daglig overgivelse

av

Det tar et helt liv

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Gud har planlagt å bruke hele tiden vi er på jord til å forme oss og danne oss. Hvis vi vurderer vår vandring med Gud etter enkelte dager vil vi alltid komme feil ut. Bruker vi de gode dagene som målestokk står vi i fare for å bli stolte og ovenpå, vi tror bedre om oss enn vi burde. Bruker vi de dårlige dagene som målestokk, vil vi stå i fare for å bli frustrerte og motløse.

Vårt fokus bør ikke være rettet på hva vi får til eller hva vi ikke får til, men på Gud. Jesus sa det er fullbrakt og alt hva vi trenger er tilgjengelig for oss. Men det er også delen med at vandringen med Gud er en livslang affære som tar oss gjennom daler og over fjelltopper. Livet leves stund for stund, men det må vurderes i helhet.

Har vi Guds nåde for øye vil vi merke at det etterhvert ikke er så viktig hva vi har vært igjennom eller hva vi er oppi, for vi ser fram mot det håp som ligger foran oss. Vi strekker etter å bevege oss videre fra hvor vi står i dag og inn i enda flere av Guds løfter for oss. Å vandre med Gud er å la Gud få plass i våre liv, ikke å streve etter å bli bedre og klare i egen kraft. Har vi vårt blikk festet på Jesus, vil vi plutselig oppdage at uten at vi merket noe til det så har Gud tatt oss lenger enn vi trodde var mulig.

av

Du er ansvarlig for dine valg

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Ordspr. 4:23)

Bibelen sier at vi ikke skal dømme en annens tjener (Rom. 14:14) og at vi skal passe på at vi ikke faller selv (1. Kor. 10:12). Uansett hvor galt det andre gjør eller ikke gjør er, så må vi aldri glemme at vi er ansvarlige for hvordan vi selv tenker og forholder oss til ting og mennesker.

Det kan godt være at hva vi irriterer oss over er helt riktig, men det gir oss like vel ingen Gud-godkjent rett til å la frustrasjon, irritasjon, bitterhet og motvilje få fotfeste i våre tanker og i vårt hjerte. Lar vi dette få rom så skaper vi åpning for splid i fellesskapet og vi stenger oss selv ute fra å motta all den hjelp og velsignelse Gud ønsker å overøse oss med. Vi vil da bærer med oss en motvilje mot andre mennesker og i Guds øyne er dette ikke bare litt dumt, det er synd.

Jo, det er mange ting som ikke er som det burde i menigheter og fellesskap, men ingen av oss skal stå til ansvar for mer enn oss selv. Vi skal formane og oppmuntre hverandre til å leve gudfryktige og gode liv, men til slutt, ved dommen, er det vårt eget liv vi skal stå fram for Gud med.

Uansett hva godt eller vondt andre mennesker gjør så er du ansvarlig for hva du tenker og hvordan du handler. Lever du i opposisjon til Guds ord om å tilgi andre, å dømme rettferdig og vise nåde, medfølelse og barmhjertighet, skader du deg selv mest. Vi burde være mer opptatt av at våre egne liv leves i samsvar med Guds ord enn at andres liv ser ut til å ikke gjøre det.

av

Jeg rakk det nesten

Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde… (Heb. 3:7)

Er det noen som kommer og ser bussen kjøre avgårde rett der framme, er det ikke uvanlig å høre at «jeg rakk det nesten». Men helt egentlig, de rakk ikke bussen. Hva hjelper det om de var bare halvminuttet for sene? Er det egentlig forskjell på halvminuttet og 5 minutter? De hadde i begge tilfeller mistet bussen like mye.

Å miste bussen kan gi uventete utfordringer og problemer, men oftest ikke verre enn at vi ganske fort kan få orden på det igjen. Men det er ikke alle ting som vi «nesten rakk» som er like greit å fikse opp i, det kommer en dag der det er for sent og da hjelper det fint lite at vi nesten rakk det.

Jeg rakk nesten å gjøre opp men ektefellen etter krangelen.
Jeg rakk nesten å fortelle naboen om Gud.
Jeg rakk nesten å gi en ærlig innsats på jobb.
Jeg rakk nesten å slutte å lure meg unna.
Jeg rakk nesten å slutte å være utro.
Jeg rakk nesten å hjelpe de jeg kjente jeg skulle hjelpe.
Jeg rakk nesten å begynne å be mer og lese mer i Guds ord.
Jeg rakk nesten å ta imot Jesus som frelser.
Jeg rakk nesten…

… en dag er alt for sent.

Vi vet aldri når den dagen er for oss eller andre mennesker, livet skjer og vi vet aldri helt hva det vil bringe. Hvorfor kaste bort tiden? Vi burde være flinkere til å utsette til i morgen de ting vi ikke burde gjøre i dag og heller gjøre i dag de ting vi ikke burde utsette til i morgen. I dag om du hører Herrens røst, forherd ikke hjertet.

av

Apatisk tro

 Vær ikke lunkne, men ivrige.
(Rom. 12:11a)

Hva er apati? Ordboka sier det er  følelsesløshet, sløvhet; sykelig likegyldighet.

Apatisk tro burde være umulig da tro på Jesus innebærer en livsstil som gjør at vi brenner etter å ære Gud og å hjelpe andre mennesker. Men ser vi rundt oss i kristenlandskapet ser vi at store deler av Kristi legeme er angrepet og tynget av en åndelig apati som setter både Gud og andre  mennesker på sidelinjen. Noen mener alle andre er dyktigere mens andre mener deres stemme ikke teller. Noen tror de må bli bedre kristne før de kan gjør noe for andre mens andre er for fokusert på egne liv til å ha tid til andre.

Uansett årsak er det stor mangel på fryktløs og hemningsløs tilbedelse av vår Herre Jesus i ord og gjerning. Det finnes bønnemøter som likner mer et møte i dødens forgårder enn et besøk foran himmelens trone. Det er lovsang som minner mer om sørgesanger enn jubel og tilbedelse av vår frelser og konge. Det er liv som vitner om at mitt behag er viktigere enn Guds ære og andre menneskers beste. Det har sneket seg inn en lunkenhet og avstumpet holdning i det kristne legemet som har tvunget det i kne.

For min egen del er det ikke slik at alt er bare vel med meg. Hvorfor skal jeg heie mer på guttungen når han spiller fotball enn jeg legger følelser i lovprisningen? Hvorfor er det lett å finne tid til hva jeg føler for å gjøre men vanskelig å finne tid til hva andre trenger jeg gjøre? Jeg trenger å omvende meg, jeg trenger å oppildne hva Gud har lagt i meg, jeg trenger å elske Herren hemningsløst, jeg trenger å leve fullt og helt for Gud og andre, ikke bare innimellom eller mesteparten, men alltid.

Hva med deg? Har apatisk tro og livsførsel sneket seg inn hos deg og påført deg åndelig passivitet og følelsesløshet?  Jeg takker Gud for at hos ham det er tilgivelse, nåde og hjelp for oss alle.

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

INFO: Senebetennelsen jeg fikk for rett over et par uker siden har blusset litt opp igjen. Ikke de store smerter og problemer, men tidvis sårt og ømt. Jeg velger derfor å ta en ukes pause fra skriving av daglige poster. Er tilbake neste søndag. Det blir da en uke med innlegg før jeg tar juleferie som varer til rett over nyttår. Ønsker alle en fredfull og god adventstid.