Når gresset er grønnere på den andre siden

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15:16)

Det er tider vi synes at det å leve som kristen er rett ut bein tungt. Det er lite glede og fryd i våre hjerter og hverdagen er fylt med prøvelser og kjedelige oppgaver. Da kommer tanken om at det var bedre før… før jeg ble frelst var jeg mye gladere, jeg lo mer, jeg hadde det morsomt mye oftere enn jeg har nå. Vi begynner å føle at gresset er mye grønnere på den andre siden og vi begynner å drømme oftere og oftere om det som var for å slippe unna det som er.

Israelsfolket hadde en tendens til å tenke tilbake på Egypt som noe godt. Der hadde de hadde mat og der hadde de det ene med det andre. Men nå sitter de  ute i en ørken og mangler det meste. Hvor forlokkende Egypt hørtes og føltes ut for en del av dem.

Israelsfolket hadde en unik mulighet til å vende seg til Gud og spørre han om hjelp. De hadde unike muligheter til å velge å stole på Herren, men valge trass og tvil. Likevel var Gud med dem og hjalp dem, men de ble gåendes i ørkenen mye lenger enn nødvendig pga deres innstilling.

Tenker du at det var bedre før? Før du ble kristen? Kanskje du var kristen, men så bestemte du deg for å gi alt og så sitter du her i denne smørja? Du sitter med minner om dager der gresset var grønnere, fuglene kvitret og livet var godt og du tar deg i å ønske deg tilbake til de dagene…

Vet du hva, kanskje er gresset grønnere på den andre siden, det er tidvis det. Men løsningen er ikke å flykte fra hvor du er og rømme over til den grønne siden, løsningen er å vannet gresset der du er. Bruk tid til å lese Guds ord, bruk tid til å be, hør på kristen musikk som er oppløftende, pris Gud. Vann gresset der du er og du vil oppleve at det blir både grønnere og penere enn gresset på den andre siden noen gang har vært.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

Det tar et helt liv

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Gud har planlagt å bruke hele tiden vi er på jord til å forme oss og danne oss. Hvis vi vurderer vår vandring med Gud etter enkelte dager vil vi alltid komme feil ut. Bruker vi de gode dagene som målestokk står vi i fare for å bli stolte og ovenpå, vi tror bedre om oss enn vi burde. Bruker vi de dårlige dagene som målestokk, vil vi stå i fare for å bli frustrerte og motløse.

Vårt fokus bør ikke være rettet på hva vi får til eller hva vi ikke får til, men på Gud. Jesus sa det er fullbrakt og alt hva vi trenger er tilgjengelig for oss. Men det er også delen med at vandringen med Gud er en livslang affære som tar oss gjennom daler og over fjelltopper. Livet leves stund for stund, men det må vurderes i helhet.

Har vi Guds nåde for øye vil vi merke at det etterhvert ikke er så viktig hva vi har vært igjennom eller hva vi er oppi, for vi ser fram mot det håp som ligger foran oss. Vi strekker etter å bevege oss videre fra hvor vi står i dag og inn i enda flere av Guds løfter for oss. Å vandre med Gud er å la Gud få plass i våre liv, ikke å streve etter å bli bedre og klare i egen kraft. Har vi vårt blikk festet på Jesus, vil vi plutselig oppdage at uten at vi merket noe til det så har Gud tatt oss lenger enn vi trodde var mulig.