Guds kjærlighet

av

Hvorfor ble Guds Sønn menneske?

Vi er ganske nonchalante* når det gjelder julens budskap. Det er ikke bare ikke-kristne som har et overfladisk forhold til julens budskap om frelse og fred, også mange kristne. Kanskje fordi vi kjenner det så godt? Kanskje fordi vi ikke er vant med å høre dypere gjennomganger? Kanskje fordi vi vil ha det enkelt? Eller kanskje fordi vi aldri er lært annet? Og en av årsakene til det tror jeg er at vi har et lavt bilde av Gud, et opphøyd bilde av mennesket og dermed et forvrengt bilde av synd, noe som igjen fører til en forenklet forståelse av frelsesverket. Dette er ting jeg har gått og tenkt over etter at jeg leste en kommentar på versene da Josef fikk høre barnets navn: Jesus, fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder og Immanuel, Gud med oss (Matt.1.18-25). For hvorfor måtte Guds Sønn bli menneske? Kunne ikke bare Gud ha tilgitt oss sånn helt uten videre? Måtte det så drastiske tiltak til?

Hvem er Gud i forhold til oss mennesker? Vi vet Han er skaper og opprettholder, konge og dommer og mye mer. Våre ord sier at han er ganske mye større- ja uendelig mye større- enn oss, men hva med hjertene? Er Gud, i våre hjerter, den allmektige, hellige Gud som bor i lys der ingen kan komme? Er han så hellig og fryktinngytende at vi hadde gått i oppløsning av kun et lite glimt? Vi tror ofte på en Gud som er mye mindre enn hva Bibelen forteller oss. Samtidig har vi gitt mennesket en høyere status enn Guds Ord gjør. Bibelen setter mennesket som Guds ypperste skaperverk og i en særstilling, det er ikke det jeg sikter til, men det at vi glemmer at vi er støv, og i forhold til Gud mindre enn et sandkorn. Det er ikke bare en avstand mellom Gud og oss som er som en rundtur rundt kloden, det er en uendelig evighet av avstand mellom oss, mellom Hans opphøydhet og hellighet og vår ubetydelighet og synd.

Det at vi har betraktelig lavere ærefrykt og forståelse av Gud, sammen med en opphøyd forståelse av mennesker gjør at vi har en mer likegyldig forståelse av synd. Synd er ikke forræderi og opprør mot den Allmektige, det er små feilsteg vi tar og noen skjevheter i vår person, men så ille er det da ikke. Og det sier seg at vi dermed vil ha et ganske forenklet syn på hva frelse er og hva det krevdes for at vi skulle kunne bli frelst. Vi har lett for å ta frelse og nåde som selvfølgeligheter, men det er ikke det. Det er enklere for meg å betale hele den norske stats årsbudsjett med uføretrygda mi (noe som sier seg er totalt umulig) enn det er å dekke opp min syndeskyld, og det fordi mine overtredelser er gjort av en patetisk skapning mot den allmektige og opphøyde Gud.

Gud kan ikke bare tilgi uten videre fordi han er helt annerledes enn vi. Han er ikke bare litt større, han er totalt annerledes. Han er Gud og det betyr også at han kan ikke fornekte seg selv, han må være seg selv tro i alt han er i alle ting og til alle tider. Han kan ikke se gjennom fingrene med synd fordi all synd er gjort mot ham og krever straff. Når vi synder mot mennesker, synder vi mot noen som er lik oss, men det er ikke tilfelle i forholdet mellom Gud og mennesker. Om jeg vanærer den norske konge grovt, så nytter det ikke at jeg beklager til naboens katt, det er kongen selv jeg står i stor gjeld til- og noe liknende, bare mye grovere, er det med vår syndeskyld overfor Gud. Vår skyld er så stor at vi aldri kan betale den selv, men- og det er en ubegripelig sannhet- Gud elsker oss så mye at for å gjenopprette hva vi ødela så gir han seg selv som sonoffer og mellommann slik at vi igjen kan oppleve fellesskapet med ham. Gud blir menneske for å få tilbake hva vi har kastet bort. Guds Sønn kommer til jord som menneske fordi det var den eneste mulige måte å frelse oss på som også var i samsvar med Guds hellige natur.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh.3.16)
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. (1.Joh.4.9)

* Det Norske Akademis ordbok definerer nonchalant slik:  adjektiv ubekymret, likeglad, skjødesløs (overfor regler, skikk og bruk)

av

Større enn

Guds nåde er større enn min eksistens.
Guds tilgivelse er større enn min synd.
Guds trofasthet er større enn mine svik.
Guds forsørgelse er større enn mine behov.
Guds omsorg er større enn mine stormer.
Guds kjærlighet er større enn mine svakheter.
Guds legedom er større enn mine sår.
Guds kraft er større enn mine utfordringer.
Guds makt er større enn mine fienders.
Guds fred er større enn mine bekymringer.
Guds gjenopprettelse er større enn mine fall.
Guds tanker er større enn mine tanker.
Guds hjelp er større enn min uro.
Guds trøst er større enn min fortvilelse og sorg.

