tom for tårer og bønnen har gått over til stille sukk som kommer fra dypet av hjertet? Du vet du er ved veis ende i hva du kan klare og tåle i egen kraft og ditt eneste håp er hos Gud. Men Gud virker stille, Gud virker langt borte, Gud virker for opptatt ut… Kanskje kan du si sammen med David:

Jeg har sunket ned i myr og dyp, foten finner ikke feste. Jeg er kommet ut på dypt vann, flommen skyller over meg. Jeg er trett av å rope, strupen er hes, øynene slukner, jeg har ventet på min Gud. (Sal. 69:3-4)

Gud har hørt dine rop om hjelp. Jeg vet ikke hva det er, om det er nød for noen du har kjær, om det er fysisk eller psykisk sykdom, om det er økonomiske vanskeligheter, om det er ekteskapsproblemer eller uregjerlige barn, om det er sår i sjelen du trenger legedom for eller annet. Jeg vet ikke, men Gud vet. Han har hørt dine bønner og han vil svare deg.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35:13-14)

Ofte er hva vi føler og opplever som den riktige tid ikke det. Vi må ikke glemme at Gud har et overblikk vi med vår begrenset forstand og viten ikke har. Vi føler mange ganger at vi er ved veis ende i egen kraft, og det er bra å komme dit. Det føles ikke godt ut, men det er bra for oss. Å komme dit hen at vi gir opp alle våre plan B, C, D osv og alle våre små forsøk på å fikse hva vi ikke kan. Dit hen at vi endelig setter alt vårt håp til Herren. Men det kan være frustrerendes og vondt å være der. Det føles som om vi igjen og igjen kommer med våre rop og banker på døra til Gud for å levere dem, men døra blir jo ikke åpnet en gang…

Tenk deg dette. Du er igjen på kne foran døra og sukker og gråter over de samme tingene, du vet bare ikke hva du skal gjøre, tenke og føle mer. Så hører du en stille «shhh» og en rolig, men kjærlig, stemme som sier: «Vær stille barnet mitt». Du stopper opp og trekker pusten og sier: «Hva er det Gud?» «Barnet mitt, døra er ikke lukket fordi jeg er for opptatt til å høre på deg, men jeg er opptatt med å svare deg. Jeg holder på å fikse opp i de ting du har bedt over, men det tar tid. Det er mye du ikke vet som må på plass først, og det er også viktig å vente på den rette tid for både deg og andre. Jeg har sett din sak og jeg vil svare deg. Når tiden er moden, vil døren bli åpnet. Ditt svar vil komme plutselig og på en så overveldende måte at du ikke kan forestille deg det. Vær rolig mitt barn, hold ut, svaret er på vei.»

Det kommer en dag der du vil kunne si sammen med David hva du leser under. Dette verset er fra en lovprisnig David gav til Herren etter at Gud hadde fridd han fra hans fiender og kong Sauls hånd. Hele lovprisningen finner du i 2. Sam. 22

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre.
(2. Sam. 22:7 & Sal. 18:7)

av

Æren tilhører Gud alene

Da er vi kommet til siste linje i Fadervår og jeg synes at dette er en flott avslutning på alt hva Jesus har lært oss og hjulpet oss å se klarere;

For riket er ditt og makten og æren i all evighet. Amen. (Matt. 6:13b)

Jeg finner det fasinerende hvordan vi på en måte ender opp der vi begynte, med at Gud er over alt og alle og at Han er den som æren, makten og riket tilhører. Her slåes det tydelig fast at Gud er den eneste rettmessige eier av riket, den eneste rette til å utøve makten og den rettmessige mottaker av all ære. Og var det ikke nettopp disse ting vårt blikk ble rettet mot i starten av bønnen da vi ba «Far i himmelen», «helliget være ditt navn» og «komme ditt rike» og «din vilje skje»?

Første ord i denne linjen slår tydelig fast at alt vi har bedt om og over er av denne årsak: FOR riket er ditt og makten og æren. Vi ber til Gud fordi Han er den Han er, Gud over alt og alle.

Samtidig ligger det en alvorlig undertone over denne linjen som vi ikke skal gå forbi. Nettopp det at Gud ER den riket tilhører slår fast at vi er under hans styre og autoritet og vi gjør dermed klokt i å vandre i lydighet mot Hans ord! Vi blir også minnet om at makten er Hans og at det ikke er opp til oss å bestemme hva som er godt, rettferdig og riktig, dette er opp til Gud selv. Vårt ansvar er underleggelse og utøvelse i samsvar med hvem Gud er og hva Han har sagt. Og når vi lever i Guds rike og under Hans autoritet, vil vi oppleve at Han virker gjennom oss med sin kraft slik at mennesker berøres, mirakler skjer og velsignelser følger i våre fotspor. Når dette skjer skal vi passe på å ikke rette opp skuldrene og klappe oss selv på ryggen fordi vi er så gode og finke, nei, vi skal i ydmykhet og takknemlighet sige ned på kne og gi Gud all ære for hva som skjer i og gjennom våre liv. For Hans, og Hans alene, er all ære og pris!

Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder. (Jes. 42:8)

For min skyld, for min skyld handler jeg, ellers ville jeg bli vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen. (Jes. 48:11)

Vi avslutter bønnen med ordet amen og «Amen» betyr «la det skje» {eller mer konkret, her fra wikipedia: Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk אמן)}. Alle de ulike betydningene av ordet passer bra sammen med hva vi har bedt over og om. Samtidig synes jeg de utfyller hverandre på en spesiell måte slik at vi konkret og personlig kan si om alle de ting vi har bedt: Dette er sannheten, det er slik det skal være og derfor, la det bli slik Gud! Alt dette rommer det lille, men akk så store ordet, Amen.

Neste innlegg blir en kort oppsummering av de ulike ting vi har vært innom på hver enkelt bønnelinje, etter det vil alle innlegg samles og legges ut samlet på siden «tema-samlinger» som .du finner oppe i toppen.

Jeg håper dere alle har hatt en god sommer og at dagene har vært rike på gode opplevelser og varmt fellesskap. Gud velsigne dere alle!