Gud er større.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
(Jes.12,2)

Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. (Job 42,2)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)


av

Ærlighet når dypet

«Ærlighet varer lengst, fordi det er sannheten som setter fri» er noe jeg har sagt i mange år. I dag ble jeg minnet om viktigheten av å våge å være sårbar og ærlig. Jeg snakket med en som jeg er ganske åpen med, og han igjen fortalte om en episode han hadde opplevd der hans ærlighet hadde bragt samtalen han «plutselig» havnet oppi inn på hjertenære tema. Han fikk være til støtte og hjelp for et annet menneske fordi han var ærlig om eget liv, både det som leves nå og det som er blitt levd.

«Sykdom ærer ikke Gud» er ei forklaring jeg har hørt mange ganger på hvorfor Gud skal helbrede alle. Men hva de som sier det ikke tenker over er at helse ærer ikke automatisk Gud. Det er hvordan vi forholder oss til helse og sykdom som kan være med på å ære Gud, ikke selve sykdommen eller den gode helsa. Det er ingen automatisk sammenheng i noen av dem, mennesker i begge situasjoner kan like mye ære Gud som de kan bringe vanære over hans navn.

Ingen av oss ville valgt sykdom og lidelser, uansett slag, men mange av oss er der. For de fleste av oss er det alltid motstand og påståelighet å møte fra andre, men vi møter også dem som i det skjulte lider på grunn av omstendigheter de fleste ikke kjenner. Når vi våger å være ærlige om eget liv så åpner vi opp for at andre kan være det tilbake. Når vi er ærlige så styrker vi motet i andre slik at de også beveger seg ut på den tynne isen ærlighet og sårbarhet kan være. Noen ramler rett igjennom fordi dem som får høre det ikke bærer hva de sier på en god måte, mens andre opplever at den tynne isen bærer fordi den andre kommer til og gjør den trygg.

Å være en medvandrer for andre mennesker er noe vi bør se på som en ære, å få slippe inn i de lukkede rom av et menneskes tanker og følelser er ikke selvsagt. Derfor er det viktig at vi er forsiktige og respektfulle når vi får oppleve det. Vi trenger å vise en omsorg og nåde som er lik Gud sin, for hva mennesker som åpner opp trenger er ikke pekefinger mot egne svakheter eller noen som peker vei, men varme armer som omslutter og som holder hånden mens man er underveis.

Vi trenger ærlighet, alle av oss, men noen ganger må vi våge å være den som åpner opp først for at andre skal tørre å senke sine murer. Vi skal ikke jabbe ut i løse lufta til alle og enhver, men når vi «plutselig» havner i situasjoner der det føles naturlig, er det viktig å gjøre det. Vi er kanskje bare ute på et vanlig ærend og møter noen vi kommer i prat med, men det møtet er Guds nåde og ledelse, vi vandrer i ferdiglagte gjerninger og har mulighet til å bringe ikke bare Guds lys, nåde og omsorg inn i andres liv, men også selv bli minnet om alt Gud har hjulpet oss igjennom og hans enorme nåde, barmhjertighet og godhet mot oss.

Det Guds ord som virker sterkest i andre mennesker er det ord som de ser levendegjort i og gjennom våre liv.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
(Joh. 8.36)

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef. 2,10)

Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
(Rom.12,13a)

av

Et lite gjensyn #3

Siden gårsdagen var tung, men god, passer det å ta et lite gjensyn med et tidligere innlegg. Guds fred!

HJERTEBØNN

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:14-16)

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Kan du bringe
fred inn i min uro,
visdom inn i mine veivalg,
håp til mitt nedtrykte hjerte,
styrke til mitt slitne sinn
og glede til min sorg?

Kan du gi meg
kraft til å tilgi,
legedom for mine sår,
barmhjertighet for de som baksnakker meg,
omsorg for de som sviktet meg
og kjærlighet for de som forlot meg?

Kan du la meg
finne hvile i din nærhet,
kjenne varmen av din kjærlighet,
oppleve tryggheten av dine armer,
trøstes av din omsorg,
styrkes av dine løfter
og løftes opp av din nåde?

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.
(Jes. 49:13)

av

Et lite gjensyn #2

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Dette gjensynet er hentet fram fordi det har vært en dårlig dag (og uke til nå) på veldig mange vis. Jeg tok et lite søk på «Gud elsker» på bloggens innlegg og dette var ett av de som kom opp. Håper det bringer noen av dere trøst, slik det gjorde meg. Guds fred og velsignelse. ~Cecilie
Og når dette blir postet en tidlig morgenstund har jeg faktisk halvtårsbursdag oppdaget jeg nå, gratulerer til meg 😀

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!